Barndommens nattbord: Intervju med Tor Åge Bringsværd

Tor Åge Bringsværd er en av våre mest produktive og allsidige forfattere. Han har utgitt over hundre bøker for barn og voksne.

«Menneske, dyr, insekt, maskin, original og kopi. Egentlig kommer det ut på ett. Det som teller er vår evne til å se, om vi har et hjerte som kan se bakenfor hale og huggtenner, kretser og koblinger, vinger og brodd. For vi er sammen. Så enkelt er det. Alle er vi sammen. Og likevel så vanskelig.»
Fra Panama (2014)

Portrett av Tor Åge Bringsværd
Tor Åge Bringsværd er en av våre mest produktive og allsidige forfattere. Foto: Johanna Siring


Tor Åge Bringsværd (f.1939) er en av våre mest produktive og allsidige forfattere. Han  har utgitt over hundre bøker for barn og voksne; romaner, noveller, dramatikk, bildebøker, serier og lettlestbøker, og han har fått en lang rekke priser. I 2010 mottok han Norsk kulturråds ærespris for sitt betydelige forfatterskap. I år fyller den lekne og barnlige mannen 80 mentalt svært unge år. Av nyere bøker han har utgitt kan nevnes den dystropiske fremtidsfabelen Panama, den vakre Vår verden er dugg og en ny bok i Karsten og Petra-serien, Petra skal til tannlegen. Karsten og Petra er en av de populære seriene Bringsværd har skrevet for barn. En annen er serien om Tambar.

Tambar
I Tambar og den lille, snille ulven (2013) finner Gurine og Tambar en liten ulvunge som har mistet mammaen sin. De kaller den for Kosulv og vil gjerne ha den boende. Pappa sier ja, men så viser deg seg at mamma Dovre er allergisk..


–         Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?

–        Jeg hadde mange yndlingsbøker da jeg var barn. Og med yndlingsbøker mener jeg bunken av utvalgte favoritter som jeg alltid hadde klar på en taburett ved siden av sengen i tilfelle jeg skulle bli forkjølet (med litt feber) eller få bronkitt. Noen ganger hadde jeg også skulkesyke, det innrømmer jeg. (Av og til ble jeg gjennomskuet. Det var sånn omtrent fifty–fifty.) Men uansett lå jeg ofte til sengs. Særlig hver høst og vår. Det var en ganske stor bunke bøker, og det hendte rett som det var at Bamse (naboens digre blandingshund, som mente at den eide meg) rev ned alt sammen når den ville hoppe opp i sengen – og det ville den som regel. Så der lå vi nå og leste, Bamse og jeg. Vi hadde heldigvis stort sett samme smak. Min barndoms forkjølelsesbok fremfor noen het Krig og fred i Tostrupsgate. [Skrevet av Leif Ytteren i 1944]. En bok det er overraskende få som husker i dag – men selv vet jeg at jeg har lest den sånn ca. tre hundre ganger. Med store øyne leste syv-åringen om en guttegjeng som lekte og slåss – akkurat slik vi selv likte å bruke fritiden. Men for meg, og sett fra min barndoms Skien, var Oslo den gang like fjern og eksotisk som planeten Mars. Det gikk rykter om at det til og med fantes en rulletrapp der!

–         Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?

–         Hverken moren min eller faren min leste for meg. Så det måtte jeg lære meg veldig tidlig å gjøre selv. Derimot fortalte de! Hver eneste kveld. Og de byttet på. De fant på egne, eventyrlige historier – som jeg (og ofte de selv også) var blant personene i. Og fortellingene var lange. De ble så visst ikke ferdigfortalt på én kveld, nei. Her var det «Fortsettelse følger». Og siden de skiftet på, så kom ikke mammas fortsettelse allerede neste kveld. For da var det pappas tur. Og han fortalte enda lengre historier! (Det hendte mer enn en gang at mamma banket på døren og spurte om det ikke var nok snart…) Og slik fortsatte det. Du kan si at jeg tidlig vennet meg til «serier»… så ble da også seriebøker det jeg likte best å lese selv da jeg var barn: Tarzan, Den ensomme rytter, Biggles osv. Og når jeg nå skriver barnebøker – for det gjør jeg jo rett som det er – så sannelig er det ikke seriebøker jeg liker best å skrive selv også! (Merkelig at seriebøker har en slik lavstatus, forresten… de samme menneskene som rynker på nesen av seriebøker elsker jo tv-serier!)

–         Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?

–         Gjennom min mormor, som bodde i første etasje, fikk jeg oppleve Ole Brumm. Og i motsetning til foreldrene mine, så fortalte hun ikke, men hun leste. Og vi satt foran koksovnen og leste de to Brumm-bøkene om og om igjen. For hver gang leste hun dem litt annerledes. La til og trakk fra. Så egentlig fortalte hun vel, hun også, på sin måte… Og jeg ble aldri trett av Ole Brumm. Jeg er ikke trett av de bøkene som voksen heller. Etter min mening er det knapt skrevet noe bedre og klokere og viktigere i verdenslitteraturen. (Den eneste som kan måle seg med A.A.Milne er Tove Jansson, hun kan som kjent måle seg med hvem som helst. Og Den lille prinsen-forfatteren Saint-Exupéry – men han rakk dessverre ikke å skrive seriebøker…)



Les mer om Karsten og Petra-bøkene her.