Nord og ned til svovelpølen

Dokumentar og samfunnHistorieNord og ned til svovelpølen

Finnmark lå som det ytterste landskapet i kristenheten mot nord. Grensefestningen i Vardø var ikke bare Danmark-Norges mest avsidesliggende utpost langt mot nordøst, men også den vestlige sivilisasjonens endepunkt.

Estimert lesetid 3min
Detalj fra omslaget til Porten til Helvete

Her ved verdens ende, i de farlige, ukjente og fremmede nordområdene holdt Satan til. Her hadde mørkets fyrste sitt urhjem, her et sted lå syndens svovelpøl. Ondskap og djevelskap kom fra nord, sågar med nordavinden. Bitre vinder fra nord hørtes ut som et helvetes hylekor med sitt ville og djevelske raseri.

Vardø (Foto: Rune Blix Hagen)
Vardø (Foto: Rune Blix Hagen)

Enkelte ganger kunne fantasiene om nedgangen til helvete bli ganske konkrete. Etter at det langstrakte fjellet, Domen, mellom fiskeværene Kiberg og Vardø, i 1662 ble avslørt som tilholdssted for store sammenkomster av nattflygende trollkvinnner, lokaliserte man også nedgangen til Satans rike her. Flere angivelige trollkvinnene og noen mindreårige barn fortalte overfor domstolen i 1663 om besøk i helvete. Fra deres munn fikk tingretten høre noen av de mest oppsiktsvekkende fortellingene som har forekommet i norsk rettshistorie.

Omslag Ved porten til Helvete

I lange avsnitt i tingrettens domprotokoll leser vi om kvinner og barn som beretter om veien til og oppholdet i den «slemme» Satans bolig. Mørkets fyrste hadde selv vært guide og stått for omvisningen med framvisning av «stedets beskaffenhet og herligheter», som det heter i justisprotokollen. Helvete så ut som en stor svart dal. Langt nede i dalen var det et vann. Vannet kokte når Satan blåste ild ut av ei jernpipe. Ei jente på 12 år, Mari Olsdatter, fortalte retten at Satan hadde stukket et stykke fleskeskinke ned i vannet, og den var ferdigkokt på et øyeblikk. I vannet lå det kvinner og menn som hylte og skrek som katter. Satan hadde sagt til den lille jenta at hun også skulle brenne i vannet som lønn for sin tjeneste. Ei annen jente på åtte år hadde vært på fest sammen med Satan og noen trollkvinner i en mørk kjeller i fiskeværet Kiberg. I retten beskrev hun hvordan Satan hadde lyst opp i kjelleren ved å la et talglys stikke ut av sin rumpe.

Djevler og demoner spredte seg utover hele verden fra ei et hull oppe på Domen. Rundt nedgangen og i fiskeværene like i nærheten var hekseaktiviteten ekstra stor. På Domen holdt trollfolket heksesabbat, særlig i forbindelse med jul og Sankthansaften. Herfra utløste polarmenneskene naturkreftene og sendte sin skadetrolldom utover hele Europa. Nordsending kunne oppleves som heksenes kalde og fordervelige vinder som påførte sykdom på fromme folk sørpå. I kjølvannet av de bitende nord- og nordøstlige heksevindene fulgte kuldegysning og revmatisk betennelse. Og bak det hele sto den nordlige Satan med lutter vrede og fiendskap. Slike ideer og forestillinger kan være med på å forklare hvorfor forfølgelsen av trollfolk i Finnmark ble så brutal og omfattende slik jeg forsøker å få fra i boka «Ved porten til helvete» som handler om trolldomsprosessene i Finnmark.

Les også:

Brent på bålet

Hekseprosessene: Trollkvinnenes hemmelige sekt