Holdning og handling

Dokumentar og samfunnHoldning og handling

Thomas Boe Hornburg kommenterer sist lørdag mitt essay om 22. juli i boken I bevegelse. Han ser teksten som et uttrykk for at følelsene i Arbeiderpartiet fortsatt er sterke. Han har rett. Det er en av grunnene til at jeg skrev det.

Estimert lesetid 4min
Jonas Gahr Støre
Foto Fredrik Arff

«Det pipler ut» et ønske om å ta et oppgjør med Fremskrittspartiet, skriver Hornburg. Han hevder at verken Raymond Johansen eller jeg sier det rett ut, men det bør vi nå gjøre; rive av plasteret, så Siv Jensen kan svare mer utfyllende for sitt parti.

Det er til å kjenne igjen. Vi bys opp til en dans mediene kan like. De klare utspillene, rettet mot den ene, henge bjella på katten – så spisst klippet til at det kan passe i en overskrift, på en forside og utløse et ras av spissede utspill den andre veien. Noe annet er analysetungt eller meningssvakt.

Men så enkelt er det ikke. Tema for mitt essay er sammenhengen mellom handling og holdning. Breivik var alene om handlingen, men han er ikke alene om holdningene. Jeg siterer Aftenpostens egen spaltist Bjørn Stærk som etter 22. juli sa at noe av det han hadde skrevet om fremmedkultur og innvandring kan ha gitt Breivik en følelse av å være mindre alene. I de tre årene som har gått ser vi at det fortsatt er mange som ytrer seg i samme vendinger som gjerningsmannen. Det gjør dem ikke til terrorister. Men når de mest ytterliggående karakteristikker av «de andre» blir normalisert, kan det korte ned avstanden mellom holdning og handling. Det bør uroe oss.

Et kritisk blikk på Fremskrittspartiet hører med i denne historien. Hornburg skriver at jeg «etterlater et inntrykk av at det løper en linje fra Breiviks manifest til holdninger blant enkelte i Frp – og derfra mer allment til det ytterliggående høyre i Europa og i norsk historie», men at jeg ikke sier det rett ut. Hornburg har tydeligvis tatt poenget, og det er det viktigste. Ikke fordi Breivik en gang var medlem og aktiv i Fremskrittspartiet, men fordi partiet har valgt ord og vendinger i sin innvandringskritikk som stigmatiserer hele grupper og fordi partiets ledelse til denne dag er unnvikende i å ta avstand fra klare overtramp fra ledende talspersoner, som Christian Tybring-Gjeddes gjentatte anklager mot Arbeiderpartiet for å ødelegge norsk kultur, eller nå sist Ulf Leirsteins utfall mot Hadia Tajik. Denne kritikken kommer til uttrykk i mitt essay.

Men det blir for enkelt å redusere dette bare til å være et oppgjør med Frp. Ingen andre enn Breivik kan holdes ansvarlig for handlingen og jeg presiserer at partiene innenfor vårt politiske system har mer til felles enn noen av dem har med ekstremistiske og voldelige krefter utenfra. I intervju etter intervju med utenlandsk presse har jeg avvist å gjøre Frp til skyteskive, og forklart at partiet er solid på innsiden av vår parlamentariske og demokratiske tradisjon. Det vi jeg fortsette med.

Vi må se bredere. Hornburg viser til Aage S. Borchgrevinks bok En norsk tragedie. Det gjør også jeg i mitt essay. Denne boken er noe av det viktigste som er skrevet om 22. juli fordi den gir en bredere forståelse av hvordan et ungt guttesinn kunne bli «så skadet på vår vakt», som Hornburg skriver. Men også Borchgrevink åpner for at vi må forstå mannen og gjerningen i en politisk sammenheng. Han skriver at det er grunn til å frykte for at det kan komme mer vold fra ytre høyre. Om Breivik var en ensom ulv, så kom han fra en flokk, for å sitere Øyvind Strømmen. Mange barn blir skadet i oppveksten. I tilfellet Breivik er spørsmålet; hva var det med den høyreekstreme ideologien som gjorde at sinnet hans fikk utløp nettopp her, og hva var det førte til at han gjennomførte et nøye planlagt angrep mot Arbeiderpartiets ungdom?

Dette er kompliserte sammenhenger. I mitt essay skriver jeg om utviklingstrekk i det moderne norske samfunnet som bidrar til at flere, særlig unge menn, kan oppleve en følelse av sosial eksklusjon og fremmedgjøring, noe som igjen kan lede til et sinne som så rettes mot «noen», og da gjerne de som har sittet med politisk makt og kan holdes ansvarlige. Veien til sosialdemokratiet blir kort.

En holdningsdugnad mot brunt hat, gjerne – men den bør rettes mot all ekstremisme som idylliserer vold, slik også islamistisk ekstremisme varter opp med. Den må handle om politikk og politikeres ansvar for innfall og utfall. Og viktigst; den må handle om vår evne som små og store fellesskap til å drive god forebygging, tidlig nok.

(Innlegget er også publisert i Aftenposten)

Jonas Gahr Støre I bevegelse