Farvel til uskylden

Dokumentar og samfunnFarvel til uskylden
Estimert lesetid 4min
Ingvar Ambjørnsen
Foto: Tine Poppe.

Jeg skjønner det ikke. Nordmenn flest ønsker seg tilbake til verden slik den var. Men finnes det noen veier tilbake til fortida? Ja. Men bare i våre fantasier.

Fram til 12. april er norsk politi midlertidig bevæpnet som følge av den herskende terrortrusselen. Mange nordmenn føler seg paradoksalt nok utrygge ved synet av lovens håndhevere med et våpen på hofta. Selv talsmenn for Politiets Fellesforbund – som er for konstant væpning av politiet – har forståelse for at publikum kan få problemer med tilliten til etaten i framtida. Altså dersom ikke pistolen igjen låses ned i skuffen til hverdags.

Jeg skjønner det ikke. Nordmenn flest ønsker seg tilbake til verden slik den var. Men finnes det noen veier tilbake til fortida? Ja. Men bare i våre fantasier.

For er det noen grunn til å tro at trykket mot demokratiet vil bli mindre i overskuelig framtid? Nei. Tvert imot. Bare i løpet av måneder har vi lært oss å leve med at Syria-farere og andre fremmedkrigere oppvokst i indre Østfold eller Telemark når som helst kan slå til på hjemlig jord. Etter hjernevask og stridsopplæring i land og regimer bare et par timers flytur unna den ungdomsskolen de droppet ut av fordi de følte seg misforstått. Nå hater de oss.

Uten at det har ført til nevneverdig debatt blant landets forfattere eller andre intellektuelle, lever vi nå godt med at en dansk statsborger på nitten år må ha et ukjent antall bevæpnede vakter med propp i øret hver gang han kommer på besøk til Norge. Fordi han skriver poesi. Han fraktes rundt i de samme skuddsikre bilene som våre myndigheter stiller til rådighet når utenlandske statsoverhoder gjester landet. Frykten er reell. Mange ønsker å drepe ham. Frittalende kvinner med innvandrerbakgrunn har alt lenge måttet leve under politibeskyttelse. Vi har for lengst vent oss til det. Det er bare slik det er i 2015.

Etter årets anslag i Paris og København har i realiteten både ytringsfriheten og forsamlingsretten fått seg en trøkk seksten. Vi bøyer oss. Mange ber om unnskyldning for de verdiene de inntil for nylig sto opp for og tok for gitt.

Under mottoet «Hurra for ytringsfriheten» arrangerte Oslo og Akershus høyskole i februar en utstilling av politiske karikaturer. På forhånd hadde man forsikret seg om at ingen av tegningene kunne fornærme noen. (Jeg vet ikke riktig hvem som hadde klarert dette med arrangørene. Per Fugelli og noen lokale imamer, kanskje? ).

Senere i måneden fulgte den like famøse utstillingen av tegninger i Drammen, der også innholdet var blitt forhåndssensurert så ingen skulle føle seg krenket eller såret. Utstillingen handlet altså om en presentasjon av helt harmløse tegninger. Og forårsaket det største politioppbudet i Drammens historie.

Altså i tilfelle noen skulle bli så krenket av selve fenomenet blyant og tusj på papir at de hektet på seg bombebeltet. Disse to karikaturutstillingene utgjør til sammen en slags vridd karikatur av Norge i dag. En studie i angst, selvsensur og resignasjon.

Vi fortsetter som før, sier Andreas Wiese på Oslo Litteraturhus. Allerede før likene har rukket å bli kalde i København. Men det er ikke sant. Vi fortsetter ikke som før. Enhver tilstelning av politisk eller kulturell karakter der en eller flere kontroversielle personer er til stede krever nå også politiets tilstedeværelse. Svenske og danske sikkerhetsvakter og politi avverget etter all sannsynlighet en massakre i den danske hovedstaden i februar.

Men ta det med ro. Slike arrangementer er allerede på vei ut både i Norge, Sverige og Danmark. De offisielle årsakene til avlysninger, utsettelser og forkortet taletid er også som karikaturer å regne. Bare i løpet av trekvart år har det norske samfunnet endret seg radikalt.

Og mens nordmenn flest håper at alt dette nye og skremmende ikke også vil endre våpenloven fra de gode gamle dager, der politiets våpen holdes nedlåst og utilgjengelig, er det bare de færreste som er opptatt av vår kollektive og stadig utvidede handel med egenproduserte våpen til trengende stater som Qatar, Kuwait og Oman. Akkurat når det gjelder disse våpnene er det jo både praktisk og lønnsomt å holde kassa åpen. Vi skal tross alt transportere pengene med oss hjem når alt er solgt ut.

«Men det er ikke sant. Vi fortsetter ikke som før. »




Dette innlegget står også på trykk i Dagsavisen 20.03.2015