Skammens historie: Den norske stats mørke sider

Dokumentar og samfunnHistorieSkammens historie: Den norske stats mørke sider

Det hele startet med at vi fikk en idé. Det er merkelig hvordan ideer plutselig ramler ned i hodet på en, mens man driver med noe annet. Men det begynte altså med en god idé i oktober 2011. Vi visste at Norges historie ville stå i fokus i mai 2014, og vi ønsket å skrive om «baksiden av medaljen», den mørke historien til staten Norge.

Estimert lesetid 5min
Lobotomering

Vi kjente hverandre fra studiene på Kongsberg og fra Amnesty International. Det er bra å ha en makker med på et slikt prosjekt. Ofte har man ikke selvdisiplin nok til å skrive selv helt i mål, dersom det bare er opp til en selv. Det er åpenbart både styrker og svakheter ved å være to likeverdige medforfattere. Vi har forskjellig skrivestil og arbeidsrytme, noe som kan gjøre det vanskelig å samordne topp innsats hele tiden. På den annen side har vi utnyttet styrken ved å være to; det har vært heftige og sterke diskusjoner i blant, som også har resultert i et enda bedre produkt til slutt. Vi har vært gode venner gjennom hele prosjektet, og det har alltid vært saklig og med mye humor underveis.

Skammens historie

Men Skammens historie? Hvordan skal man vurdere hva som er skammelig? Etter inspirasjon fra blant annet Howard Zinns «A Peoples History of the United States», ville vi skrive et tilbakeblikk på den norske statens historie siden 1814, med en moralsk forankring i menneskerettighetene. I juridisk forstand kan man bare snakke om menneskerettighetsbrudd i tiden etter Norges tilslutning til de internasjonale konvensjonene. Menneskerettighetenes idéhistoriske røtter og tanken om enkeltindividets behov for beskyttelse mot vilkårlig og urettmessig offentlig inngripen, går derimot svært langt tilbake i tid.

Et moralsk spørsmål meldte seg ganske fort i idéfasen: Er det riktig å skrive en bok utelukkende om negative sider ved Norges historie? En slik selektiv fremstilling er på ingen måte balansert.

Vi kom til at dette var både riktig og nødvendig å gjøre. Statens lovbrudd og overgrep kan og bør settes i en kontekst for bedre å forstås og forhindres. Det er imidlertid verdt å merke seg at det er en vesentlig forskjell på å forklare og å unnskylde overgrep og menneskerettighetsbrudd. Vi må ikke miste evnen til å lære av historiske overgrep ved å unnskylde det som god latin på den tiden det skjedde. Vi må heller ikke unnskylde menneskerettighetsbrudd eller andre overgrep fordi det har skjedd tilsvarende eller verre ting i andre land.

Omfattende overgrep

Det har blitt begått mange ugjerninger av den norske stat. Fra et enkeltmenneskets ståsted finnes det vel knapt noe verre enn å bli utsatt for en offentlig henrettelse og ydmykelse, slik som henrettelsen av Christian Halvorsen Sand i 1833, som var spesielt ille. Når det gjelder folkegrupper, er det liten tvil om at det romanifolket (taterne) ble utsatt for av lobotomeringer, tvangssteriliseringer og andre overgrep, utgjør svært grove menneskerettighetsbrudd, om ikke et folkemord. Vi lærte mye underveis om staten Norge under arbeidet med boken. Vi ble spesielt overrasket over hvor omfattende overgrepene mot taterne faktisk var, og med hvilken hensynsløshet lobotomier ble utført i Norge.

Høye dødsrater

På 1950-tallet var dødsraten for en lobotomioperasjon ved Gaustad sykehus 24 %. Hvis pasientene i sine brev hjem skrev kritisk om behandlingen de fikk, ble brevene konfiskert av ledelsen, som leste alle brev. En eldre dame som ble utsatt for gjentatte sjokkbehandlinger skrev i desperasjon til en venn: «… jeg tåler ikke å bli behandlet på en slik grusom måte, som de har gjort. Jeg skulle aldri ha reist hit, for alt det jeg har gjennomgått av lidelser er så grusomt at det er umulig å beskrive det, og stillingen blir bare verre». Brevet ble konfiskert og nødropet nådde aldri frem. Ikke lenge etter døde den eldre damen, en uke etter at hun ble lobotomert.

I arbeidet med boken har vi ikke merket noen aktiv motstand eller uvilje. Derimot har taushetsplikt og klassifiserte dokumenter skapt problemer underveis. Dette var spesielt tydelig i arbeidet med massegraven på Ris kirkegård, som er en av Norges største hemmeligheter. Her søkte vi – og fikk – innsyn som forskere. Ny informasjon vil derfor se dagens lys.

I vår søken etter å analysere og forstå menneskerettighetsbrudd og overgrep fra statens side, har vi forsøkt å holde en rød tråd gjennom stoffet. Ved å kategorisere overgrepene i tre grupper, med hver sin bakenforliggende motivasjon og drivkraft, kommer man nærmere en forklaring på hvordan dette kunne skje.

Aktive statlige overgrep

Den første kategorien er aktive statlige overgrep og menneskerettighetsbrudd – altså hvor staten aktivt har tatt skritt som bryter rettighetene til enkeltpersoner. Eksempler på dette er tortur, offentlige henrettelser, ulovlig overvåking og fornorsking av minoriteter. Motivet bak slike brudd er i stor grad drevet av en farlig godhetslengsel, som i mange tilfeller stammer fra en underliggende renhetslengsel – en lengsel etter et religiøst, politisk og etnisk enhetlig samfunn. Det har gått hardt ut over folkegrupper som jøder, tatere, samer, skogfinner og kvener, som ikke passet inn i det norske glansbildet.

Unnlatelsessynder

Den andre kategorien overgrep har vi valgt å kalle unnlatelsessynder. Unnlatelsessynder handler om brudd som staten enten har visst om og unnlatt å gjøre noe med, eller ikke kjent til, men med rimelighet burde ha undersøkt. Eksempler i denne kategorien kan være beredskapen før 22. juli, trakasseringen av tyskerjentene eller overgrepene i offentlige barnehjem. Staten unnlot her å gjøre det som var nødvendig for å beskytte sine mest utsatte innbyggere. Ifølge menneskerettighetene har statene en plikt til aktivt å beskytte sine egne borgeres rettssikkerhet for slik å forhindre mobbvelde og overgrep. Det er de svakeste og mest upopulære personene i et samfunn som har størst behov for rettsstatens beskyttelse. Disse unnlatelsessyndene antyder et sosialt hierarki som står i motsetning til det egalitære samfunnet vi som regel forbinder med Norge.

Interessebaserte overgrep

Den tredje kategorien overgrep og menneskerettighetsbrudd er interessebaserte. Her kan man nevne eksport av våpen til tvilsomme regimer, salg av tungtvann til Israel og deltagelse i Vietnamkrigen. Mange statsvitere liker å kalle dette realpolitikk. I en situasjon hvor man må velge mellom idealer eller penger og egeninteresse, er det ofte sistnevnte som veier tyngst. Dette er for eksempel synlig i Norges investeringer i inhumane våpen gjennom oljefondet.

God lesning!