Barndommens nattbord: Intervju med Arne Svingen

Arne Svingen
Arne Svingen, en av våre mest produktive barne- og ungdomsbokforfattere. Foto: Fredrik Arff

Arne Svingen (f. 1967) debuterte i 1999 med den kritikerroste romanen Handlingens mann. Han har senere skrevet en rekke bøker for barn, ungdom og voksne. Svingen har mottatt flere litterære priser, og har også skrevet bøker sammen med andre forfattere, som Helene Uri, Ingunn Aamodt og Jon Ewo. Serien om Hubert er et godt eksempel på populariteten til mange av Arne Svingens bøker. Bøkene har vært en suksess her hjemme, og er oversatt til både tysk, dansk, svensk og italiensk. Hans foreløpig siste bok for de yngste er Verdens farligste gjeng 2: Gravplyndrere, som nettopp er lansert; en ny lettlest og spennende historier fra hans hode og hånd. I tillegg til bøker, har Arne Svingen skrevet hørespill for NRK og sangtekster for Jonas Fjeld. Han reiser også mye rundt på skoler og bibliotek med formål å øke leselysten hos barn og unge.

Verdens farligste gjeng
Arne Svingens foreløpig siste bok for de yngste, Verdens farligste gjeng 2, lettlest og spennende.

Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?

Dette er det merkelige. I tillegg til Roald Dahls bøker, var det spesielt en bok som gjorde uhyre sterkt inntrykk. Men jeg har aldri klart å finne den igjen. For den gang brydde jeg meg ikke så mye om hva bøker het og hvem som hadde skrevet dem. Jeg mener bestemt at boka var oversatt og ikke hadde noe plott i tradisjonell forstand. Jeg har tenkt at jeg en eller annen gang skal komme over den igjen, men per i dag har jeg ikke funnet den. Og jeg har lett. F.eks. da jeg pløyde gjennom barndomshjemmet mitt for 15 år siden i forbindelse med at foreldre mine skulle flytte. Men dukket den opp? Nei da. Jeg tror det er et av mitt livs store mysterier.

Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn?

Ja, heldigvis. Men så fort jeg knakk lesekoden, handlet alt om å lese selv. Og lese masse!

Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?

Jeg tror møtet med både de gode og de dårlige bøkene har betydd mye. De første som inpirasjon, de siste som en vekker om at noen bøker mangler. Det var da jeg kom på ideen: Kanskje jeg skulle skrive disse manglende bøkene selv?