Årets forlagsfest har gått sin gang og det er på tide å bekjenne sine synder. Hvilket i grunnen vil si å skryte litt mer av seg selv, forlaget og seg selv igjen.
Og det er klart det er stor forskjell på å gå på forlagsfest å ha høstbok eller ikke. Hvert fall syns jeg det sist, da var jeg debutant og hadde følelse av at hele festen var til ære for meg.
Selv om jeg ikke skrev om den før 15. mai 2009
Festen i går var bra den. Selv om ingenting kan slå min egen deby-forlags-fest. Altså høstfesten til Damm 21. august 2007 da jeg debuterte med bok. Dagen startet med at jeg syklet ned til Det Norske Teater hvor pressekonferansen skulle være. På to langbord lå det hauger av bøker alle som kom kunne ta med seg. Det var bare noen få titler, en av dem var Alt jeg skriver er sant. På pressekonferansen leste jeg. Etter pressekonferansen ville Dagsavisen, ABC-nyheter, Vårt Land (tror jeg det var) og Det Nye snakke med meg. I tillegg ble jeg bedt om stille på NRK i Dagsnytt 18 sammen med øverste sjefen.
Jeg syklet hjem, skiftet og tok drosje til NRK som både NRK og forlaget ville betale. Jeg leste tekst fra studio direkte til folket og tok drosje ned til Lorry hvor folk fra forlaget og andre forfattere og debutanter satt og drakk øl. Da jeg steg ut av den drosjen kjente jeg meg viktig, eller vellykket, eller nei: det var feiringen av noe jeg hadde drømt om og jobbet for i ti år. Det var kult, men det var også en slags ro: jeg kom fram. Jeg ga ikke opp. Jeg fikk det til til slutt. Nå var feiringen her. Jeg hadde gul kjole, grønne sko, grønn veske og grønt belte. Jeg var akkurat fin nok. Forlaget betalte ølene. Og den intimiteten i dette vorspielet er viktig for at festen etterpå skal bli bra. Vi bindes sammen, vi blir en gjeng. Vi kastes ikke ut i en stor og skummel fest. Så er det selve forlagsfesten. Maxi taxi opp til Ekebergrestauranten. Jeg går rundt med navnelapp der det står Ellisiv Lindkvist. Jeg tenker at jeg kan gjøre hva jeg vil siden jeg er skjønnlitterær debutant. Hva jeg vil i betydnigen at jeg har et stort spillerom denne kvelden. Er ikke egentlig hele festen til ære for meg? (Ha-ha.)
Musserende. Vin. Øl. Mat. Kaffe. Kaker. Denne festen trenger ikke ta slutt. Jeg trenger ikke stå opp tidlig for å jobbe i morgen. Denne festen kan bare fortsette og fortsette. Jeg har noe å feire. I forhold til det blir alle andre forlagsfester litt mindre. Det er morsommere å feste når man virkelig har noe å feire. Som en bokutgivelse.Selv om ingenting slår ens egen deby-fest, er det egentlig sånn at festene blir bedre og bedre. Mest fordi jeg kjenner flere og flere, og noen bedre og bedre. Dessuten hadde jeg bok i år også. Lest på pressekonferansen også denne gangen. (Selv om ingen ville snakke med meg etterpå, noe som er naturlig når ikke boka er ferdig ennå.)
Dessuten hadde jeg egentlig finere kjole nå enn for fire år siden. Det verste med årest forlagsfest (og pressekonferanse) var min egen form. Jeg hadde gledet meg så lenge til festen, jeg hadde kjøpt ny kjole og nye øredobber. Jeg hadde avtalt at mannen skulle levere i barnehagen morgenen etter og så er jeg kjempesyk mandag – dagen før dagen. Og jeg må bare innrømme det: jeg syns fryktelig synd på meg selv da. Den viktigste dagen på fire år og jeg hoster, puster, peser, svetter, har feber og null energi. Men det finns dop som gir deg illusjonen av at du ikke er så syk som du tror du er. Og det finns lysten som gjør at du drar selv om du burde holde senga. Det kan muligens oppstå anger etterpå, men man kan også tenke at det var verdt det.
Uansett, fest-logistikken til Cappelen Damm er det lite å utsette på. Vi ankom med privat sjåfør til den røde løper, håndhilste på direktøren for det hele og drakk musserende. Strålende sol kom som bestilt tirsdagskvelden. Musikk ute, korte taler og nok mat. Og god mat, langt bedre enn i 2008. Italiensk øl som tar slutt en gang utpå kvelden, men da kommer Aas-ølet fram. Overraskelsen var at det også kom nattmat. Midnatt kom det pizza. God pizza. Og hva gjør man når man kl 23.15 mister stemmen på en minglefest? Jo, da danser man i stedet.La-di-da, la-di-da.
