Peter F. Strassegger konfronterer frontkjemper-bestefarens krigsminner i ny roman

«Det begynte med at jeg ville forsvare ham», sier Peter F. Strassegger.

Første gang han sier det oppfatter jeg ikke helt hva han sier. I tre dager har jeg levd meg inn i forfatterens nye roman Om stein og jord. Jeg tolker den som et knallhardt og direkte oppgjør med bestefarens livsvalg og tankegods. At boken begynte som et forsvar, er vanskelig å se.

En landssviker

Boka forteller om en bedriftseiersønn fra Jæren, som mistet sin mor og søster i ung alder. Han ville forsvare familien sin mot kommunistene, og gikk inn i krigen på tysk side, som frontkjemper. Da han kom tilbake til Norge, var han blitt en landssviker.

– Han ble dømt, men også fordømt og utstøtt, sier Strassegger.

Forfatteren forteller at det har tatt tid å forstå hva bestefaren, bestemoren og moren hans måtte gjennomgå i bygda og fra resten av familien etter at bestefaren hadde sonet sin straff. Peter F. Strassegger er halvt østerriksk, men den bestefaren han skriver om kommer fra hans norske mors side.

Som barn flyttet Strassegger fra Østerrike, et land der mange av hans jevnaldrende hadde besteforeldre som kjempet på tysk side, til ei lita bygd på Jæren i Norge. Under oppveksten forstod han at folk i bygda ikke hadde glemt bestefaren hans, hva han sto for og gjorde.

­– Han har vært til stede i meg siden jeg var barn, noe som har vært alt annet enn enkelt å forholde seg til. Jeg kan ikke forsvare ham, men han er likevel familie. Jeg må opprette et skille mellom det mennesket han var i sin oppvekst og den ideologien han stod for, sier forfatteren.

Bestefar i speilet

I en scene i boka skriver Strassegger om hvordan det har vært å kjenne seg selv igjen i sin bestefar:

«jeg må fordømme så mye ved ham, bortsett fra hans sorg og smerter. Og når jeg så tar en pause i skrivinga og går på badet for å vaske meg i ansiktet, når jeg da ser meg i speilet, ser jeg bare ansiktet til en av overgriperne. Jeg ser bilder av mordere i mitt lyse hår, i mine blå-grønne øyne og den bleike huden. Alt dette fenotyper etter genmateriale som han kalte arisk, og jeg bærer på en kropp etter en som en gang trodde på dette som et ideal. Hadde jeg kledd meg i SS-uniform, ville jeg likna på en mellomting mellom morfar og SS-Obergruppenführer Reinhard Heydrich.»

­– Jeg har ikke skrevet en dokumentar om min morfar, men en roman om arven etter han. Forskjellen mellom min konkrete bestefar og romankarakteren er at den ene måtte jeg ta meg større frihet til å skape, og leve meg selv inn i hvordan det ville vært å være i hans sko. Jeg har tross alt ikke tilgang til alt som skjedde og er ikke historiker, men jeg har prøvd å leve meg inn i det som skjedde og det jeg leste om han. Min tilnærming til fortellingen om min morfar har vært fiksjonen og fantasien. Men jeg mener den kommer inn på en sannhet likevel, sier forfatteren.

Tapernes fortelling

I dødsboet etter bestemoren fant familien bestefarens erindringer skrevet som et såkalt skriftemål, men uten noen tegn på anger når det gjaldt det livet han levde. Han ville fortelle sin historie fra synsvinkelen til krigens tapende side. Sånn sett har Strassegger på et vis fullført prosjektet hans, men man kan anta at det ikke er på den måten bestefaren selv hadde ønsket det.

Hvordan husker du morfaren din?

– Jeg har ikke noen minner om ham. Han er mer en fortelling i familien enn et minne. Men jeg har alltid tenkt på ham som et forbilde eller ideal. Han hadde en veldig interessant bokhylle, husker jeg, var veldig interessert i filosofi og sånt, noe jeg også etter hvert ble. Det var vi to i familien med en felles interesse. Jeg tenkte at han hadde lært av erfaringene om krigen. Det er veldig skummelt å tenke på nå, sier Strassegger.

Hvordan var det å lese skriftemålet hans?

– Da bodde jeg i Oslo og hadde fått barn. Jeg satte meg ned en kveld og leste alt i ett, sjokkert over hvor bra skrevet det var. Han skrev et reflektert forsvarsverk for seg selv. Jeg ble helt oppslukt av ham, ble helt oppslukt av hans forsvar. Det tok flere år før jeg skjønte at jeg var i ferd med å skrive en apologi for ham, sier forfatteren.

– Men så leste jeg mer om de tingene han skrev om i dette skriftemålet sitt, og jeg forstod at mange av de som støttet NS holdt på sin ideologi etter krigen. Da falt han virkelig. Han forsvarte Quisling og hans nasjonale prosjekt. Det er viktig å ikke feie tankegodset hans under teppet, for slike strømninger finnes jo fortsatt i samfunnet og det skal vi ikke finne oss i. Han kan ha vært en god familiefar og en viktig bedriftseier i bygda, men dette er en prinsipiell sak, sier Strassegger.

Hvordan var det å skjønne det?

– Det var veldig godt å forstå det. Jeg tenkte at ok, nå har jeg kanskje gått litt videre. Jeg var glad for at jeg ikke ønsket å forsvare ham så mye. Det kjente jeg mye på i oppveksten, et behov for å forsvare. Det er godt å stikke hull på noen illusjoner. Det var helt avgjørende at jeg kom ut av det sporet, sier forfatteren.

Historien om det som utelates

I Om stein og jord går Strassegger grundig til verks i sin historiske research for å finne ut av hva slags sannhet som ligger i bestefarens historie om seg selv, men kanskje enda viktigere, hvilken sannhet som utelates.

Bestefaren forteller at han var på god fot med bygdas jødiske familie. De drev den lokale butikken hvor han kjøpte sukkertøy og hadde barn på hans egen alder. Men han forteller ikke hva som skjedde med dem under krigen. Hvordan de alle sammen ble deportert, kastet i fangeleirer og drept, småbarna, de voksne og de eldre. Det er her Strasseggers arbeid fortsetter og skjener ut i en helt annen retning enn det hans bestefar hadde ment.                                    

Som SS-soldat var bestefaren hans med under beleiringen av Leningrad. Hitlers hensikt var å tilintetgjøre befolkningen i den russiske storbyen for å skape plass til en ny arisk befolkning. Millioner av mennesker ble over flere år systematisk sultet i et forsøk på å utrydde dem. Nærmere 800 000 mennesker døde. Strassegger skriver:

«Et rykte sier at mange barn ikke en gang visste at tyskerne var mennesker, alt de kjente var lyden av bomber og propagandaplakatene som framstilte tyskerne som monstre. Jeg vet ikke om det er sant, men i realiteten var det det tyskerne var. Morfar var et monster for barna i Leningrad…»

Det er viktig å stå løpet ut. Å lufte ut nazismen. Å lufte ut de fortellingene, selv om det smerter.

Peter F. Strassegger

Vondt å lese

­– Jeg har lest for å gi korreksjoner. Å fylle inn hullene i historien hans. Det er godt med en motfortelling fra taperne. Mye av det han skrev fra fronten stemmer med det som står i de historiske verkene. Men det hjelper ikke at denne fortellingen er like unyansert som den om krigsheltene. Da måtte jeg jo nyansere den igjen da. Det er kjempeviktig som en kontrast til hans fortelling. Han skrev ikke så mye som et ord om innbyggerne i Leningrad. Da måtte jeg gå veldig hardt imot hans fortelling for å ikke feie det under teppet.

– Det var vondt å lese at en gammel mann prøvde å rasjonalisere Holocaust. Og skriftemålet var noe han skrev på 70-og 80-tallet. Da var jo ting veldig kjent. Han visste hva han var med på. I motsetning til mange tyske soldater, som måtte gå ut i krigen uten å ha noe valg, så ville bestefar dette. Det er en ganske stor forskjell, sier Strassegger.

Har du noen gang angret eller tvilt på at du begynte å skrive dette prosjektet?

– Det er ikke et lett prosjekt. Når man har holdt på så lenge, blir det et spørsmål om det oppleves som viktig og relevant for meg, og forhåpentligvis flere enn meg. Det er viktig å stå løpet ut. Å lufte ut nazismen. Å lufte ut de fortellingene, selv om det smerter, sier forfatteren.

Tilbake til hjembygda

Mens han skrev om bestefaren, flyttet Strassegger selv tilbake til bygda på Jæren sammen med sin egen nyetablerte familie. Boka forteller glimtvis om samspillet med sønnen mens han samtidig arbeider med å fortelle og bearbeide traumene etter sin bestefar.

– Frykten min har vært at dette skal gå videre til mine barn etter at jeg flytta tilbake. Jeg tror åpenhet er en god ting, selv om det koster, sier Strassegger.

Hva slags innvirkning føler du at det at du selv flyttet til Jæren har hatt på boka?

– Ganske stor innvirkning. Jeg ville nok hatt en mye større akademisk avstand til det hele hvis jeg hadde blitt boende i Oslo. Nå blir stedene i boka mer konkrete, steder jeg går hver dag og hvor barna mine vokser opp. Jeg blir veldig glad i denne plassen. Jeg kan se det vonde og det gode i den. Jeg kunne nok ha vært mer krass mot bygda, og holdt det mer på avstand om jeg hadde blitt boende i Oslo. Nå er jeg litt mer lokalpatriot. Det har også gjort researchen min lettere. Jeg har snakket masse med eldre folk her som husker hva som skjedde.

Barnebarna behandler krigen

Nå som de fleste som deltok i andre verdenskrig er døde, tror Strassegger at barnebarnas bøker om krigen kan tilføre historien et mer nyansert blikk på menneskene som deltok i krigen og hva som skjedde.

– Det finnes en litterær tradisjon i Europa for at barnebarna behandler krigen på nytt. Jeg tror at deres fortellinger kan gi en større åpenhetskultur og vilje til å tolke ting mer nyansert. Det er på tide å komme seg videre og å ta med seg noe av denne lærdommen i framtida. Hvis det er en tid for å skrive om det, så er det nå, sier han.

Boka Om stein og jord kan du bestille hjem her.