vi
kan ta et glass eller to
det gir en behagelig følelse
andre
tåler ikke å drikke
sier foreldrene mine
jeg vil finne ut
om jeg er
som dem
Personlig debutbok
Når jeg drikker er en personlig bok. I dag er jeg tørrlagt alkoholiker. Men jeg er ikke viktigere enn andre. Jeg ville mer med boken enn å fortelle min livshistorie. Utgangspunktet var en tanke om at alkoholismen kanskje var med meg før jeg drakk for første gang, akkurat som den er med meg åtte år etter at jeg sluttet.
Hovedpersonen i fortellingen min, Henrik, setter seg tidlig følgende mål. Han vil finne ut om han kan nyte alkoholen på samme bekymringsløse måte som foreldrene sine, eller om han ligner mer på sin tante:
sist hun overnattet
på gjesterommet
kastet hun stoler
knuste et glassbord
Dikterpersonlighet
Arbeidet med debutboken begynte på Forfatterstudiet i Tromsø. Jeg hadde tre uker på å skrive dikt som del av en oppgave. Jeg sparte tid ved å skrive om mine egne opplevelser. Men da jeg skrev i diktform, så var det som om det var en annen som skrev. Diktningen forløste på mange måter stoffet. Som Martin Svedman har jeg lyst til å kommentere og bortforklare de vonde opplevelsene. Men dersom jeg glir inn i en slags dikterpersonlighet, kan jeg skrive om hva som helst. Jeg kan leke med stoffet, jeg kan komponere. Diktformen gjorde det altså mulig å skrive presist om et tema som lenge hadde vært umulig for meg å skrive om.
moren min
tror at drikkingen min
er hennes feil
orker knapt
stå opp av sengen
har mistet interessen for
nevøene mine
søsteren min
jeg tar mye plass
i familien
Finnes humor blant alvoret
For meg er Når jeg drikker blodig alvor, men samtidig så har skrivingen vært preget av lek. Hvis det kun hadde vært alvor, ville jeg ikke funnet energi til å skrive. For meg finnes det mye humor og varme i boken. Men det var også dikt som var svært tunge og vanskelige å skrive. Alkoholikeren setter alle i nærheten av ham ut av spill. De nærmeste blir maktesløse. Da jeg sluttet å drikke for åtte år siden kjente jeg meg fullstendig alene. Det er grenser for hvor lenge de som står en alkoholiker nærmest klarer å holde ut.
jeg skrur av mobilen
låser meg inne
med en plan om å se på netflix
røyke sigaretter
ikke komme ut
før skjelvingen har gitt seg
kan ikke holde et glass
fyller vasken med vann
drikker rett fra vasken
etter tre dager
får jeg i meg en skje
fiskesuppe
det er deprimerende
når jeg drikker igjen
er det som å bli frelst
Alkohol som hovedrolle
I Når jeg drikker ønsket jeg å være nådeløs med meg selv. Alkoholen spiller hovedrollen. Boken er en skildring av alkoholikeren i meg, ikke av Martin Svedman som sluttet å drikke for lenge siden. En stor del av boken består av en kjærlighetshistorie, med alt hva det innebærer av lys i tillegg til mørke. Som voksen blir Henrik forelsket og blir samboer med Sofie.
i sengebutikken
velger vi
den minste dobbeltsengen
sofie sier
med pengene vi sparer
kan vi kjøpe
skrivebordet vi liker
det franske i kirsebærtre
hun sover gjerne tett
Alkoholen har ikke alltid innpass
Nærheten mellom Henrik og Sofie er skjør, fordi Henrik fortsatt ønsker å finne ut om han kan nyte alkoholen på en bekymringsløs måte. Drikkingen hans blir etterhvert svært smertefull for Sofie, men når jeg leser samlingen igjen så merker jeg at det er noen små dikt som jeg blir ekstra begeistret for i etterkant. Det finnes steder selv i en bok som Når jeg drikker der alkoholen faktisk ikke har fått innpass.
om morgenen
stryker jeg
sofie over håret
sier
ditt blikk
er som en bølge
grønt
jeg vil være
regn
en sky
en stjerne
over deg
Denne teksten ble først publisert på Ark-bloggen.
