Moralen og markedet

Når alt går galt blir man tvunget til å skifte fokus, ta oppgjør med sine prioriteter og tenke gjennom sine verdier. Det ikke et minutt for tidlig.

Estimert lesetid 4min
Businessmann med avis

Han er finansekspert, en sånn politikere setter lit til fordi han vet hvordan man får penger til å yngle. Han står på en talerstol og snakker.

’Hellas er så å si konkurs’, sier han. ’Det er selvforskyldt. Grekerne har lånt over evne og kan ikke betale tilbake. Når man ikke kan gjøre opp for seg, må man ta følgene. Slik er verden. Politikere antyder nå at gjelden må ettergis. Galskap! Tenk dere at min kone og jeg skulle sitte i vår leilighet på Gran Canaria, kjøpt med lån i DNB, og plutselig finne ut at vi ikke har lyst til å betale det vi skylder. Vi skriver til Rune Bjerke og meddeler at vi hermed avslutter all innbetaling av renter og avdrag, med vennlig hilsen’.

Mannen himler med øynene for å understreke sitt poeng.

’Grekerne må, naturligvis, som alle lånekunder, ta konsekvensene av at de har forspilt sin betalingsevne. De må kutte utgifter for å få råd til å betale det de skylder. Skulle bare mangle! Ja, det går ut over helse- og sosialbudsjetter, pensjoner, offentlige lønninger, skoler og barnehager og kulturbudsjetter og mer til. Men sånn er det. Når man låner påtar man seg moralske forpliktelser. Skulle man fravike det prinsippet ville verden gå i stå’.

Jeg hører ham snakke og fryser på ryggen. Den himmelropende urettferdigheten som ligger i at helt uskyldige lider, at livslang samfunnslojalitet fra funksjonærer, forskere, offentlige leger og sykepleiere uten videre blir forkastet, at fattige, barn, gamle og syke får livene sine ødelagt, ikke politikerne som har kjørt landet inn i uføret, ingenting av dette har plass i hans tankeverden. Pengebransjens moral bygger ikke på empati. I talerens hode er hele nasjonen debitor. Den kan ikke betale, følgelig må den ta konsekvensene. Punktum finale. Det er ikke rom for nyanser.

Taleren er av dem som har tjent seg rik på hedgefond, derivater, strukturerte finansprodukter mm – snedig konstruerte objekter som er solgt inn til naive småsparere med såpeglatte ord om herlig avkastning. I virkeligheten har de bare en ting felles, nemlig at de gjør selgeren rik uansett hvordan prosjektet utvikler seg. Intetanende mennesker lar seg besnære av glanspolerte ’rådgivere’ med myk stemme og profesjonelt innstudert argumentasjon. ’Rådgiverne’ har betalt formuer for å kjøpe seg skinn av troverdighet.

”Strukturerte finansprodukter” – smak på ordet: det er en forvrøvlet verbal konstruksjon, abstrakt og meningsløs, og det avslører seg selv og sin intensjon ved å munne ut i ordet produkt. I virkeligheten dreier det seg om sparepenger, og sparing er et grunnleggende element i menneskelivet. Men når det markedsføres i denne type gloret emballasje for å bli solgt på linje med biler, bleier og ferieturer til Syden, slik dagens banker og finansoperatører mener det er best, mister det et hvert meningsinnhold.

Christian Borch
Christian Borch: Banalitetens tyranni

I 30 år har finansbransjen fått gjøre som den vil. I liberalismens lovpriste navn, gjennomførte Margaret Thatcher sitt Big Bang i City of London fra høsten 1979, og siden da har europeiske politikere over nesten hele registeret, fra venstre til høyre, mer eller mindre bevisst, gitt fra seg makt og kontroll. Smått om senn har finansnæringen og dens offspring fylt vakuumet. Først gav politikerne fra seg deler av kontrollen med hensikt. Sakte men sikkert, og helt systematisk, fikk mantraet økonomisk vekst vaske bort etterkrigstidens sosiale samvittighet. Konservatismens grunnleggende forutsetning om individets integritet, rettigheter og verdighet, gikk med i dragsuget.

Det er en representant for den moderne makt som står der på talerstolen og dømmer greske borgere til tukt og botsgang for politikernes misgjerninger. Hans banale logikk er uhyggelig nok i seg selv. Men det som virkelig gir meg kuldegysninger er at han faktisk sår og artikulerer det som er blitt bunnlinjen i moderne politikk.

Kanskje skal vår verden være takknemlig for at den har rutsjet ned i en krise. Når alt går galt blir man tvunget til å skifte fokus, ta oppgjør med sine prioriteter og tenke gjennom sine verdier. Det ikke et minutt for tidlig.