Mandag
Jeg.
Tirsdag
Jeg.
Onsdag
Jeg.
Torsdag
Jeg.
Witold Gombrowicz – Dagboken
En kvinne blir aldri liten nok, spe nok, stille nok, tynn nok, diskret nok.
Jeg er en kvinnelig kunstner. Jeg tar liten plass. Jeg snakker med små ord. Jeg søker om små stipender. Jeg skriver korte bøker.
Karakteristikken selvopptatt brukes særlig i to sammenhenger. Det ene er om vestlige feminister og feminisme. Det andre er om samtidslitteraturen og forfattere. Å være en hvit, vestlig, privilegert, middelklassefeminist som snakker om noe annet enn en omskjæring i et land langt borte, får mange til å be henne holde kjeft. I begge sammenhenger, handler det om å gi dem som holder på med noe avsenderen ikke er interessert i skyldfølelse fordi det de holder på med ikke er viktig nok. Merkelig nok er det sjelden jeg hører noen bruke selvopptatt-karakteristikken om sportsjournalister, spillnerder, eiendomsmeglere, aksjespekulanter, featurejournalister, tv-komikere osv. Hvis man sammenligner med å arbeide mot omskjæring av kvinner så er det veldig mange yrker og geskjefter som vil virke selvopptatte.
Dag Solstad fikk tjue anmeldelser for sin roman Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896. Solstad er ikke fornøyd med det, han skriver foredraget En svanesang, der han klager over kritikerne. Solstad har meldt seg inn i litteraturen, han har viet sitt liv til litteraturen og han ramser opp 28 mannlige forfattere som han forholder seg til og sier at det er useriøst å anmelde ham uten å ha lest disse andre mennene. (Kafka, Proust, Mann, Celine, Pessoa, Borges, Dostojevskij, Sandemose, Faulkner, Musil osv de vanlige mistenkte).
Mange mannlige skribenter er store i kjeften, de skriver i en selvrettferdig tøff-i-trynet gutteromsaktig provoserende stil som tydeligvis settes pris på av redaktører og andre som har myndighet til å bestemme hva som skal komme på trykk. Hadde jeg vært eneveldig redaktør for norske medier vet jeg om minst ti mannlige skribenter som ikke hadde fått komme på trykk. (Eller hadde jeg blitt bitt av den tabloide konflikt-styrte tankegangen som ser ut til å drive mediefolk og latt dem få komme på trykk likevel?) Vi er mange som finner (deler av) den offentlige samtalen fordummende, kjedelig, ikke-relevant. Noen gutter sier noe dumt, andre gutter svarer. Sånn holder de på. Lenge. Det er som en lek der den eneste forskjellen fra leken i sandkassa er at de som leker har dyrere klær. (Man blir like skitten).
På den ene sida har man (jeg: dette store man) ikke lyst til å være med, til å lukke seg vekk fra verden, offentligheten, media, Facebook. La meg slippe, la meg skrive i fred, jeg har familie og venner, jeg trenger ikke skjellsord, ubehag, skinn-konflikter og provokasjoner fra misogynister. På den andre side har man lyst på en annen offentlighet der kloke mennesker av alle kjønn deltar i en behersket samtale med en intellektuell og lærd tone, — der alle har et minstemål av forståelse for hva det vil si å leve i en kjønnet verden.
Det kan man bare drømme om. Så da gjør man det:
Drømmer om det så sterkt at man en gang i blant deltar. Man skriver noe på fb, på baksida av Klassekampen, inni klassekampen eller et annet sted man muligens får tilgang på. Skjønt man vet ikke, det kan hende det er en gutt som skal runke akkurat da og da tar vi heller ham. Hvis man kan velge mellom en gutt som setter ting på spissen eller en lavmælt kvinne (40 +) som er livredd for å støte noen så vil de fleste ha runkegutten. Selv om det blir grisete.
Altså: hvis man skjønner spillereglene kan man jo bare spille etter dem? Blott puppen, bruk ord som fitte, pikk og kall runkeguttene for runkegutter så blir du kanskje ikke refusert. Men poenget er at man ønsker andre spilleregler. Man ser på spillet som foregår og får lyst til å rive det hele overende. Man vil ha en annen verden, en annen offentlighet, et annet debattklima, et annet Facebook.
Selv har denne forfatteren skrevet en roman som heter Selvopptatt. Den bortimot geniale tittelen peker i mange retninger: på samfunnet, vesten, Norge, våre små i-landsproblemer, på kunstnerens rolle, på jeg-personen, på forfatteren, kanskje til og med på leseren. Den skriver i forlengelsen av Alt jeg skriver er sant som forfatteren debuterte med i 2007 (nok en genial tittel). Og som gjorde at hun fikk mye velfortjent oppmerksomhet (14 anmeldelser, 9 bloggomtaler, samt 30 intervjuer/andre omtaler i media). At hun ikke fikk debutantprisen skyldes nok alderen hennes på 34 år, man skal jo helst være yngre for å få den. Selvopptatt handler om en kvinnelig forfatter som ønsker å være intellektuell men som stadig blir innhentet av sitt eget kjønn. I ønsket om å være intellektuell blir hun minnet om kjønnet sitt som noe som står i veien for henne. Nå er hun i sitt begjær og ønske om sex selvsagt ikke uskyldig i så måte. Men ønsket om sex ser ikke ut til å ha stått i veien for noen mannlig kunstner noen gang.
Snarere tvert i mot.
Norsk samtidslitteratur kritiseres stadig for å være selvopptatt. En romantittel som Selvopptatt peker dermed i ulike retninger. Slik også tittelen Alt jeg skriver er sant gjør. Det er kritikken mot den norske forfatterstand: selvopptatt og skriver bare om seg selv, altså sant. Alt jeg skriver er sant og Selvopptatt henger sammen som titler, tar kritikernes ord tilbake og gjør dem til noe annet. Den peker tilbake på den som peker og den peker på seg selv. Tittelen blir flertydig og man kan bli usikker på hva forfatteren egentlig mener.
Likevel har den presise og morsomme romanen Selvopptatt nesten blitt oversett av kritikerne. (Noe som kan skyldes at vi er for mange (gode) forfattere og for få (gode) kritikere.) Den har etter hvert fått tre anmeldelser, ganske overfladiske. Det var fint med den ene som var positiv (kvinnelig anmelder) mens de to andre (mannlig anmelder) virket ikke som de hadde skjønt prosjektet i det hele tatt. Nå lever jeg godt med Morgenbladets slette lune (dessuten er det uansett bedre enn å bli ignorert). Den siste anmeldelsen derimot, fikk meg til å tenke på Solstad. Nå kan man si at denne mannlige anmelderen, som ingen har hørt om, og som åpenbart har begrensede leseferdigheter ikke er verdt min opphissede vrede. Men la meg likevel forsøke:
Det er useriøst å anmelde boka mi uten å forholde seg til feminisme og kjønn, det er useriøst å anmelde den uten å se forbindelseslinjen til min første bok fra 2007 Alt jeg skriver er sant. Alt jeg skriver er sant kom ut før Min kamp 1 (2009) som anmelderen finner relevant. (Det virker som anmelderen tror det er Knausgård som har funnet opp leken med det selvbiografiske.) Det er useriøst å anmelde bøkene mine uten å ha lest Woolf, Austen, Brontë, Dickinson, Plath, Lessing, Jelinek, Herta Müller, Hustvedt, Kane, Cixous, Fagerholm, Hjorth, Stridsberg, Oksanen, Zadie Smith, Lowden, Mara Lee, Høvring, SS Bjugn, Carina Rydberg, Lunden.
Åh, hvilken stormannsgal (sic!) kjensle å tørre å si noe sånt høyt.
Men jeg er ikke Solstad heller, ikke på noe vis.
Problemet er ikke bare kjønn.
Problemet er ikke bare mitt.
Hvem sitt ego får lov til å breie seg ut? Noen menn får aldri nok. De kan begynne som relativt ydmyke forfattere og vokse seg til store og krevende kulturmenn. Jon Fosse fikk nordisk råds litteraturpris for prosaen sin og syns det var rart han aldri var blitt nominert for dramatikken. Knausgård kunne stirre på oss fra avisforsida og påstå at alle som er uenige med ham mener at jorda er flat. Slik skulle man tro han ville gjøre seg selv til en person som ingen noensinne ville gidde å ringe igjen for å få en kommentar. Men nei, snarere tvert i mot. For i stedet for å framstå som ekstremt selvopptatte framstår jo disse mennene som ”modige”, ”uredde”, ”ærlige”. Slik mange menn får spalteplass for å lire av seg selvfølgeligheter som at menn er verdt mer enn kvinner (dollar/rubler) og at de alltid tenker på sex (når de ser en kvinne lurer de alltid på hvordan det vil være å ligge med henne).
Kvinner skal behage, kvinner skal ha en personlighet som ikke tar for mye plass. Menns særheter har større spillerom enn kvinners. Kvinner som tilpasser seg denne rollen vinner umiddelbart. De som bryter med dette får merke kostnadene. (Her tenker jeg at jeg ikke trenger eksempler, for det er jo åpenbart. Men:) En undersøkelse fra Markedshøgskolen og Agenda slår fast at de samme egenskapene som blir sett på som eksemplarisk hos en mannlig leder blir sett på som bitchy hos en kvinnelig leder. (Undersøkelsen heter ”Menn som ikke liker karrierekvinner”.) Under slike forutsetninger er det nesten umulig å lykkes som leder. At det fortsatt finnes kvinner som gjør det er nærmest et mirakel.
Det er lett å kjenne seg igjen i jeg-personen i Selvopptatt sitt ønske om både å tilhøre det intellektuelle (tenkende) og det seksuelle (kroppslige), men som kvinne er du enten eller; sjelden både og. “Jeg kan glemme meg selv og være del av brorskapet i timevis. Jeg tenker ikke på at vi er forskjellige før en drukken vits gjør meg oppmerksom på at slik er det ikke. Det erotiske blikket dukker opp som en spasme og sier meg at kvinnekroppen kommer i veien, eller jeg må takle å være en bror i ånden og et stykke sushi samtidig, det går vel bra?” Som Susanne Christensen sier det i et innlegg i Klassekampen 19.9.2015.
Du er hore eller madonna. Forfatter eller kvinne.
Du sökte en kvinna / och fann en själ – / du är besviken, som det heter i det ikoniske sitatet til Edith Södergran.
Vi later som vi er likestilt. At menn får alle (mesteparten av) prisene og stipendene handler utelukkende om kvalitet, påstås det. Siri Hustvedt formulerer det slik, i romansform ”Alle intellektuelle og kunstneriske bestrebelser, selv vitser, ironier og parodier, gjør det langt bedre i publikums sinn når publikum vet at man bak det store verket eller den store humbugen, kan lokalisere en pikk og et par baller.” Fra Denne flammende verden (2014).
Jeg kunne sagt dette til en venninne og antagelig fått en oppmuntrende klapp på skuldra tilbake. For det gjør jo vi kvinner: klapper hverandre på skuldrene, sender private komplimenter til hverandre via e-post og sms. (Jeg har da også fått meldinger, mail, postkort fra (kvinnelige) kolleger som takker for boka mi, anerkjenner den, finner den tankevekkende og morsom.) Vi kan fortsette slik. Vi er søstre, vi passer på hverandre med komplimenter og postkort (og jeg elsker de postkortene, de tilbakemeldingene). Men mennene gir sine komplimenter offentlighetens tydelighet og tyngde. Mennene både kriger og kurtiserer hverandre i full offentlig. De tar opp det meste av spalteplassen, siden det ikke finnes grenser for hva som er interessant for alle, så lenge det sies av en mann.
Derfor bestemmer jeg meg for å øve meg: jeg fortrenger superego.
Jeg sier: Meg, meg, meg.
Jeg tar plass i offentligheten.
Jeg går ut av komfortsonen. Langt ut.
Jeg sier: Jeg har fått for få anmeldelser og for dårlige anmeldelser.
Jeg vil bli bedre lest. Jeg vil bli mer sett.
Jeg vil ha stipend. Og jeg vil ha flere priser.
På forhånd takk.
Les/hør også:
Ellisiv Lindkvist: Det første kjønn
Bokprat: Kvinnelige forfattere, skam og sex og sånt
