Lyden av føtter – Intervju med Benedicte Meyer Kroneberg

RomanerUkategorisertLyden av føtter – Intervju med Benedicte Meyer Kroneberg
Estimert lesetid 4min

Det begynte med at Helene gikk over gulvet på våte sokker. Hun ville ikke etterlate spor etter føttene sine. Da visste Benedicte Meyer Kroneberg at hun hadde funnet boken hun skulle skrive.

– Jeg tenkte: Hvorfor det? Hvordan er det å være i et hus der man ikke vil sette spor? sier forfatteren.

Hennes nye bok «I beste mening» handler om Helene som befinner seg i en tilsynelatende perfekt familiesituasjon. Hun bor sammen med to små barn og en mann som bryr seg på ei idyllisk øy på Sørlandet.

Men Helene har vanskeligheter med å tilpasse seg dette livet. Hennes fortid som fosterbarn gjør henne følsom for skjørhetene, hvor lett alt kan gå i stykker og hvor vanskelig det er å finne en følelse av å høre hjemme.

Er det mulig å høre til et sted? spør Benedicte Meyer Kroneberg med sin nye roman "I beste mening".
Er det mulig å høre til et sted? spør Benedicte Meyer Kroneberg i sin nye roman «I beste mening».

– Det handler mye om å bli mor. På mange måter er det et sjokk. Hun skal være noe for noen. Jeg tror det er vanskelig for henne å stole på at hun kan være det. Hun har gjort seg noen tanker om hvordan hun skal være, at hun skal være helt perfekt. Når hun opplever det annerledes blir hun redd, sier Meyer Kroneberg.

Hva har hennes fortid som fosterbarn å si for frykten hennes?

– Det hun har opplevd selv har mye å si. Hun er så redd for at hun skal gjøre det samme. Hun vil veldig gjerne gjøre det annerledes, men oppdager at det ikke er så lett, sier hun.

Tror du at det er tryggheten i familiesituasjonen som skremmer henne?

– Ja, jeg tror kanskje at det har blitt overveldende. Noe hun ønsker seg veldig og som hun er redd for å miste. Hun har en redsel for å ikke ha noen og å ikke klare å være noen, sier Meyer Kroneberg.

Forfatteren hadde egentlig begynt å skrive på en annen roman da Helene gikk over gulvet.

– Jeg hadde en plan om å skrive en annen type bok der jeg så mer på et samfunn utenifra. Men, jeg følte at stoffet støtet meg fra seg. Jeg var på et skrivekurs med Gro Dahle en gang der hun sa: – Gå dit det brenner. Da jeg skjønte Helene, skjønte jeg at det er der jeg skal være. Da ble det lett med en gang.

Hvordan gjenkjenner du hvor det brenner i en skriveprosess?

– Det blir som en lyd jeg hører når jeg sitter og skriver. Da tenker jeg at her er det noe. Når jeg kommer inn et sted som har den lyden er det bare å jobbe i vei. Nå holder jeg på med det jeg håper skal bli en ny bok. Det er spennende med et nytt prosjekt, men jeg er også redd for at det ikke skal være noen lyd. De bøkene jeg leser som betyr noe for meg er også de som jeg opplever at har en slik lyd, sier Meyer Kroneberg.

Har å skrive denne boken og å sette seg inn i Helenes perspektiv gjort noe med deg og måten du tenker på?

– Jeg har blitt observant på å tenke på om det går an å ha noen. Er det i det hele tatt mulig å høre til?



Les også: Benedicte Meyer Kroneberg – Om tilhørighet