Fra «Se på meg nå» av Geir Gulliksen

DiktDikt om livetFra «Se på meg nå» av Geir Gulliksen

Ukas dikt er av en av våre mest allsidige forfattere Geir Gulliksen. Det er hentet fra samlingen «Se på meg nå».

Estimert lesetid 3min
fotografi av stjernehimmel
Ukas dikt er hentet fra Geir Gulliksens samling «Se på meg nå». (Foto: Greg Jeanneau/unsplash)

Geir Gulliksen (f.1963) er forfatter og forlagsredaktør på Oktober forlag. Han debuterte i 1986 og har skrevet dikt, essays, skuespill, romaner og barnebøker. Gulliksen har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap bl.a. Aschehougprisen i 2014. Til nå har han utgitt sju diktsamlinger, og til høsten kommer han med romanen Bli snill igjen.

Ukas dikt er hentet fra samlingen Se på meg nå som kom ut i 2005.

Alt dette skal begynne en gang til
den boken jeg gikk rundt med og leste i
skal bli lest av en annen. For første gang
skal noen lære å telle til ti, og så til hundre
og noen skal lære seg dagene og dermed lære seg at
fredag er den beste dagen og søndag den verste
fordi søndagen er den dagen du bare venter på mandag
og mandag til torsdag kan ingen regne ordentlig med
som jobber hele dagen og sitter i en stol om kvelden
Men alt dette skal likevel begynne på nytt:
noen skal sitte på trappa i det skvetne lyset
og prøve å skrive et lite dikt på en lapp
og noen skal lære seg å sykle,
og noen skal lese at universet utvider seg
og om soler som bare fortsetter å eksplodere
og noen skal lese gammelhebraisk og ornitologi
og gå ute om kveldene med hendene i jakkelomma
og vite at de skal dø, men ikke ennå
fordi alt dette skal begynne en gang til: noen skal lese
Pablo Neruda for første gang, og Osip Mandelstam
og Bertholt Brecht, noen skal lese Wislawa Szymborska
og noen skal oppdage hvor mange vi er som lever i verden
og plutselig vite at hver eneste av oss er et individ
selv om det ikke er individualisme nok til alle
og selv om det ikke er sant at alle mennesker
er like mye verdt skal noen lære det og tro på det
helt til det ikke er mulig å tro på det lenger
fordi det ikke ser ut til å være sant
fordi det ikke ser ut til å la seg gjøre
selv om ingenting annet er mulig å tro uten at mørket
strømmer oppover i etasjene
og at mørket en dag når opp til føttene dine
og at du en dag vasser i det og får det på hendene
og brøler i mørke og drikker mørke, ikke fordi du er tørst
men fordi det ikke finnes noe annet, og fordi det gamle
flekkete lyset som fantes ikke var tilstrekkelig til alle
var det ikke sånn? men alt dette skal bli gjentatt av en annen
og lyset skyter uopphørlig gjennom 300.000 kilometers
mørke og bruker kortere tid enn en mager katt på å finne deg
der du står og prøver å finne nøklene i lommene på jakka
og alt som skjer deg skjer enten du tror det er sant eller ikke