Linde Hagerup (f.1968) har trådt sine barnesko på Rykkinn i Bærum. I dag bor hun på Kråkerøy i Fredrikstad. Linde var bare 17 år gammel da hun kom inn på Skrivekunstakademiet i Bergen, som en av de yngste noen sinne. Ikke overraskende dette, kanskje, siden hun har uvanlig sterke litterære aner. Familien Hagerup er nærmest «stinn» av forfattere, der farmor Inger Hagerup troner øverst ved bordet.
Linde har skrevet for voksne, for ungdom og for barn. Hun holder også skrivekurs og har egen spalte i Fredrikstad Blad. Bøkene hennes er kritikerroste, og hun er prisnominert og prisbelønt. I høst er hun aktuell med sin syvende bok, En bror for mye, illustrert av Jens A. Larsen Aas. Her møter vi lillesøster Sara på ni, som brått blir «storesøster» til Steinar på fem. Steinar er foreldreløs og trenger en familie å bo hos, men ingen ting blir som før når han flytter inn og er der hele tiden. Hos Sara settes store og vanskelige følelser i sving. Situasjonen krever mye av hele familien. Men så får Sara en idé..!
Gode anmeldelser
I sin anmeldelse i Bergens Tidende roser Guri Fjeldberg boken, gir den fem av seks hjerter, og skriver bl.a.:
«Teksten er trofast mot Saras perspektiv. I et intenst kammerspill fremstår familien med stor troverdighet. Alle snakker og handler uten noen forklarende forteller i et språk så friskt at det er en fryd. […] Når det er så lett å føle med henne, er det også lett å forstå hvor vanskelig det er å være snill. Det er godt gjort å la Sara leve ut frustrasjonen uten at jeg som leser mister sympatien for henne. […] Her er mange scener verdt å stoppe opp ved, og mange eksempler på barneoppdragelse som utfordrer så vel store som små lesere. […] Boken tar en herlig vending når hun trer ut av offerrollen og introduserer sin overraskende løsning. Derfra får vi en suveren test av hvor langt det er mulig å strekke seg i søskenkjærlighetens navn.»
Les hele anmeldelsen i Bergens Tidende
I Fredriksstad Blad skriver Marte Bjerke:
«Verken alvoret eller tematikken er påtrengende. Vi tror på Sara og universet hun lever i. […] Troverdigheten bygger Hagerup gjennom språket. Direkte og ujålete, poetisk uten å bli pompøst, rytmisk og skåret til beinet. […] Hagerup er en skarp observatør. Dette kommer særlig frem i skildringen av barnet og i dialogen mellom familiemedlemmene. Vi kjenner oss igjen. Jeg vil anbefale denne boka til både barn og voksne.»
Om å skrive for barn og om det å være en Hagerup
Jeg har intervjuet Linde i forbindelse med lanseringen av den ferske barneboken. Om skriving og skriveprosess, om å skrive for barn og om det å være en Hagerup. Men først og fremst om hvordan hun har løst det å skrive om krevende temaer som død, sorg og sjalusi for de yngste, og om ideen til høstens bok der fortellerstemmen er gitt til barnet som kjemper med og mot uhåndterlige følelser, altså Sara.
– Gratulerer med bok nummer syv, En bror for mye! Du skriver i stor grad for barn og unge, en viktig målgruppe. Kan du si litt om hvorfor, hvordan og hva dette gir deg?
– Ja, det er litt pussig, det der. For jeg begynte jo med å skrive for voksne, og det var jeg helt overbevist om at jeg skulle fortsette med. Men så en dag skrev jeg plutselig noen dikt som åpenbart var ment for yngre lesere. Diktene var løse i snippen, men strenge i formen. De handlet om alt mellom himmel og jord, men innenfor rammene av faste rim og rytmer. Altså den samme tradisjonen som min farmor er en sentral del av. Og det var jo innmari skummelt, for jeg var ikke bevisst ute etter å begå noe bestemormord, kanskje jeg ikke skulle gi dem ut? Men så var det et eller annet med de diktene, noe jeg ikke kunne legge bort og overse. For de minnet meg om noe jeg på mange måter hadde prøvd å glemme: Det å være et barn.
Etter den samlingen, Verdens største gorilla, illustrert av Thore Hansen (2008), skrev jeg tre oppvekstromaner som først ble gitt ut for ungdom og senere lansert som bøker for voksne. Og det var i de bøkene at jeg virkelig begynte å finne språket mitt. Eller mer presist: Det litterære språket mitt. Bokspråket. For det er forskjellige ting: Snakkespråket, det generelle skrivespråket, – altså brev og sånt, og bokspråket. Og det var først da bokspråket mitt begynte å kjennes etablert, at jeg overhode kunne tenke på å skrive romaner for barn. Det måtte sitte, det måtte være riktig, og det måtte være mitt. Bare slik kunne jeg henvende meg til barn.
Jeg tenker at barn gjennomskuer deg. De ser med en gang om teksten brenner. De viser ingen nåde hvis den ikke gjør det. Det betyr ikke at vi er født med god smak, men vi er født utålmodige. Barn har ikke tid til å lese bøker som ikke virker.
– Du kom inn på forfatterstudiet i Hordaland allerede som 17-åring. Hva har dette hatt å si for skrivingen og forfatterskapet ditt?
– Det er veldig mye som føles tilfeldig i livet mitt. Skrivekunstakademiet var nok en slags tilfeldighet. I løpet et par uker en vår skrev jeg seksti sider på en roman og sendte det til Bergen. Så kom jeg inn. Så dro jeg. Det skjedde fort og planløst og var fint. Vi hadde engasjerte, gode lærere: Erland Kiøsterud, Jon Fosse og Rolf Sagen. Vi var elleve elever, og jeg mener å huske at den eldste var over seksti.
Jeg var så innmari ung, og jeg følte meg også ganske dum innimellom. Men jeg fikk sett litt på utfordringene jeg ville møte hvis dette skulle bli livet mitt. Og vi var vennlige, men ærlige mot hverandre. Teknisk sett hadde jeg nok også en ganske bratt læringskurve da.
Det endte litt trist, det året der. Det siste forfatterbesøket vi hadde, en veldig kjent norsk forfatter, som jeg hadde starstruckrespekt for, leste noen sider av et manus fra hver av oss elevene. Han ga mitt manus så brutal medfart at jeg ikke skrev på flere år. Men jeg lærte vel noe av det også. Riktignok ikke så mye om å skrive, men ganske mye annet.
– Du hører til en slekt av sterke og markante forfattere. Hvordan har dette påvirket deg og dine valg?
– Slekta er jo der hele tida, uansett om de er tannleger eller bankranere. Jeg forholder meg til dem som slekt, først og fremst slekt, familie. Men det er klart vi har jo alltid litteraturen som vi snakker om: Både den utenfor oss og den vi produserer selv. Det er veldig hyggelig når vi møtes. Men hvordan dette har påvirket meg, vet jeg egentlig ikke. Hva vet vel en legestudent om hvorfor han studerer medisin når tre generasjoner før ham gjorde det samme? Blir han en bedre lege av det? Valgte han virkelig selv? Jeg veit ikke. Det ble bare sånn og nå er det sånn. Det er for seint å velge veldig annerledes nå, tror jeg. Kanskje jeg tar feil. Kanskje jeg fremdeles kan bli tannlege hvis jeg brått oppdager at det er mitt egentlige kall?
– Høstens bok, En bror for mye, tar opp krevende temaer: Brå død, ansvar, sjalusi. Hvordan fikk du ideen til denne boken?
– Ideen oppsto sørgelig nok i forbindelse med et dødsfall. Det var en av mine aller beste venner, Torunn Borge, som døde helt plutselig. Jeg hadde en veldig hard periode i utgangspunktet, men da hun døde så falt jeg helt sammen. Jeg gikk i stykker. Jeg slutta å sove. Jeg slutta å dusje, jeg huska ikke når jeg hadde pussa tenna sist, jeg slutta å snakke med folk, jeg visste ikke hvilken dag det var, jeg slutta å bry meg om noe som helst. Med andre ord: En klassisk depresjon. Jeg har vært der før. Jeg burde ha sett den komme og gått til lege lenge før. Men jeg så ingenting. Jeg var blind og jeg var likegyldig. Folk rundt ristet i meg. De ropte at noe måtte gjøres. Så fikk jeg et glimt av meg selv utenfra. Og da kom ideen. Hvordan er det å være et barn å se en av foreldrene sine gå helt ned i sorg? Hva ser barnet? Og da tenkte jeg at barnet vil spørre pappa om hvorfor han plutselig har fått skjegg. Barnet vil legge merke til at det plutselig er Peppes pizza til middag flere ganger i uka. At det ikke er så farlig med leggetider og tannpuss som det pleier. Sånne ting vil barnet se. Det var det jeg trodde jeg skulle skrive om. Men så dukka 5-åringen Steinar opp i teksten nesten med en gang, og da løp boka en helt annen vei, den var full av begeistring og spurtet rett inn i sitt eget univers. Men med en tyngde i bunnen, ikke sant? En død mor og venn. Flere liv snudd opp ned. Tårer som gråtes, men mest utenfor teksten. For det er en lys bok, tenker jeg. En bok som handler om håp, levende liv, fortsettelser og masse, masse kjærlighet.
– Å skrive om så alvorlige ting for barn, er en utfordring. Hvordan har du tenkt og jobbet med tematikken og teksten for å kunne nå barn med fortellingen din?
– Man må ta en del valg tidlig i en tekst. Nå er det sånn at jeg alltid skriver i 1. person entall. Det er altså et «jeg» som forteller. Slik ble det også denne gangen. Det betyr at jeg måtte skrive fra inne i hodet til en jente på ni år. En jente som heter Sara. Jeg skulle bare se det hun så. Jeg skulle fortelle det med hennes ord. Uansett hva hun tenkte og følte så hadde hun lov til det. Jeg moraliserte aldri, og jeg stoppet henne ikke. Og det kan jo se hardt ut at hun er så rasende på denne lille gutten som kommer inn i livet deres. At hun hater ham sånn. Hvordan kan man hate en gutt på fem år som akkurat har mistet moren sin? Men hun greier ikke å se det slik. Hun ser bare alt som blir ødelagt i hennes eget liv. Hun må få lov til det. For de følelsene fins jo også. De stygge, feile, jævlige følelsene fins, og når man er ni år i en sånn situasjon, så tror jeg egentlig ikke det er noe sted å gå med dem. De er forbudt. Sara vet også det,- egentlig. Det er derfor hun gjør som hun gjør. For hun løser det jo.
– Kan du si litt mer om dette grepet du har gjort, om å la et barn være fortellerstemmen i boken?
– Jeg var omtrent midtveis i teksten da jeg skjønte at denne boka var en bok jeg hadde ønsket meg selv da jeg var liten. Det gjorde boka enda viktigere å skrive. For hvis jeg hadde trengt den en gang, så var det kanskje andre der ute som også ville trenge den. Etter hvert skjønte jeg også hvorfor jeg hadde savnet den, og det handler om dette fortellerperspektivet. Alle de nydelige bøkene jeg fikk lese som barn var alle fortalt i tredje person. De var fortalt utenfra. Det jeg hadde savnet var barnas egne stemmer i bøkene. Jeg hadde trengt å høre åssen de tenkte og følte der inne i seg selv.
Bare se på en sånn karakter som Pippi, for eksempel. Hun er gøyal, autoritativ, brautende. Men hva handler bøkene om? De handler om en jentunge som har mista moren sin og hvor faren har stikki av til sjøs. Jenta sitter helt aleine igjen uten annet enn en sekk med penger, sannsynligvis dypt traumatisert og full av sorg og raseri. Hvordan hadde den boka sett ut om den hadde blitt fortalt av Pippi selv?
