Dagen derpå, etterpå

Ellisiv Lindkvist

Da jeg debuterte med Begjær 1000 (musikkteater) under Festspillene i Nord-Norge i 1999, gikk jeg rundt dagen etter premieren med en underlig følelse. Tomhet er kanskje det nærmeste jeg kommer. Noe sånt. Noe litt trist. Noe som var blitt borte. Noe som var over. Og det var jo ingen grunn til å føle seg sånn. Premieren hadde vært strålende. Det var fullt hus. Vi hadde fått gode kritikker. Fremmede mennesker kom bort og sa de syns det var bra. Det var ingen grunn til å sukke og gråte.

Men så er det det som er vanlig. Tomheten etterpå. Og hva gjør man da? Jo, man starter et nytt prosjekt. Og det gjorde vi. Ny søknad om prosjektmidler. Ny støtte. Nye år med jobbing. Ny forestilling. Ny premiere. Ny tomhet. Sånn gikk årene.

Og selv om jeg vet dette nå. Intellektuelt. Er jeg ikke helt forberedt følelsesmessig likevel. Jeg vet at det skjer. Og det skjer. Nå har jeg dessuten nye prosjekter allerede! Så ikke kom her, tomhet. Tomhet. Tomhet.

For lanseringsfesten er over. Boka er der ute. Og alt jeg har er … vel jeg har jo selve boka.

Jeg har denne lesningen av Serendipity Cat – som også skrev om debyboka mi.

Jeg har blitt intervjuet av Blikk.

Og av hjemkommunen: Urbanisert Dyrøyværing med ny bok.

Det er ingen grunn til å syte og klage. Men jeg lurer på hva andre gjør når det skjer? Det kan jo også komme etter at man har levert hovedfag/mastergrad og etter en fødsel har man jo et eget begrep: fødselsdepresjon. (Er det det som fører til flere barn?) Man vet at det skal skje, men kan ikke beskytte seg. Eller kan man det? Er det bare å skrive noe nytt som hjelper? Er det noe som hjelper?

Bilde fra Blikk tatt av journalist Margarethe Standberg