EU-debattens øredøvende fravær

Politikere tenker taktisk. Det enkleste og minst risikable er å la de heteste potetene ligge. Det er da også det de gjør.  

Snur seg i graven

WINSTON CHURCHILL og andre etterkrigspolitikere snur seg antagelig i graven over Brexit og stormløpet mot EU fra vår tids populister. Deres mål og visjoner vokste ut av fem år med folkemord, krig, meningsløs død, lidelse og ødeleggelse. De visste at bare et nytt, forpliktende samarbeid kunne bryte Europas historiske spiral av skjebnesvangre motsetninger.

Winston Churchill, britisk statsminster i to perioder og mottaker av Nobels litteraturpris.
Winston Churchill var en en av Storbritannias mest betydelige politikere i forrige århundre. Han bekledde flere ministerposter og var bl.a. statsminister fra 1940-45 og fra 1951-1955. I 1953 ble han tildelt Nobels litteraturpris for sine bøker om britisk historie og politikk, der bøkene om annen verdenskrig står i en særstilling.

Sitat fra Churchills tale i Europarådet i 1949

«Den primære og hellige lojalitet som hver av oss har til våre egne land, er ikke vanskelig å forene med erkjennelsen av et europeisk fellesskap. Tvert imot … vi vil alle ta best vare på de nasjonale interessene ved å bygge en felles suverenitet for alle som deler våre demokratiske idealer», sa Churchill i Europarådet i Strasbourg i 1949.

Historien står i fare for å gjenta seg

Men tiden går. Selvbilder og verdinormer skifter. I dag spiller folkeforførerne på ytterfløyene skamløst på sin egen og velgeres historieløshet. Deres propaganda og maktbase bygger på isolasjonisme, proteksjonisme og nasjonalisme – og historien står i fare for å gjenta seg.

Flertallet av EU-borgerne definerer seg som europeere

LIKEVEL, I EU-landene er oppslutningen om det europeiske samarbeidet stadig sterkere. Flertallet av borgerne definerer seg selv som europeere. Samarbeidet blir utvidet, styrket og galvanisert for hver dag som går. Det britiske utmarsjdramaet ser også ut til å ha gjort de mest larmende kritikerne mer edruelige. Selv svorne nasjonalister har lagt planene om utmeldelse til side. Denis MacShane, europaministeren i Tony Blairs regjering, slår fast at Frexit, Grexit, Italex og Nelix ikke lenger er på programmet.

Hva med Norge?

HVA SÅ MED Norge? Landet er faktisk en del av Europa, og det som foregår i Unionen har fundamental betydning for norsk nåtid og fremtid. Men det er det ikke så mange som vet, for det ser knapt ut til å være noen i det politiske ledersjiktet som tør å mene noe om det.

Folk blir tomme i blikket når de får høre at de har trodd på «fake news»

Jeg holder stadig foredrag om internasjonal politikk i vidt forskjellige fora landet rundt, og blir hver bidige gang slått av hvor merkverdig kunnskapsnivået om den Europeiske Union er, nesten uansett hvor jeg kommer. Noen vet overraskende mye om noe, og nesten ingenting om noe annet. Andre har latt seg overbevise av rene myter. Ideer utviklet i bestemte miljøer styrer ofte personlige meninger. Og så har det oppstått en slags immunitet mot motforestillinger. Folk blir tomme i blikket når de får høre at de har trodd på falske fakta og vrangforestillinger.

Faren for å støte noen fra seg skremmer politikere

Satt på spissen, har Norge levd med et øredøvende fravær av en offentlig Europa-debatt siden 1972. To folkeavstemninger skapte dype splittelser, og følelsene har sydet som gift gjennom ordvekslingen. Faren for å støte noen fra seg skremmer politikere, de tenker på neste valg og går i bue utenom for ikke å legge seg ut med velgere. Det sikreste er å la de hete potetene ligge, og det gjør de med flid.

Dermed er den åpne, opplysende diskusjonen om Norges forhold til Europa sakte kvalt av surstoffmangel. Viktige problemer kommer ikke på bordet. Det er ikke bra, verken for saken, for nasjonen eller for den langsiktige tilliten til politikken.

Undergraver velgernes aktive interesse og deltakelse

DE SISTE 20-30 årene har medierådgivere, partistrateger, taktikere og kommunikasjonseksperter fått avgjørende innflytelse. De blir betalt for å beskytte oppdragsgiverne, og det gjør de, med alle midler. I all sin kløkt og iver, undergraver de forutsetningen for at demokratiet skal fungere, nemlig velgernes aktive interesse og deltakelse.

Politikk har blitt en vare

Feilen ligger ikke hos disse manipulatorene. Den ligger hos de som bruker dem, som går i skjul bak de glanspolerte skjoldene av taktikk, meningsmålinger, målrettede formuleringer og markedstilpasning. Politikken blir behandlet som en vare, et salgsobjekt. Det ikke bra, ikke i det hele tatt.

EU ikke en organisasjon man bare kan melde seg inn og ut av

DAGENS RABALDER I Storbritannia skyldes at velgere og politikere plutselig har forstått at EU er noe annet enn det de ble ledet til å tro ved folkeavstemningen i 2016. Det er simpelthen ikke en organisasjon man bare kan melde seg inn og ut av. EU har vokst seg sammen til en levende organisme. Medlemslandene har bygget systemer som binder dem til hverandre.

Derfor er Brexit i bunn og grunn ikke et spørsmål om utmeldelse. Det dreier seg om en amputasjon, og hverken den avskårne kroppsdelen eller resten av legemet har godt av det.

Britenes fremforhandlede avtale avvist som ubrukelig

Avtalen som britene med stønn og smerteskrik har forhandlet seg frem til, har kommet som et sjokk. Den er også bredt og brutalt avvist som ubrukelig. Men det hjelper ikke stort. Kommisjonen har tydeligvis ikke mer å gi.

Uvitenhet et dårlig grunnlag for kvalifiserte meninger

FOR NORGE BURDE dette være en tankevekker, først og fremst fordi det viser at velgerne, selv i et av medlemslandene, ikke har forstått dynamikken og kraften i den europeiske prosessen. Uvitenhet er et svært dårlig grunnlag for kvalifiserte meninger, men det er altså slik det går. Og kunnskapsløsheten skyldes fremfor alt fraværet av en stimulert debatt.