Nelson Mandela: The Madiba Magic

BiografierUkategorisertNelson Mandela: The Madiba Magic
Estimert lesetid 9min
Nelson Mandela

«I virkelighetens verden forholder vi oss ikke til guder, men til vanlige mennesker som oss selv: menn og kvinner som er fulle av selvmotsigelser, som er stabile og omskiftelige, sterke og svake, berømte og beryktede.» Nelson Mandela

Mandela var en av vår tids mest inspirerende og ikoniske skikkelser. Hele livet satte han pennen mot papiret for å dokumentere tanker og hendelser, lidelser og seire. I boken Samtaler med meg selv har Mandela åpnet sitt personlige arkiv og gir leseren et enestående innblikk i sitt bemerkelsesverdige liv.

Tomm Kristiansen har i mange år fulgt Nelson Mandela og sørafrikansk politikk tett. I boken Mandelas landsom du får som ebok, forteller han historien om straffangen som ble president og tilga dem som hadde holdt ham innesperret i 27 år.

Kristiansen har også skrevet forordet til pocketutgaven av Samtaler med meg selv, som kommer i januar, og i anledning Mandelas bortgang ønsker vi å gjengi det her:

FORORD TIL SAMTALER MED MEG SELV – SKREVET AV TOMM KRISTIANSEN:

Vi visste ikke hvordan han så ut. Da Nelson Mandela kom ut porten av Victor Verster-fengslet 11. februar 1990, hadde vi ikke sett ham siden rettssaken i 1964. Avisene hadde bedt sine tegnere å lage skisser av hvordan de trodde han så ut. De lignet ikke på den mannen som nå gikk hånd i hånd med kona Winnie. Det var en høvding. Høy, staut, verdig og verdensvant, selv om han ikke hadde sett verden på 27 år.

På den tiden dro jeg til Qunu i Transkei, hans barndoms bygd. Hvordan var han som barn? Jeg traff en gammel dame langs grusveien. Hun var kledd i en blåblomstret kjole. Judith var like gammel som ham, og hadde gått på samme skole. Hun fortalte at han sloss aldri, og som barn irettesatte han de som ertet ham. Sindig, ettertenksom, rolig og bestemt, om han var på skoleveien eller gjette sauer.

Allerede som barn så de andre at han var et oppreist menneske, på tross av at den britiske kolonimakten hadde fratatt hans far verdigheten som høvding.

Siden ble Mandela vår alles høvding. Han fikk Nobels fredspris i 1993, han ble valgt til president året etter. Han gikk av etter bare fem år, men fortsatte å tiltrekke seg verdens oppmerksomhet. Siste gang han viste seg offentlig var under fotball-VM i 2010. Han ble kjørt ut på stadion i en bil, vinket til folket, og dro igjen. Siden holdt han seg hjemme.

Jeg arbeidet som korrespondent for NRK i årene fra han ble løslatt til han ble valgt til president. Det var den gang han alltid var tilgjengelig. Man kunne banke på hans kontordør i Shell House, hovedkvarteret som ANC fikk kjøpt for én rand av et oljeselskap de tidligere hadde boikottet. På pressekonferanser kunne vi stille både små og store spørsmål. Etterpå var det tid til en privat prat. Han husket oss alle ved navn.

Verden kom til Nelson Mandela. Statsoverhoder, fotomodeller, popartister og fotballstjerner dro til Johannesburg. Og han prydet øverste enden av bordet når internasjonale størrelser ønsket hans bumerke på engasjement for vaksiner, kamp mot HIV/AIDS og andre aktverdige prosjekter. Han ble kåret til det tjuende århundres største statsmann. En afrikaner!

Men så var den gamle kraften der, plutselig, alvorlig og harmdirrende. Da USAs president George W. Bush sin Irak-krig var på sitt heteste sa Mandela: «Han har ingen vyer, den mannen. Han tenker ikke klart. Nå vil han kaste verden ut i et nytt holocaust».

Jeg har gått gjennom mange av hans taler og uttalelser fra tiden etter hans løslatelse. Vi har referert hans fredsbudskap og bud om forsoning, men i ettertid har vi kanskje glemt hans rettferdiggjøring av væpnet motstand. I hans første tale etter frigivelsen, fra balkongen på det gamle rådhuset i Cape Town, forsikret han ti tusen tilhengere om at den væpnede konflikten mellom apartheidregimet og ANC skulle fortsette. Det skulle ikke legges ned ett våpen før en avtale var inngått. I intervjuer jeg hadde med ham i denne tiden var han ingen Mahatma Gandhi. Når undertrykkeren tyr til vold, har den undertrykte full frihet til å svare med vold. Og det er den undertrykte som selv bestemmer hvordan kampen skal føres. Man skal ikke lese mye av ANCs historie før man ser hvem som førte bevegelsen fra ikkevold til væpnet motstand. Det var Nelson Mandela. Massakrene mot fredelige demonstranter fikk ham til å innse at ikkevold bare ville føre til flere nederlag. Han ble den første kommandanten i ANCs væpnede fløy Umkhonto we Sizwe, «Nasjonens Spyd». Med våpen i hånd skulle regimet styrtes. Han fikk livsvarig fengsel for det. Han mottok dommen med et smil. Den kunne vært verre. Det var dødsstraff for høyforræderi i 1964.

Men volden han forsvarte hadde en begrunnelse og hensikt. Og den hadde en retning. Den var et svar på statlig vold. Den skulle rettes mot kraftverk og politistasjoner, ikke sivile mål. Da han holdt sin berømte forsvarstale i Pretoria viste han til «Frihetsbrevet» av 1955, som svarte ledere hadde vedatt på en konferanse i Soweto. Det var et fredelig kampskrift som hadde et annet budskap enn hva det hvite raseregime hadde oppfattet. De svarte skulle ikke ta makten fra de hvite: «South Africa belongs to all who live in it, black and white.» Den visjonen holdt Mandela på, og argumenterte for i de mange diskusjonene i fengslet. Mange av de andre fangene ønsker en annen løsning. Nok er nok. Nå er det vår tur. Mandela holdt fast på at landet skulle styres i fellesskap med alle raser og etniske grupper.

Det var en sint, ung mann som ankom Robben Island. Årene på fangeøya forandret ham, han fikk et mildere sinn. Den høyreiste, litt langsomme mannen med sin karisma og personlige autoritet, ledet diskusjonene med de andre politiske fangene, og skapte etter hvert en felles forståelse. Fangene tilhørte mange ulike politiske organisasjoner. PAN-afrikanister som ville opprette en svart stat, andre som ville ha hevn. Han levde i en fengselsverden av etniske motsetninger, politisk rivalisering, religiøse forskjeller og ulike raser. Etter hvert utviklet det seg en særegen sivilisasjon mellom disse «samfunnets verste fiender». De beseiret endog sine fangevoktere. De var dem moralsk overlegne. Deres høflighet og korrekte oppførsel stemte ikke med det de hadde lært om «kaffere». Ryktene om gentleman Mandela gikk helt til justisministeren, Kobie Coetzee. Og det var han som i dypeste hemmelighet innledet forhandlinger med fangen på Robben Island.

Jeg har grått mye i Sør-Afrika, mest av glede. Da Mandela vant valget i april 1994 kom han til valgvaken i festsalen på Carlton Hotel, og sa med stort alvor: «Endelig kan vi rope det fra hustakene. Endelig fri!» Har du hørt Nelson Mandela si «Free at last», glemmer du det aldri.

Jeg husker min forbauselse over alle hans opptredener. Mandela kom rett fra en celle, og gikk stødig opp på verdensscenen. Han gjorde modne politiske overveielser og traff gjennomtenkte beslutninger. Han var orientert. Men så hadde han jo diskutert politikk i 27 år. De siste årene leste han også aviser og så fjernsyn. Hans første reiser ble likevel registrert med undring. Han valgte å møte Irans Khomeini, PLOs Arafat og Libyas Gaddafi. Det var ikke så merkelig. Han ville takke for støtten under kampen. Fra Tripoli ringte han den amerikanske president og ba om at sanksjonene mot Libya ble opphevet. Så skulle han på sin side ordne opp i Lockerbie-affæren, den libyskstøttede sprengningen av et passasjerfly over Skottland i 1988. Mandela ba Gaddafi arrestere de ansvarlige. Så dro Mandela videre til London og fortalte Margareth Thatcher at hun burde innlede forhandlinger med IRA. Det var til å le av tidlig på nittitallet, men bombemennene fra Libya ble arrestert og forhandlinger om fred i Nord-Irland ble innledet.

Nelson Mandelas politiske mesterverk er forsoningsprosessen, som sparte Sør-Afrika for et splittende og blodig hevnoppgjør med det hvite mindretallet. Sannhets- og forsoningskommisjonen var et dristig prosjekt. Syndene skulle tilgis, men i full offentlighet. De skulle bekjennes, men ikke sones. Og så tilgis. For Mandela var det en politisk prosess. Landet ville ikke tåle titusenvis av rettssaker som skulle etterforskes av det politi som hadde begått brorparten av ugjerningene. Det skulle tilgis, men man skulle vite hva man tilga. I tre år satt folk vantro foran fjernsynsapparatene og fulgte overføringene. De visste ikke at det fantes så mye jævelskap i folk. Mange hvite ante ikke hva som hadde foregått. Mandela hentet styrke fra afrikansk kultur, hvor tilgivelsens mulighet ligger nærmere enn den gjør hos oss. Derfor har vi heller aldri forstått at det var mulig.

Skuffelsen over Mandelas etterfølgere har vært stor. Det er som drømmene ble knust. Thabo Mbekis fornektelse av HIV/AIDS, og manglende innsats mot voldtekt og kriminalitet. Så fikk de den amorøse og korrupte Jacob Zuma, som med et team av grådige og skrupuløse ANC-ledere karret til kontrakter og millioner. Det rystet Mandela. Han skjønte ikke hvordan folk han kjente og trodde på kunne forfalle til et nivå vi mer forbinder med bananrepublikker. De siste årene tiet han om det, kommenterte aldri politiske hendelser. For over alle forpliktelser gikk lojaliteten til den bevegelsen han kom fra og ledet. Og dette er kanskje Mandelas store politiske feil: Han gikk av for tidlig. Han hadde ikke orden på arverekkefølgen. Hadde han sittet en periode til, ville Sør-Afrika trolig vært spart for Zuma.

Tanken på at Madiba, som sørafrikanere kalte ham, en dag skulle dø var skremmende. De ville bli faderløse, det var han som hadde gitt dem demokrati og frihet. Nå lengter Sør-Afrika etter noen som kan være det ANC engang var, en leder med moralsk styrke og uselvisk innsats for frihet og demokrati.

De savner The Madiba Magic.