Hva gjør du når ditt første intervjuobjekt er på nippet til å ta livet sitt i fortvilelse over det du har skrevet?

Jeg hadde aldri ventet at mine ord skulle kunne ødelegge, og jeg ble nok en mer trygghetssøkende journalist. Nå, 24 år senere, debuterer jeg med romanen En del av meg som har denne hendelsen som utgangspunkt.

Den gang følte jeg at selve intervjuet gikk strålende. Jeg brukte alle teknikker jeg hadde lært for å få den 28-årige mannen til å åpne seg og glemme at det lå en båndopptager på bordet mellom oss. Jeg var 21 år og gikk på college i Minnesota. Intervjuobjektet var en indianer med skremmende diagnoser og lang fartstid i fengsler og avrusingsanstalter. Han var veldig hyggelig, og jeg følte meg tøff og flink og hadde et herlig adrenalinrush under intervjuet.

Litt for villig, skulle det vise seg, fortalte Paul hvorfor han ikke hadde noe valg, hvorfor han satt fast i livet som bostedløs indianer i Fargo. Hvis han ikke drakk og ruset seg, sa han, ble han deprimert og måtte ha seg en rus igjen. Og da, når han var ruset, var det nesten umulig å ikke gjøre små brekk og havne i fengsel. Alt som ødela for ham skyldtes hans medfødte alkoholskade som gjorde at han ikke så lett kunne skille mellom rett og galt. Hele hans situasjon, sa han, var egentlig nedarvet og medfødt og forårsaket av de hvites griskhetskultur, og dermed låst fast i en sirkel han ikke kunne komme ut av.

Det å lese sin egen historie, tok håpet fra Paul. Han ringte meg, sint og opprørt, på lille julaften 1991 etter at han hadde lest artikkelen. Det var en skoleoppgave som jeg aldri prøvde å få publisert. Likevel følte han seg utnyttet: Jeg hadde skrevet selv det verste han sa.

Hva ville det hjelpe å legge seg inn til rehabilitering for tiende gang? Det sto jo der, i artikkelen min – med hans egne ord – hvorfor han aldri kom til å komme ut av runddansen med rus og depresjon.

Han lette etter en grunn til å leve, og jeg var så paff der jeg sto med telefonen i hånden at jeg sikkert mumlet noe meningsløst.

Heldigvis ringte Paul meg noen få dager senere og sa at han hadde ombestemt seg. Han hadde fått plass på et rehabiliteringssenter.

Intervjuobjektet fra virkeligheten la grunnlaget for romankarakteren Paul, og det er hovedpersonen – norske Ida på 18 år – som møter ham og gjør et intervju som minner om mitt eget.

Jeg ville at romanen min skulle undersøke hva det var som egentlig skjedde den gangen; pirke borti noen psykologiske og historiske elementer som i det minste ga meg en følelse av å forstå, så bredt som mulig. At det var dette jeg var ute etter, sto klart for meg da jeg satte i gang med å skrive. Lengre tid tok det å finne hovedhistorien. Hva skulle hovedpersonen, Ida, strebe etter på det indre og ytre plan? Dette løste seg da jeg fant ut at hun var en firedels indianer selv, og at hun hadde familie i USA som hun aldri hadde hørt om før. Ida drar til Minnesota for å finne disse familiemedlemmene, samtidig som hun tar et sommerkurs i Creative Nonfiction på college og skriver om indianere i håp om å komme nærmere egen kultur.

LES OGSÅ:

En del av meg på Facebook

Maren Engelschiøn forfatter-blogg

Anmeldelse av boka på Bokreisen.no