Bi litt, Lena Lindahl

Lena Lindahls bok, BIENE I NEW YORK, ble hyllet av kritikerne. Dagbladets Marie L. Kleve gir boken terningkast 5 og kaller den en «Summende sommerbok». Hun beskriver den ellers som «magisk-realistisk feelgood», og angir den som sitt beste boktips for sesongen. Også illustratør Endre Skandfer får ros for godt integrerte og fargerike illustrasjoner til denne elleville historien om Max og kokkepappan hans, som bor i 20. etasje på toppen av Waldorf Astoria, midt blant New Yorks skyskrapere. Her har de verdens kuleste takterrasse, der det produseres en helt spesiell honning. Bier står for øvrig høyt i dagens litterære «kurs», noe de mange biebøkene som har kommet ut de siste par, tre årene vitner om.

Lena med bok
En blid og fornøyd forfatter med sin ferske bok, Biene i New York. Foto: Privat

Lena Lindahl (f. 1971) er journalist og forfatter. Hun debuterte i 2012 med bildeboken Verdens første ballongferd, som ble nominert til Kulturdepartementets debutantpris for barne- og ungdomsbøker. I 2013 kom Musefangeren i Downing Street, om katten Larry og hans forgjengere, som har bidratt til å holde den britiske statsministerboligen fri for mus, og tidligere i år kom Julius – et apeliv, biografien om sjimpansen og TV-sjarmøren Julius (36), som fortsatt lever i beste velgående i Dyreparken i Kristiansand.

–       Gratulerer med nok en original, fargerik og kritikerrost bok! I disse OL-tider – hva føler du nå?

– Tusen takk! Jeg har jobbet så lenge med denne boka, og har hatt det så morsomt, frustrerende og fint med den underveis. Endre Skandfer har dessuten gjort en fantastisk nydelig jobb med illustrasjonene. Når boka endelig kommer, blir den altså tatt så hyggelig imot. Det føles veldig godt.

–       Tittelen, Biene i New York, bringer tankene til andre aktuelle utgivelser som Biene, Bienes hemmelige liv, Bienes hemmelighet, Bienes historie, Biens liv, Bier dør sovende, Lyden av bier… Hva er det med bier for tiden?

Bie og blomst
Foto: Lena Lindahl

– Bier er trendy. Og hva er en trend? Det er noe som utvikler seg over tid og i en bestemt retning. Biene er i en utsatt situasjon i verden i dag, og denne utviklingen har lenge bekymret mange. Før alle disse bøkene kom, har blant annet forfattere gått med sine tanker og ideer – men uten å vite om hverandre. Alle bøkene som etter hvert har kommet, tror jeg er en manifestasjon av tidsånden og bekymringen: «Pass på biene!»

–         Og nå skal du lansere boken i samarbeid med ByBi birøkterlag. Et naturlig og «søtt» samarbeid?

– Ja, det er vel få som passer bedre å samarbeide med, ettersom Biene i New York handler om bybier og birøkting i en storby. ByBi i Oslo har stor kunnskap om bier, og mengder av engasjement og omsorg for dem. De lærer også barn om bienes betydning, og trigger nysgjerrigheten og læreviljen deres. Det er veldig lurt å starte med barna når store og viktige ting må skje.

–         Du har nå utgitt fire bildebøker for barn i løpet av fire år. Alle basert på faktiske hendelser og historier, men i en skjønnlitterær form med mye av eventyret i seg. Har du skapt din egen sjanger?

– Jeg har i alle fall skapt noe som er skreddersydd for meg. Jeg får jobbe med mange ting jeg liker samtidig. Som journalist elsker jeg researchfasen og å lete etter de små tingene som kan bli så store at de endrer hele historien. Som forfatter elsker jeg å leke med fantasien. Så gjelder det å finne balansen et sted der imellom virkeligheten og fantasien.

–         Fire bøker og samarbeid med fire dyktige illustratører med svært ulike uttrykk har satt sine tydelige preg på bøkene dine. Hvordan har det vært?

Biene i New York

– Hver bok har vært så forskjellig fra de andre, at de har trengt ulike uttrykk. I Norge er bildebokforfattere veldig heldige som har så utrolig dyktige illustratører å gå til. Likevel er det ikke sikkert at så veldig mange passer til å illustrere den enkelte boka. Ei bok har sitt eget utrykk inne i hodet mitt når den er ferdigskrevet. Så gjelder det å finne den illustratøren som gir meg en slags gjenklang av det jeg har i hodet. Og så er det å krysse fingrene og håpe at «den rette» sier ja!

Men takk og lov for at dyktige illustratører har så særpreget uttrykk, de tilfører en historie en helt ny dimensjon.

–         Biene i New York handler om en gutt som bor i 20. etasje på toppen av Waldorf Astoria, der pappa’n er kokk. Han står i fare for å miste jobben, men blir reddet i siste liten av sønnen Max, en merkelig blomst og honning fra storbyens bier. Hvordan fikk du ideen til denne historien?

– Idéen kom en augustmorgen i 2012 da samboeren min satt og leste Dagens Næringsliv. «Biestrid i New York», var headingen på et dobbeltoppslag om boligmangel for bier. «Her er vel den neste boka di?», sa han. Og det fikk han jo jammen rett i. Året etter fikk jeg endelig tid til å starte, og som med det meste begynner det med research. Jo mer jeg oppdager av både tørre og morsomme fakta om et tema, jo mer settes fantasien i gang.

–         En kritiker beskrev debutboken din, Verdens første ballongferd, slik: «..løssluppen humor og historisk korrekthet..». Det samme kan vel sies om Biene i New York? I tillegg til den elleville historien, gir den også en innføring for barn om bier, bihold og honningproduksjon. Er det en hang til «folkeopplysning» og den drevne journalisten i deg som slår igjennom?

Bie og blomster

– Jeg tror absolutt at journalisten i meg har gjort en stor del av jobben med boka. Jeg har snakket med fagfolk både i Norge og New York, nettopp fordi jeg vil at ting skal stemme. Når biene flyr til Central Park for å hente nektar, så vet jeg at avstanden er rimelig, ifølge informasjon fra en dyktig, norsk birøkter og Google Maps. Og ifølge Central Parks «director of horticulture», så kan «mine» bier gjerne ha forsynt seg av de 375 lindetrærne som blomstrer sent i juni og tidlig i august. De gir en veldig smakfull honning, ifølge henne. Dessuten står det faktisk seks bikuber i 20. etasje på hotell Waldorf Astoria også i virkeligheten. Og som i boka, lager de honning som chef’en bruker i hotellrestauranten. Når omgivelsene og andre fakta stemmer, er det nesten som om historien blir sann.

–         Journalistikk rettet mot et voksent publikum og det å skrive for barn – det virker som et stort sprang?

– Alle ting har mange sider. Det som teller mest for meg, er gode historier som ikke skal forsvinne med en gang de er lest. Mange voksne kunne gjerne lekt mer med rare historier som kommer seilende hver dag, om man bare ser etter dem. Det er barn så flinke til. Men gode historier er der for alle.

–         Du har selv barn. Er det en fordel når du skriver for barn?

– Nei, for meg er det ikke det. Jeg tror ikke mine historier hadde blitt annerledes om jeg ikke hadde vært mor. Jeg tenker heller motsatt: til tross for at jeg har barn, greier jeg å skrive barnebøker.

Men som leser av barnebøker har jeg fått en morsom og engasjert lesevenn i min datter på ni. Hun er en boksluker med klare oppfatninger. Det beste hun har lært meg, er at barn forstår mye mer enn vi voksne tror.

–         Du driver så vidt jeg vet et slags et vekselbruk; sånn omtrent 50% frilansjournalist og 50% forfatter. Hvordan er denne kombinasjonen?

– Jeg har nok gått mer og mer over til bokskriving, så den prosentfordelingen er noe varierende. Men det har fungert godt enn så lenge. Noen ganger er det befriende med et konkret frilansoppdrag som har en relativt fast løsning, basert på fakta. Å skrive som «håndverker» kan være like mentalt utblåsende som å hogge ved.

–         Biene i New York har unektelig et potensiale for utenlandssalg. Det er nærliggende å tenke USA, et enormt marked. Tør du tenke slike tanker?

– Man må jo tørre å tenke det, ellers blir det aldri noe av. Men jeg er smertelig klar over at det skal noe til!

–         Kan du røpe noen nye prosjekter?

– Det er for tidlig å si hva det er, men jeg er godt i gang med ei bok som er veldig ulik de andre bøkene mine. Jeg har vært så heldig å få stipend fra både Norsk faglitterær forfatterforening og Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere. Hva skulle vi vel gjort uten dem?

–         Har du noen litterære forbilder?

– Jeg har noen fyrtårn som har lyst for meg gjennom livet. Astrid Lindgren, Roald Dahl og Michael Ende. De er veldig forskjellige, men har en viktig ting til felles: De skriver bøker som ikke undervurderer barn.

Les Lena Lindahls eget blogginnlegg på Forlagsliv om Biene i New York, og blogginnlegget Katta til fru Haugen og Musefangeren i Downing Street. Hun er også intervjuet i spalten Barndommens nattbord.