Hva slags dyr er mennesket?

Et spørsmål som opptar veldig mange nordmenn er: Hva er typisk norsk?

Noen mener det er å være god, andre mener det er å være selvgod. En del vil hevde at vi er godtroende og naive. På den annen side er det kanskje like mange som synes egoisme er et tydelig norsk trekk, at vi er oss selv nok. Men vi er da også uvanlig opptatt av været, og av snø og ski?

Det er vanskelig å finne noe som alle er enig om er typisk norsk, slik svensker, tyskere og kenyanere også vil streve med å finne noe som skiller nettopp dem fra alle andre. Selv om nordmenn jevnt over er mer opptatt av langrenn og fjellturer enn det en gjennomsnittlig brasilianer er, så er vi mennesker forbausende like når det gjelder lyster og laster, ønsker og lengsler, tanker og handlinger. Her er det større forskjeller innen folkeslag og nasjoner enn mellom dem. Så hvorfor ikke like godt spørre: Hva er et menneske? Og hva skiller oss fra dyr? Er det fundamentale forskjeller eller gradsforskjeller?

Dag O. Hessen_collage_blogg
I faktaboka «Livet fra A til Å» geleider biologiprofessor og forfatter Dag O. Hessen ungdom inn i de store og små problemstillingene alle mennesker støter på før eller siden. Med skarp iakttagelsesevne, humor og vidd gyver forfatteren løs på oppslagsord som etikk, kjønn, hat, kjærlighet, døden og drømmer. «Livet fra A til Å» gir næring til tankene og retning i livets kompleksitet, den tar rett og slett for seg hva det vil si å leve, fra A til Å. Boka er illustrert av Eivind Gulliksen.

Er vi en slags avansert, naken ape, eller er vi noe helt for oss selv? Finnes det noe som er helt spesielt menneskelig? Å gå på to bein? Språk? Moral? Evnen til å tenke i fortid og framtid? Kanskje det er trangen til å lete etter årsaker og sammenhenger overalt, og ikke minst stille selve hovedspørsmålet: Hva er meningen med livet?

Livet fra a til å_collage_blogg
Fra «Livet fra A til Å». Illustrasjon: Eivind Gulliksen

Disse spørsmålene reiser igjen nye spørsmål: Er vi mennesker født sånn, eller har vi blitt sånn? Blir vi mest påvirket av naturen eller kultur? Er vi først og fremst aggressive, voldelige og egoistiske, eller er vi i bunn og grunn gode, samarbeidsvillige og villig til å stille opp for hverandre?

Mennesket er en vanskelig art å bli klok på. Etter en gjennomgang av disse utvalgte særtrekkene er spørsmålene fortsatt minst like mange som svarene. Mennesket er en bemerkelsesverdig ape med en betydelig evne både til å overvurdere og undervurdere seg selv, og med et påfallende behov for å lete etter forskjeller mellom seg selv og andre dyr. På noen områder er disse forskjellene åpenbare, mens på andre områder er likhetene slående. Mennesket har høye tanker om seg selv, stort sett med god grunn. Men det har også lett for å undervurdere andre arter.

Samtidig betrakter gjerne mennesket sin «egentlige natur» som negativ. Det er vanlig å tenke at egoisme, brutalitet og ondskap er fremtredende trekk som bare kan holdes i sjakk med kultur, religion, lover, påbud, forbud og normer. Men man kan like gjerne hevde at mennesket er naturlig moralsk. En viss grad av egoisme finnes riktignok hos alle individer, selv de som oppfattes som altruister. Dette er ikke nødvendigvis negativt. Det trengs en viss dose framdrift, konkurranseinstinkt og ambisjon hos ethvert individ. I det store og hele er allikevel mennesket ikke preget av overdreven egoisme, slett ikke vold og slett ikke ondskap. Mennesket har den forbløffende følelsen som kalles samvittighet som kan sees som et innebygget, naturlig, moralsk kompass for riktig atferd.

Nettopp fordi mennesket er utviklet som en sosial art, er sympatiske og empatiske trekk til fellesskapets beste både mer naturlige og mer framtredende enn de fleste synes å være klar over. Det er lett å få inntrykk av det motsatte på grunn av massemedienes fokus på krig og vold. Men disse rystende sakene blir nyheter nettopp fordi de ikke er typiske – de skiller seg ut i en fredelig normaltilstand. De fleste individer vil oppleve en sterk overvekt av positive relasjoner til medmennesker gjennom livet. Dette er allikevel avhengig av situasjonen: Et godt samfunn skaper gode mennesker, og gode mennesker skaper et godt samfunn. Kort sagt: Mennesket synes å undervurdere sine positive trekk.

Derimot virker det som mennesket på andre områder overvurderer sin intellektuelle kapasitet. Spesielt synes ikke mennesket å være spesielt dyktig til å gjøre langsiktige valg for å sikre artens overlevelse. I likhet med andre dyr er menneskearten først og fremst opptatt av å høste goder her og nå, selv om de nok innser at dette ikke er gunstig for deres etterkommere. Dette er et trekk som er felles for alle organismer, forskjellen er bare at det nå er over sju milliarder mennesker på jorda, og disse bruker såpass mye av klodens kapasitet at det innebærer en stor risiko både for mennesket selv og alle andre arter. Mennesket har, i motsetning til dyrene, evnen til å innse dette og forstå de mulige konsekvensene på lang sikt. Samtidig har mennesket den forbløffende evnen til å la være å ta dette på alvor. Noen hevder at den største svakheten ved mennesket er at de er for smarte. Det er mulig slik, men i så fall er problemet ubalanse mellom smarthet og klokskap.

Liver fra a til å_kritikk
Fra «Livet fra A til Å». Illustrasjon: Eivind Gulliksen

Kritikk: Det finnes mange former for kritikk. Noen er negative (de fleste), men det finnes også positiv (konstruktiv) kritikk. Kritikk kan være et middel for å få andre til å endre atferd, gjerne partner eller barn, sjeldnere venner og kolleger. Noen elsker å kritisere, men ingen liker å bli kritisert. Kritikk kan være en måte å markere egen fortreffelighet, og det kan gli over i mobbing. Dyr mobber, men kritiserer de hverandre? Trolig. I alle fall irettesetter dyr sine egne unger. Mens kritikk kan være delvis velment (hos for eksempel foreldre), oppleves den sjelden slik for mottakeren (for eksempel barn). Motsatsen til kritikk er ros, som alltid både menes og oppfattes positivt, med mindre den er ironisk (se Ironi). [Fra oppslagsord under «K» i «Livet fra A til Å», red. anm.]

Mennesket viser en stor likhet med andre høyerestående dyr når det gjelder følelser, noe som ikke er overraskende siden alt liv er bundet sammen i en felles utvikling som strekker seg mer enn 3.5 milliarder år tilbake. Alle trekk som skiller mennesket fra andre arter, antas å være knyttet til hjernens utvikling, men det er også i hjernen vi finner de klare likhetstrekkene. I de gamle hjerneavsnittene finner vi de strukturene som styrer hormoner og følelser. I de nyere hjerneavsnittene, som hjernebarken og spesielt pannelappene, sitter «fornuften» og jeg-følelsen. Det at dyr har mye av de samme følelsene som mennesket, bare ikke koblet sammen med samme tolkningsapparat, gjør at mennesket gjerne ser på høyerestående dyr som en noe enklere variant av seg selv. Men når sant skal sies, kommer også mennesket i alle slags utgaver. Likevel synes vi å mene at alle individer bør ha samme rettigheter – at alle skal regnes som likeverdige. Det er neppe nødvendig for mennesket å betrakte dyr som likeverdige, men de må behandles med større grad av respekt og humanisme ut fra det faktum at de ikke er vesensforskjellige fra mennesket. Klarer mennesket dette, samt å tenke såpass langsiktig at planeten og framtiden reddes, har det god grunn til å være stolt av seg selv.

Livet fra a til å_midtside
Fra «Livet fra A til Å». Illustrasjon: Eivind Gulliksen

Livet fra A til Å er ikke et autorativt oppslagsverk, det er bok skrevet med et glimt i øyet, men også med alvor. På sin vei gjennom alfabetet streifer den innom mange av de følelser og spørsmål som er typisk menneskelige – eller kanskje ikke? Her får du mange svar, men flere spørsmål. Og gode spørsmål kan være like viktige som svarene.

Menneska er så laga at dei vil forstå. Først all verda, og sia seg sjøl. Når ein så har stange hovude imot veggen og ikkje forstår det grand, da råkar ein på det inste i seg: at ein vil tru på det ingen kan grunde ut. OLAV DUUN


Bla i Livet fra A til Å på skjerm her: