Poesi og kvinnekamp: Kom, vær mine allierte

«Poesien har vært et aktivt verktøy i kvinnekampen,» skriver Amalie Kasin Lerstang i innledningen til En eller to eller hundrevis av søstre. Her kan du lese hele redaktørens forord.

I et intervju med Louisiana Museum of Modern Art sammenligner poeten Juliana Spahr poesien med greske riot dogs. Da greske demonstranter tok til gatene mot eurokrise og innstramminger, ble løsbikkjene som løp ved demonstrantenes side raskt lagt merke til i sosiale medier. På bilder og i videoer kunne man se hundene bjeffe mot politiet. De stod fremst i rekkene og beskyttet demonstrantene. Avisene rapporterte om hundene som spratt unna tunge støvelspark og løp gjennom steinsprut, glass og tåregass. På tross av det oppløftende bildet av poesien som en hund som bjeffer sammen med deg mot urettferdighet, er Spahrs sammenligning likevel edruelig: Diktet kan følge med deg ut i gatene, sier Spahr, men kan ikke i seg selv endre undertrykkende strukturer.

Kvinnekroppen som forhandlingskort

Under arbeidet med denne antologien har folk her hjemme igjen sett seg nødt til å trekke lua over øra, dytte barnevogner og tunge plakater gjennom vinterkulda for å protestere mot at kvinnekroppen blir brukt som forhandlingskort av mennesker som ønsker å beholde regjeringsmakt. Fra Mandal til Alta, i Elverum, Sunndal, Fredrikstad, Lillehammer, Tromsø, Oslo, Ålesund, Kristiansund eller Ås samlet mennesker seg på torg, foran rådhus og Stortinget for å protestere. Poesien var også til stede, i taler fra sprakete høyttalere og allsang fra et mangslungent kor.

Poesi og kvinnekamp

Poesien har vært et aktivt verktøy i kvinnekampen, enten den har vært skrevet, sunget eller fortalt. Diktene i denne samlingen er et utvalg dikt skrevet av og om kvinner, i ulike årtier, fra ulike verdensdeler. Flere av diktene ønsker eksplisitt å mobilisere eller mane fram en kampånd. Andre kan være ambivalente eller resignerte. Felles for diktene er at de beskriver eller tenker rundt kvinnelige erfaringer. Mellom stemmer fra ulike generasjoner oppstår kanskje en samtale mellom «gamle» og «nye» kamper, samtidig kretser disse diktene, uavhengig av tiden de ble skrevet i, fortsatt rundt overraskende mange av de samme problemstillingene.

Bryter tabuer

Poetene skriver om vold, kjærlighet, trakassering, kropp,
seksualitet og moderskap, de bryter sin tids tabuer, leker med kjønnsrollemønstre og stereotypier. Ikke minst arbeider de med og mot det språket vi bruker for å snakke om kjønn. At poetene i diktene tar eierskap over den kvinnelige erfaringen og gjør dem gyldige, har nesten blitt en forslitt formulering. Men det har vært, og kan fortsatt være, risikabelt for enkelte kvinner å skrive «jeg».

En eller to eller hundrevis av søstre

Dette utvalget er – lik de fleste antologier – ikke representativt for alt som er skrevet om og av kvinner. Bredde, både geografisk og tematisk, har vært et ønske, men hva som allerede finnes oversatt har satt føringer for utvalget. Man kan jo bare drømme om at antologien også kan fungere som en oppfordring til å oversette enda flere kvinnelige poeter til norsk. Kjente og mindre kjente poeter står side om side, og det har vært både gledelig og frustrerende å sy sammen dette utvalget: det magiske (for det er det!) øyeblikket da man blir slått i bakken av et forfatterskap man ikke tidligere har lest, og frustrasjonen over å måtte velge bort noe. Så jeg kan ikke holde meg for god til å spille på samlingens tittel: Jeg håper du finner en eller to eller hundrevis av søstre i denne antologien. Slik jeg for eksempel fant i Rosario Castellanos, her fra diktet «Selvportrett»: «Jeg gråter når maten svir seg og når jeg har mistet / kvitteringen på at jeg har betalt regningen.»

Å ville og å måtte

Märta Tikkanen skriver i Århundradets kärlekssaga: «De tror det är mod / som gör / att jag väljer kampen // tvång är det / att försöka förändra».

Å ville endre undertrykkende strukturer er ikke alltid et spørsmål om å ville, men om å måtte. Når alt virker håpløst, håper jeg denne samlingen kan være en trofast følgesvenn i kampen.

Januar 2019,
Amalie Kasin Lerstang