Patrick Modiano og den gåtefulle fortiden

Patrick Modiano fikk Nobelprisen i litteratur i 2014. Aase Gjerdrum var den forleggeren som antok ham i Norge og gav ut tre av hans romaner. Her skriver hun om forfatterskapet og spesielt hans siste roman.

Patrick Modiano
Patrick Modiano har blitt beskrevet som Frankrikes svar på Paul Auster. Litteraturen hans lodder dypt i fortid og minner. Foto Catherine Hélie © Éditions Gallimard

Patrick Modianos roman Pour que tu ne te perdes pas dans le quartier (norsk tittel: Så du ikke går deg bort), kom ut i Frankrike så å si samtidig med tildelingen av Nobelprisen i 2014 (Frankrikes femtende Nobelpris). Drømmeopplegg for markedsføringen, tenker sikkert ethvert forlag! Klart timingen var heldig, men ikke avgjørende for suksessen, siden Modiano gjennom flere tiår har vært franske leseres yndling.  Hans første roman kom i 1968. Forfatterskapet teller vel tretti romaner, dessuten filmmanuskripter. Fem titler er nå utgitt på norsk: Gater i mørke, Ungdomstid, Søndager i august, Så du ikke går deg bort og Dora Bruder.

En mørklagt barndom 

«Jeg kan ikke beskrive virkeligheten slik den er, jeg kan bare berette om dens skygge.»

Faren var av jødisk-italiensk bakgrunn, moren belgisk. Modiano er født i 1945, og barndommen var preget av uro og rotløshet, og en altoverskyggende sorg: tapet av den tolv år gamle broren. «Barndommen rommer nøkkelen til historien,» fastslår Modiano. «Selv når jeg taler om andre ting, er det barnet som taler, det dukker opp alle steder, hele tiden.» Og ofte møter vi et forlatt, forvirret barn, gjerne overlatt til fremmede. Det hevdes at Modiano skriver for å trenge gjennom gåtene som omgir hans første leveår, men ikke for å bringe alt frem i lyset, snarere vil han omhylle sitt, eller romanpersonenes liv i en viss grad av mystikk.

Han innleder den siste romanen med et sitat av Stendahl: «Jeg kan ikke beskrive virkeligheten slik den er, jeg kan bare berette om dens skygge.»

Bøkene hans beskrives som urovekkende og underlige.  Visse trekk og temaer går igjen i hele forfatterskapet. Kanskje hele verket kan sammenfattes med en Proust-tittel: På sporet av den tapte tid. Eller av en mørklagt barndom. Så også i den nye boken, Så du ikke går deg bort.

Så du ikke går deg bort

«Telefonen kimer, insisterer og irriterer. En stemme sier: «Jeg vil gjerne snakke med Jean Daragane.» Beskjeden er at oppringeren har funnet Daraganes adressebok. Javel? Daragane har ikke savnet adresseboken, av den gode grunn at han aldri oppsøker noen som helst. Men de to møtes i alle fall. Dermed åpnes en liten, liten flik mot mannens fortid. Hva var det med denne Guy Torstel, oppført i adresseboken, men glemt av dens eier ? Daragane tvinges ut på en ufrivillig, nådeløs jakt på sin tilslørede fortid. En fortrengt tid som ubønnhørlig invaderer nåtiden.

Slik kjennes det når hinnen over fortiden brister:

«Et insektstikk, først knapt merkbart, men etter hvert blir smerten sterkere, inntil det kjennes som om han skal rives i stykker. Fortid og nåtid smelter sammen, og det er ikke så underlig, siden det bare er en tynn vegg av cellofan som skiller dem.»

Glimt for glimt trer det frem en gutt som går seg vill i Paris’ mørke gater. Noe med en striptease-danserinne. Et mord. En veddeløpsbane. Og ikke minst et passfoto av en guttunge med hårklipp fra ca 1950-årene. Eller kanskje senere? Og så denne Annie – hun som hadde sittet i fengsel, og som en gang skrev med gammeldags skjønnskrift på en lapp: «Så du ikke skal gå deg vill i strøket.»

Fransk presse mottok Modianos nye bok med varm begeistring: «Modiano leverer en av sine sterkeste tekster. En vakker og besettende roman,» skriver L’Express. Og Le Nouvel Observateur: «Patrick Modianos utrettelige søken avstedkommer en fascinerende og besettende jakt på den tapte tid. Nok en svimlende og kraftfull, melankolsk bok av Modiano. Må leses.» 

En beskjeden nobelprisvinner

Modiano ble brydd og nesten sjenert da han fikk den overrumplende beskjeden om Nobelprisen. Han har aldri inntatt noen synlig rolle i hjemlandets litterære selskap, aldri søkt publisitet. «Det er så vanskelig å skrive,» sier han i et intervju i Elle. «Før jeg setter i gang, lever jeg som i en drømmetilstand, først på et vis eksaltert, fulgt av en brå oppvåkning idet arbeidet begynner. Å skrive er som en kald dusj. Og så mye sinnsbevegelse bare for å skrive den samme historien igjen og igjen!» I selvbiografien Pedigree (Stamtavle) minnes han seg selv som den lille, uforstående gutten på barnepensjonatet der foreldrene har plassert ham, som en annen pakke. Sveket av en far som heller ville varte opp tidens skjønne blondiner, og avvist av moren, som aldri viste noen stolthet over sin sønn.

Modiano fullførte le baccalauréat, videregående skole, men gikk ikke videre til universitetet. Før han begynte å skrive, følte han seg nærmest som en søvngjenger, sier han i det samme intervjuet. Men alt løsnet da kloke forfattervenner ga ham det avgjørende skubbet – og ikke minst da han traff sin livsledsager, Dominique.

Et godt stykke på vei deler han æren for sin suksess med Dominique, de to døtrene og barnebarnet Orson. Fremfor alt barnet, presiserer han.