«Vår herres klinkekule» av Erik Bye er Norges beste sangtekst

Dagbladet og Bjørnsonfestivalen har fått det norske folk til å kåre Norges beste sangtekst. Vinneren ble «Vårherres klinkekule» av Erik Bye.

Portett av Erik Bye

På Bjørnsonfestivalen fredag ble vinneren av Dagbladet og Bjørnsonfestivalens kåring av Norges beste sangtekst etter 1945 offentliggjort. I følge arrangørene har det vært stort engasjement rundt kåringen. Det var svært jevnt i teten, men til slutt var det altså «Vårherres klinkekule» av Erik Bye som sanket flest stemmer blant det norske folk.

EN SVÆRT SAMMENSATT TOPPLISTE

Siden juli har folket kunne stemme på den teksten de syntes fortjente tittelen «Norges beste sangtekst etter 1945». En jury hadde valgt ut 30 sanger folk kunne stemme på. Det var en stor variasjon i utvalget, noe som også gjenspeiler seg i listen over de fem tekstene som fikk flest stemmer.

Her er de fem mest populære tekstene:

  1. «Vårherres klinkekule» av Erik Bye (1974).
  2. «To fulle menn» av Joachim Nielsen (1987).
  3. «Nordaførr vårvise» av Halvdan Sivertsen (1979).
  4. «Stilleste gutt på sovesal 1» av Lillebjørn Nilsen (1979).
  5. «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din» av Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid og Chirag Rashmikant Patel som Karpe Diem (2015).

BYE ER AV VÅR TIDS MEST FOLKEKJÆRE KULTURPERSONLIGHETER

Erik Bye (1926-2004) var en av vår tids mest folkekjære kulturpersonligheter. Hans dikt, viser og fortellinger er preget av frodighet og raushet, visdom og varhet. Tekstene hans er vakre og velklingende, preget av dyp respekt for mennesket. De er krasse og barske, preget av bekymring og alvorlig sinne over menneskenes uforstand og ødeleggelser. De er kloke og stemningsvare, preget av varme og hjertelag.

«Vårherres klinkekule» er ikke den første teksten av Erik Bye som har fått æren av å være ukas dikt, men er kanskje Byes aller mest kjente sang, og den betyr mye for mange. Her kan du lese teksten og høre Erik Bye selv fremføre den:

VÅRHERRES KLINKEKULE

Jeg drømte at vår Herre var en pode med reven brok og skrubbsår på hver legg

Jeg så ham klinke kule med vår klode i muntre sprett mot universets vegg

Han klinket han var glad og det var sommer og solen tente lyn i farget glass.

Og tusen kloder rislet fra hans lommer for i vår Herres lommer er det plass.

Og klodene fikk danse, sveve, trille til glede for hans hjerte og hans syn.

Så ble han distrahert, og glemte spillet

En sommerfugl strøk vingen mot hans bryn!

Å for en dag å fange sommerfugler! Det vakreste av alt han hadde skapt.

På marken lå Vårherres klinkekuler og følte seg alene og fortapt.

Omsider kom han trett, som alle poder når det er kveld og leken har vært sen.

Han lå på kne og samlet sine kloder. Da så han at han hadde mistet en

Den lille blå! Den minste av dem alle! Han lette under gress og sten og hekk.

Og den som var så blank i solefallet!

Men mørket kom, og kulen den var vekk.

Det var vår egen Jord som var blitt borte, og marken lå der nattekald og våt.

Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte. Men jeg kan ikke minnes om han gråt.

Og vi som av den lille jord er båren og tror at intet teller uten den, får håpe at Han leter mer i morgen og at Han finner oss igjen.