Gro Dahle og diktene: En guide til den folkekjære outsider-poeten

Gro Dahle skriver dikt som både er folkekjære og krikterfavoritter. Med et barnlig blikk på verden får Dahle oss til å se tingene og personene vi omgir oss med på en ny måte.

Foto Geir Dokken
Når Gro Dahle ikke skriver selv, holder hun utallige skrivekurs. Hun er kjent som en veldig dyktig leser og konsulent – og oppmuntrer gjerne andre til å skrive. Foto: Geir Dokken

Siden debuten i 1987, har Gro Dahle gitt ut over 50 bøker. I tillegg til å gi ut dikt, noveller og romaner, regnes som en av våre aller beste barnebokforfattere. Barnebøkene hennes tar ofte for seg vanskelige og kontroversielle temaer som incest og vold.

I tidlig barndom bodde Dahle i USA. Det var her hun lærte å lese, og det var her hun også senere lærte å lese dikt, har hun fortalt i et intervju med Boktips. Da begynte hun med amerikanske forfattere som Emily Dickinson og beat-poetene.

Da debuten Audiens ble utgitt, skilte den seg markant ut i norsk litteratur. Siden da har hun preget litteraturen med sin unike stemme. Diktene hennes blir hyppig brukt også i selskapslivet – konfirmasjoner, bursdager og bryllup – noe som viser hennes folkelige appell. Dahle har etter hvert blitt en godt lest forfatter. Diktsamlingen Søster solgte i flere tusen eksemplarer, ikke hverdagskost for en diktsamling å være.

Når hun ikke skriver selv, holder Dahle utallige skrivekurs. Hun er kjent som en veldig dyktig leser og konsulent – og oppmuntrer gjerne andre til å skrive.

Dahle har vunnet mange priser for sitt forfatterskap, deriblant Aschehougprisen (1998), Cappelenprisen (2000), Brageprisen (2002) og Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok (2015).

Diktet som Dahles forskningsstasjon

Selv om Gro Dahle skriver i mange sjangre, er nok poesien den mest sentrale. Også i romanene og barnebøkene er det det poetiske, heller enn plott og personer, som driver tekstene frem. Selv har hun sagt at hun er «ingen langdistanseløper, mer en punktskribent».

Da Dahles samlede dikt ble gitt ut i Tvers gjennom upålitelig fra 2017, var det med et forord hun har kalt «Trosbeskjennelsen». Her forteller Dahle på karakteristisk vis hva diktet og poesien er for henne – en såkalt poetikk.

«Jeg tror på diktet», skriver hun. «Jeg tror på diktet som pust, som torden, som lyd». Videre sammenligner hun diktet med en forskningsstasjon, et sted der man snubler seg frem og går seg vill – man leter og man leker.

Diktet kan være «en brille å se verden med» – noe som kanskje spesielt kjennetegner Dahles tekster: Hennes spesielle blikk på verden, kanskje påvirket av hennes Aspergers-diagnose, som hun har snakket åpent om i flere intervjuer, er tydelig i alle hennes tekster.

Aspergers syndrom

Dahle har diagnosen Aspergers syndrom. Personer med Aspergers kan oppleve sosiale normer og regler annerledes enn andre. De kan også ha problemer med å forstå kroppspråk på samme måte som andre. Men personer med Aspergers er ofte høyt intelligente og interessert i å dykke dypt ned i spesifikke temaer.

Dahle har lenge snakket åpent om diagnosen og for mange blitt en talsperson for folk med Aspergers. Hun er et levende bevis på verdien som ligger i å se verden litt annerledes.

Som hun selv sa i et Dagbladet-intervju i 2009: «Jeg liker beskrivelsen av asperger som en annerledeshet med en annen måte å være sosial på, en annen måte å tenke på, en annen slags empati».

Kanskje gjør nettopp denne diagnosen at tekstene hennes blir så unike?

Dahles blikk på verden: Naivistisk eller barnlig?

Et ord mange bruker om Dahles dikt er «naivistisk». Dahles språk er konkret og tydelig – noen vil si enkelt. Det er ikke mange vanskelige fremmedord eller kompliserte metaforer.

Dahle tar ofte utgangspunkt i konkrete objekter og motiver, gjerne ting vi omgir oss med i hverdagen og har lett for å ta for gitt. Ved å skrive mange tekster om det samme, viser hun hvordan meningen kan fordreies og utvides.

I et etterord til samlingen Hundre tusen timer, skriver poet-kollega Steinar Opstad at Gro Dahles dikt er «lite formanende i tonen». Det er altså ikke et entydig budskap som formidles – motivene får stå for dem selv, som små gåter.

Ofte kan Dahles blikk minne litt om hvordan et barn ser verden. Men selv om blant andre Opstad kaller diktene hennes «naivistiske», skriver han at «naivisme er ikke for barn»:

«Det spørs om ikke den umiddelbarheten, som er så typisk for Dahles poetiske tiltale, nettopp er kommet i stand gjennom utallige utprøvninger av språkets muligheter og, ikke minst, gjennom en kunnskap om den hjemlige lyriske tradisjonen – og den modernistiske tradisjonen i det hele tatt.»

Ved første øyekast, er diktene til Dahle ofte morsomme og lekne. Derfor kalles hun ofte en folkelig forfatter, hun skriver sjeldent alvorlig og opphøyd. Det er få motiver som er for høytstående til å trekkes ned på jorda, og det er få motiver som er for lavtstående eller hverdagslig til å bli poetisk. Ser man nøye etter, får det som på overflaten virker lett og lekent, ofte en dypere klangbunn.

Omsorg for familie, dyr og outsidere

Helt siden debuten Audiens i 1987 er det noen ting som går igjen i Gro Dahles dikt.

«De poetiske universene leserne blir presentert for i Audiens (1987), Apens evangelium (1989) og Linnea-pasjonen (1992) har alle det til felles at de bygger opp et persongalleri innenfor en mytologisk verden med ett sett elementer som stadig gjentas», skriver Steinar Opstad.

Dahle skriver ofte om de nære relasjonene, de man har til familien: Moren, faren og søsteren er personer som dukker opp i hele forfatterskapet. Det betyr ikke at det er Dahles egen mor og far det er snakk om – og i hvert fall ikke søster (hun har ingen). Men det handler om grunnleggende personlige forhold som man alltid kommer tilbake til.

Mange av tekstene gir en slags psykologisk innsikt og Dahle er opptatt av relasjoner mellom mennesker, men dette kommer ikke til uttrykk på samme måte som hos mange realistiske romanforfattere.

Opstad skriver: «[…] Det som gjør aller mest inntrykk ved lesningen av Dahles dikt er den omsorgen eller humanismen som kommer til uttrykk i dem, og særlig den omsorgen for det utstøtte, utsatte eller utrydningstruede individet, det være seg lundefuglen langs vestlandskysten eller «samen» fra det høye nord.»

Gro Dahle skriver fra et outsider-perspektiv, der de som er annerledes og rare gjerne kommer til orde.

Samtidig blir autoritetspersoner ofte trukket ned på jorda, som i debutsamlingen «Audiens», der selveste paven er hovedperson – men selvfølgelig en underfundig figur i ekte Dahle-ånd.

Også dyrene går igjen i Dahles dikt: Hunden, som også er hovedperson i årets utgivelse, har vært en gjennomgangsfigur. Men også katter, hvaler, fisk og insekter. Eller fuglene, som i dette diktet fra «Audiens», et godt eksempel på den omsorgen Opstad påpeker:

Det er ikke lett
å være lundefugl
med spraglete nebb
å være sjelden fugl rar fugl
helt ute i havgapet
der bølgene bryter
og ungene dør i redet
Men det er bedre
å være lundefugl
enn geirfugl
Geirfuglen er det ingen
som misunner

Gro Dahle var tidlig ute med å bruke billedspråket på den måten hun gjør. Selv om tekstene hennes er mer lest enn noen gang, skiller de seg ikke like mye ut lenger: Mye kan tyde på at det har skjedd en dreining mot Dahle, og flere skriver tekster som kan ligne hennes. Mange har nok også latt seg inspirere av Dahle, både av å lese henne og av å delta på kursene hennes.

Gro Dahles poetiske utgivelser

Om årets Hjem, sier hunden

I høst kommer Dahles tolvte diktsamling, Hjem, sier hunden. Det er en vilter, rik og undersøkende diktsamling, der Gro Dahle spenner opp et stort lerret og viser oss hva som fins innenfor veggene – og hva som kan forsvinne ut.

Et hjem der døra er åpen, et hjem der vinduene er mørke, et hjem med dyne, et hjem som lages av to, et hjem der mennesker bråker, et hjem der en kan være alene, et hjem med en trone, et hjem med en hund. I hjemmet samles alle historier.