Mellom hjertebank og sjelefred – bevegelse, blikk, speil og sannhet i Anne Grete Preus’ rockpoesi #2. Tiden brenner hull i alt som står stille.

Bevegelsen. Stemmene. Kjærligheten. Speilbildene. Vinden. Hent meg inn. Ro meg over.

Anne Grete Preus

 Jeg er sangen. Jeg er enkel. Jeg er sol på fuktig jord.
Jeg er motet i din lengsel. Du skal følge mine spor.
Følg mine spor. (Sangen, Millimeter 1994)

Hva om jeg prøver å nærme meg en låtkatalog fra et litterært ståsted?Hva kan jeg finne om jeg leser tekster som et musikalt forfatterskap?

Tekstuniverset til Anne Grete Preus er gjennomgripende filosofisk og reflekterende. Det danner et helhetlig landskap som bruker bilder, elementer, ord og symboler igjen og igjen i nye variasjoner og forbindelser. Dette skaper et  konsistent symbolsk og tematisk tekstunivers. Det handler om identitet. Det handler om selvrefleksjon. Det handler om solidaritet og likeverd. Det handler om kjærlighet. Tekstene søker etter svar på hvem jeg er og hvem jeg vil være mens de utforsker betingelsene som legger grunnlaget for tilværelsen gjennom indre, selvreflekterende dialoger. Søken og lengsel etter innsikt og klarhet, etter å nå fram til seg selv som et helt menneske og etter svar på hva som er ekte kjærlighet: Dette er tekstenes faste punkter som vender tilbake igjen og igjen i ulike symbolske formasjoner. I mange av tekstene skapes og utvikles idegrunnlaget gjennom ett sentralt grep: Bevegelse. I metaforer. I ordvalg. Og i konkret teksthandling. Sammen skaper bevegelseselementene flere lag av betydninger i tekstene som viser hvordan vi gjennom indre mental dynamikk og samhandling med verden og menneskene i verden skapes som individer.

Livet står aldri stille / hvisker en vind og fyker avsted. / Hvis stemmene slutter å spille / har den reist uten å ta meg med.

Dette refrenget fra ”Stemmene inni” (Millimeter 1994var en av de første setningene jeg begynte å lytte til da jeg på nytt vendte meg mot Preus’ låtmateriale og som satte meg på sporet av bevegelsen som sentralt motiv i låtkatalogen. Livet er i konstant bevegelse. Å leve er å være i stadig endring. Tekstmetaforikken viser dette når vinden beveger seg bort fra jeget som står og føler den forsvinne. Og reisen er bevegelse som kan ta vinden, livsbevegelsen, med seg. Sangen åpner med et spørsmål:

Hvem er du som spør og snakker inne i mitt hode? / som av og til syns jeg er bra og av og til kan ingenting / du synger fine sanger så jeg knapt kan tro det / og andre dager stamper tunge rytmer rundt og rundt i ring. 

Jeget i teksten betrakter seg selv og er i et selvreflekterende modus. Som i mange av tekstene til Preus, er den indre samtalen i ”Stemmene inni” et redskap på veien til innsikt og indre klarhet. Denne indre samtalen må ikke stoppe opp. Samtalen kan være god eller dårlig, men hvis den stanser etterlater man seg selv på et ukjent og inautentisk sted og skaper stagnasjon. Den indre samtalen skaper og forsterker menneskets oppfatning av verden, og ved å lytte til de stadig vekslende stemmene inni meg kan jeg finne fram til hvem jeg er.

Da jeg begynte å lytte nærmere etter bevegelsene i sangene, ble det raskt klart for meg at det å være på vei mot noe ligger som et bakgrunnstema i nesten alle låtene: Fryd ligger og venter på deg bak neste dør. Rundt neste sving. Av og til er en millimeter nok. Veien heter videre. Elva renner videre. Springer vi til, eller springer vi fra? Og høsten kommer tidsnok. Der veien slutter, begynner horisonten. I marsdagens stille sorte trær aner jeg en skygge av liv. Ro meg over. Hent meg inn. Og det dynamiske mennesket som søker utvikling, erkjennelse og innsikt sto tydelig fram i tekstene. ”Alfabet”, gikk det opp for meg, det er en av kjernetekstene i Preuskatalogen. Slik som skulpturen venter på forløsning inne i steinen, venter individets eksistensmuligheter på realisering. Vi skapes hele tiden, vi formes og endres av alfabetet inne i oss. Og det er det åpne og dynamiske og bevegelige i tekstene som trekker meg til dem fordi jeg alltid finner noe nytt i dem, og ofte har en følelse av at det er noe som jeg ikke helt, helt forstår.

Et menneske er et unikt univers. Men samtidig, som en kontrast, står det lille mennesket alene og ubeskyttet mot universets uendelighet. ”Et lysglimt fra ingenting til ingenting er vi.” Slik åpner tittelsporet på Vrimmel (1996). Vi er i verden et millisekund av tiden, et pust i evigheten, en rask bevegelse mellom fødsel og død. Fra dette utgangspunktet retter teksten fokus inn i det konkrete her og nå: ”Og underet for meg er at du fins her hver kveld.” Den samme vekslingen mellom univers og individ skaper dynamikken i ”Månens elev”:

Månen svever taus og trygg / mellom stjerners glans / Menneskene på sin jord er i livets dans / leter svar i egne liv / dansen går i ring / Månen svever rund og klok / Sier ingenting / Jeg er månens elev / i mitt lynglimts korte svev / jeg vil være som den / jeg er månens elev. (Millimeter 1994)

Teksten innledes her også i himmelrommets uendelighet (månen er solens milde speil!) før blikket flyttes ned på menneskene, og så endelig inn til jeget. Slik som teksten beveger seg fra himmelen til jorden, er også menneskene i bevegelse. De søker mening og svar men finner ingenting når dansen går i ring. Innsikt og visdom krever langsomhet. Jeget i teksten vil være månens elev, og fylles av tålmodighet og betraktende klokskap. I ”En kollisjon er også et møte” er det også fokusforskyvningene mellom universet og jeget som skaper dynamikken i metaforene:

 Men jeg lever i en satellitt / Går i bane rundt livet mitt / Lydig rundt i en elipseformet rute / Noen ganger langt langt ute / Av og til ganske nær / men sjeldent helt og holdent her(Alfabet 2001)

Når jeget i denne sangen svever i bane rundt i et uendelig univers langt borte fra seg selv, handler det, midt i fremmedgjøringen, om lengselen etter en sammensmeltning, om å møte seg selv, gjøre erfaringer, og å finne sitt eget ståsted:

Treff med meg selv / er ikke alltid like bløte, / men en kollisjon er jo / forsåvidt også et møte / Så med lite grann omvendt hell / kolliderer jeg kanskje med meg selv / Får sårene pleien de krever / blir jeg klokere hvis jeg overlever(Alfabet 2001)

Veien er ikke smertefri, og det skal den heller ikke være. De uendelige valgmulighetene som danner veien til meg selv gjør det vanskelig å treffe riktig bane, men i forsøkene kan jeg gradvis nærme meg. Og det er mulig å finne fram. Når jeg hører sangene til Preus, hører jeg ofte brokker av Gunvor Hofmos dikt i bakgrunnen, hvor jeg finner mange av de samme symbolene og kontrasten mellom menneskene og universet. Men der hvor Gunvor Hofmo i en total følelse av fremmedgjøring overfor verden lengter hjem til menneskene og en forståelig og gripbar virkelighet, lengter subjektene hos Preus hjem til seg selv, til det egne, hele jeget.

Mennesket står alene i rommet mellom himmelen og seg selv, og er sin egen klode i tilværelsens store vrimmel. Å våge å åpne seg for de store spørsmålene er viktig, og prosessen med å finne frem til svarene skaper oss som mennesker. Men jeget i Anne Grete Preus tekster er ikke bare en ensom satellitt på evig jakt etter seg selv. Det er forankret i verden og rommer samtidig en sterk lengsel etter Den Andre. Kjærlighet handler om å åpne seg for andre og å nå fram til dem. Kjærlighet er i seg selv bevegelse og forvandling. Hos Preus er kjærligheten er et møtested, en reise, en livredning, en labyrint. Kjærlighetssangene preges av bevegelser og åpne blikk. Bevegelsene i språket speiler bevegelsene i budskapet til lytteren. Også her finner vi bevegelsene i tekstens makronivå igjen på språknivå:

Kom inn til meg / Jeg vil være din / Kjenne hudens silkelandskap / I hånden min / Visk meg ut / Verden kan få seile sin sjø / Vi stuper i vår / Jeg trenger å skylle bort sinne og uro / Trenger livredning av vakreste slag / Paradis er et rom i det elskende hjerte / Og dit skal jeg reise i dag. (Livredning, Alfabet 2001)

Viske. Seile. Stupe. Skylle. Reise. Gå inn. Være. Følelsene er et bevegelig rom jeget vil finne veien til og å gå inn i, forsvinne i, være i og finne styrke i. De viktige stedene er stedene vi hele tiden er på vei til, og det er lengslene som driver deg videre:

Du og jeg har et møtested / som blir til når vi minst aner det / Det ligger fjernt eller like ved / Vårt møtested / Første gangen vi gikk dit inn / var når du la hodet på skulderen min / Og tak og vegger var regn og vind / Og vi gikk inn[ …] Og hvis du vil vi skal reise dit / men syns veien forsvinner litt / Finner du kartet i blikket mitt / Over veien dit / En liten borg / Et landskap og et gjemmested / For tankespinn en lekegrind / Kom hent meg / Hent meg hent meg inn(Møtested, Når dagen roper, 2004)

Disse to sangene, “Livredning” og “Møtested”, snakker til et du, og den inderlige bønnen om intimitet og et sted å hvile i full tillit og åpenhet bæres av dialog gjennom blikk. Blikket kan stenge, men kan også vise vei og be ordløst om hjelp fra den andre til å åpne stengsler. Bevegelsene i tekstene har et mål: å nå fram til duets indre rom. Og for å finne fram, må man ta av fra den velkjente veien og finne nye gater. I en av Preus aller vakreste kjærlighetssanger, ”Elsker jeg deg?”, en sang som alltid gir meg hjertebank fordi den gir et så tydelig svar på hvor konkret kjærligheten faktisk er, går jeget i teksten inn i en nådeløs dialog med seg selv om sitt forhold til den andre:

Elsker jeg deg / Eller er du kun en mulighet / Dette med oss / Er det noe jeg tror / Eller inderlig vet / Når jeg trenger en å snakke med / Er det din stemme jeg savner da / Når jeg forlater byen en morgenstund / Er du den jeg minst vil reise fra / Elsker jeg deg / Kan jeg svare ærlig ja. (Nesten alene 2009)

Også her er det den indre samtalen som bærer sangen. Kjærligheten er hos Preus en verdi som skaper mening i tilværelsen og bygger broer mellom menneskene. Men samtidig er ikke kjærligheten noe vi kan klare alene. Vi må være sammen i den, vi trenger den andres hjelp og blikk på oss for å bære den. I kjærlighetssangene finnes også et ønske om bevegelse, kjærlighet og fred for den andre. Det er ikke et egoistisk ønske om å motta kjærlighet som preger tekstene. Tekstene kretser rundt et vi, et følelsesmessig fellesskap heller enn egoistisk begjær og selvbekreftelse. I ”Ønske” er det nesten selve kjærlighetens vesen teksten fanger, når viljen til å være den som frigjør og setter den andre i fokus samtidig rommer umuligheten i denne viljen:

Hvis jeg kunne gi deg ro / Hvis jeg kunne gi deg tilfredshetens varme / Og løfte deg over barndommens ensomme sug / Hvis jeg kunne bli en bro / Og forene din kraft med tilgivelsens ømhet / Forgylle din tanke med glød fra din tidlige sjel / Og gjøre deg hel. Hel. / Hvis jeg hvis jeg hvis jeg kunne så ville jeg / Hvis jeg kunne gi deg lyst / Hvis jeg kunne si deg den korteste veien / Og fylle dine seil med ekthetens kraftige vind / La den bli din. Alltid din. / Hvis jeg hvis jeg hvis jeg kunne så ville jeg. (Og høsten kommer tidsnok 1991)

Vi har lett høyt og lavt min venn / Men det vi hadde fant vi aldri mer igjen / Kan hende eier ingen kjærligheten / Kan hende fikk vi bare lånt den / Men der veien slutter begynner horisonten. (Der veien slutter (begynner horisonten), Nesten alene 2009)                                                                                   

Der noe slutter, begynner noe annet. Der kjærligheten slutter kan det oppstå et vennskap. Der drømmen brister kan det oppstå en ny. Der livet slik vi kjenner det ender, kan det oppstå et nytt. Der en sannhet rives ned kan en annen bygges opp. Det finnes ingen ide om den endelige, objektive og universelle sannheten i sangene til Preus. Tvert imot kan visshet være begrensende og stenge for nye tanker og muligheter:

Minst trøkk tålte de første svarene jeg fant / Det beste ligger ofte gjemt / Den klokeste i verden sa han ikke vet / Den klare tanken er bygd av kjærlighet / Hva som enn møter oss / Gleden eller slitet / Jeg vil heller tro / Jeg vil heller tro / Enn å vite. (Heller tro enn vite, Nesten alene 2009)

I innledningen i ”Der veien slutter ( Begynner Horisonten)” er tanken den samme:

Det ligger en dose ondskap i all skråsikkerhet / Så la møteplassen for oss to bli alt vi ikke vet.

Også i den nydelige fortellingen ”Bornholm Kafé”, i dialogen mellom en eldre mann og en yngre kvinne, kommer det sokratiske idealet fram:

Og jeg vil vite om det finnes / Evigvarende kjærlighet /Han svarer det som varer aller lengst / Er alt vi ikke vet. (Nesten alene 2009)

Og i ”To venner”:

Vi har levd lenge nok til å vite min venn / At sannheten har like mange ansikter / Som de som sier at de kjenner den / Sannheten / Sannheten. (Om igjen for første gang 2007)

Tilnærmingen til sannhetsbegrepet er den samme gjennom utgivelsene, men er særlig framtredende på Nesten alene. Denne tilnærmingen gjenspeiler seg også i progresjonen i sangene. De lukker seg ikke rundt seg selv i en avsluttende konklusjon hvor vi presenteres for en løsning. Når tekstene ikke lukkes, en åpenhet i formidlingen. Slik lever tekstene sterkere videre i oss enn om de ga entydige svar.

”Hele havet inni et lite skjell” er en av de sentrale sangene i Preus’ låtkatalog når det gjelder eksistensproblematikken:

Det går noen sidespor / langs livet mitt / Som leder til henne jeg kunne blitt / Som regel er det bare / Tilfeldige skritt / Som skiller henne fra meg / Det hender jeg ser henne / Gå med dem / Som streifer rundt i by’n / med hånda fram / Kan hende fikk hun bare / Lenger vei hjem / Og det er alt som skiller henne fra meg / I mosaikken av speilbilder / Bytter motgang lett plass med hell / Vender du deg bort / Fra et eneste et / Snur du ryggen til deg selv / Sånn som en hører hele havet / Inni et lite skjell / Kan vi bakom døve / Tilfeldigheters spill/ Høre sangen om oss selv. (Om igjen for første gang 2007)

Tekstens bruk av speil, blikk, bevegelse og tilfeldigheter sammenfatter det jeg oppfatter som sentralpunktet i tekstene til Preus. Sidesporene i teksten, livene til tiggeren, den vakre, den dødsdømte, de kunne alle vært mine liv, om jeg hadde valgt annerledes eller om utgangspunktet mitt hadde vært et annet. Som speil holdes alternative virkeligheter opp som muligheter. Slik skjellet rommer hele havet, rommer jeget muligheten til alle mennesker, og tematikken fra ”Jeg er er by” anes i bakgrunnen. Dynamikken mellom det uendelige havet og det lille skjellet er en vri på universet og jeget. I En røff guide til Anne Grete Preus (2012) er ”Hele havet inni et lite skjell”, ”Hun lærer fuglene å synge” og ”Vrimmel” er satt sammen som en liten triptych i utvalgets siste halvdel, og danner en kjerne i det jeg tolker som hva Preus vil formidle. De uendelige livsmulighetene. Motet til å gå ut i verden og være den man er. Og håpet som den sentrale livskraften som bærer deg gjennom.

Skjell. Hav. Måne. Himmel. Naturelementer er gjennomgående til stede og representerer kontrasten mellom det store og det lille, og mellom det statiske og det dynamiske, mellom bevegelse og stillstand, mellom jeget og verden. Jeg tenker igjen på vinden som hvisker i ”Stemmene inni”.  Allerede fra ”Din vind” er vinden et sentralt motiv i mange av sangene:

Men det fins en vind / Din vind, som er ekte, som er sann /Blåser bort fra ensomland / Din vind, din vind, stol på din vind. (Og høsten kommer tidsnok 1991)

Jeg er barnet i vinden / og leken er alt jeg vet. (Sangen, Millimeter 1994)

Så lett / så lett  / Som et gyllent løv i vinden / løftes jeg / så lett, så lett / fri som bare den kan være / som vet  / Et gyllent løv i vinden – bare det / Slik vil jeg ha min kjærlighet. (Hjertets lys, Vrimmel 1996)

Når dagen roper skal du / svare med samme stemme / danse med vindene og kjempe mot uværet / like stolt som et stort gammelt tre. (Når dagen roper, Når dagen roper 2004)

Så får jeg øye på /Skyene som seiler på himmelen / ser mitt eget ansikt i vrimmelen /kjenne befrielse i å være et blad på et tre / Som vinden får leke med. (Kom oftere, kom! Når dagen roper 2004)

Vinden er de ytre kreftene som virker på meg. Samtidig er den et bilde på selvets indre drift. Vinden er varhet og varsomme berøringer. Den viser hvor lett jeg er og hvor lett jeg kan virvles rundt og ødelegges. Den kan gi meg flyt, oppdrift og et medvinds pust i nakken. Eller motstand og ødeleggelse.

Dans. Lysglimt. Vrimmel. Vind. Gå i bane. Langt borte og helt nær. Bevegelsene i tekstene skaper sammenhenger og forbindelseslinjer helt fra de tidlige platene og fram til Nesten alene. Det litterære blikket til Preus utforsker identiteten og menneskets eksistensvilkår gjennom å kombinere språkbilder med tydelige utsagn som bærer en eksistensialistisk filosofi. ”Stupe ut og puste inn! Gi meg det jeg ikke kan forstå!” Slik avsluttes ”Jeg er en by”. I sangene ligger det en lengsel og et inderlig driv mot å utforske sitt eget liv og sine egne livsbetingelser.  Men subjektene i tekstene driver ikke rundt i mørke, evigvarende sirkler de ikke er i stand til å komme ut av. I ”To venner” går Preus i dialog med en lyttende venn:

Kom ut av labyrinten din / Du har trasket rundt for lenge nå / Hvorfor du velger den mørkeste veien / er ikke til å forstå. (Om igjen for første gang 2007)

Det er ikke de indre labyrintene og dvelingen i dem som får klinge ut i sangene. Det finnes en vei ut, og tekstbevegelsene viser veien til dem. Det finnes ingen gjerder, murer eller stengsler i tekstene som hindrer individet i å nå ut over seg selv. De stengslene som fysisk mangler i tekstene, underbygger det overordnede ideen om at stillstand og stagnasjon er motstandere i livsprosjektet. I ”Send meg en drøm” blir dette tydelig uttalt: 

Det kjennes som å ha en ørken i hjertet / Her kan jeg vandre timesvis / i mine tankers tomme ro / Hvis noen ba meg velge det jeg synes var best / ville jeg sagt noe annet / enn det jeg ønsket aller mest / Så hva er det med meg / Send meg en drøm  /en jeg ikke er / for smart til å tro på / Send meg en drøm / Tiden brenner hull / i alt som står stille. (Når dagen roper 2004)

Bevegelsen er det filosofiske ståstedet. Det som er for lenge i ro, blir ødelagt. Bevegelsen i tekstene til Preus symboliserer søken og endring, og er et uttrykk for den eksistensielle uroen, jakten på jegets essens. Men bevegelsen inneholder også en mer konkret og kanskje pragmatisk side: letingen etter nye mål i livet, nye ønsker å oppfylle, noe som gir tilværelsen ny mening.

Bevegelsen i tekstene manifesterer seg på to måter. Den konkrete bevegelsen i den ytre verden underbygger lengselen etter indre bevegelse og forandring. Og det var da jeg tenkte dette, at betydningen av ”Sommerfuglvinger” slo inn i meg: Det skal ikke mer til enn en ørliten, kanskje tilfeldig, bevegelse i den ytre verden før indre forandringer kan skje. Sommerfuglvinger. Millimeter. To tekster som likner hverandre i innhold, men samtidig er sterke motsetninger.

”Millimeter” er en tekstlig og musikalsk ekspressiv rockelåt rettet ut i verden som snakker til et DU. Låta utforsker spenningen mellom ønsket om å gjøre store ting og erkjennelsen av små bevegelser for den som utfører dem kan være enorme. Jeg må ikke gjøre alt på en gang, men bevege meg sakte fremover: Lavt og lite har mer kraft enn mye, fullt og nok. Sangen er også en oppfordring som snakker direkte til lytteren gjennom insisterende gjentakelser: ikke prøv så hardt, en liten bevegelse kan skape store bevegelser etter hvert, eller være en stor bevegelse uten at du ser det. De store erkjennelsene, åpenbaringene og kvantesprangene kan manifestere seg i noe smått. I motsetning til ”Millimeter” er ”Sommerfuglvinger” er en innadvendt ballade med et jeg som utsagnsfigur hvor musikken trekker ut teksten og gir refleksjonspauser:

Sommerfuglvinger kan forandre alt / gjøre salt til søtt og varmt til kaldt. / Når elva blir for stri og tar for mange brå svinger / skulle jeg ønske Gud hadde skapt meg med sommerfuglvinger. (Og høsten kommer tidsnok 1991)

Tekstens metaforiske utgangspunkt er kvantefysikkens teori om at vingeslag fra en sommerfugl kan skape store endringer gjennom forsterkningseffekten. Dette overføres til jeget, som har et ønske om å skape livsendringer – det er håpet som er fremtredende. I ”Millimeter” handler det om å senke forventningene til endringer og å ikke prøve for mye.  Og der hvor ”Millimeter ” har et direkte, entydig språk, bæres ”Sommerfuglvinger” av en sentral metafor. Dette er en litterær teknikk Preus bruker mye på de første utgivelsene, hvor mange av tekstene skapes gjennom et sentralt element, som utvikles og bærer betydningsinnholdet, som i ”Din vind”, ”Jeg er en by”, ”Sommerfuglvinger” og ”Månens elev”.

Men alt kan ikke handle bare om bevegelse, tenker jeg plutselig, etter å ha lyttet gjennom albumene flere ganger. Det blir for utmattende og utfordrende om alt skal være i stadig bevegelse, uro, endring og søken. Og er det ikke et paradoks, dette, at det faste punktet hele tiden er i bevegelse? Det er jo ikke det moderne, rastløse mennesket Anne Grete Preus omfavner og setter opp som ideal. Tvert i mot stiller hun spørsmål ved den moderne rastløsheten, den retningsløse uroen og mangelen på tilstedeværelse i eget liv i sangene sine. Sangene vil i stedet lede meg fram til en ro og hvile som er forankret i meg selv, ikke i andre eller i verden omkring meg. For den kan brått endre seg. De setter opp selvinnsikt, dybde og helhet som en motvekt til overflatisk streben og resignert tomhet. Jeg lever også i bevegelsen, vandringen, reisen. Som menneske er jeg kastet ut i en kaotisk virkelighet hvor jeg må finne mening gjennom en eksistensiell uro og søken etter sannhet. Og har alltid tenkt og erfart at livet aldri står stille, men må skrives på nytt igjen og igjen gjennom ulike livsfaser. Når jeg lytter til musikken til Preus, blir jeg mer oppmerksom på dette i meg selv. Overføringskvaliteten i musikken får meg til å vende blikket innover. Det er dette jeg ofte opplever i lyttingen, at den utadvendte ekspressiviteten i musikken ofte står i kontrast til den innadvendte, intime tematikken. Den utadvendte bevegelsen og kraften i musikken går i dialog med meg som lytter og skaper en kanskje paradoksal indre ro i det jeg vender blikket innover. Er det derfor, spør jeg meg, er det denne symbolkraften i samspillet mellom tekstene som gjør at jeg akkurat nå opplever at disse tekstene kommuniserer så krystallklart med meg?

Og det er da, en tidlig morgen, etter å ha hørt nesten hele Nesten alene (2009), og kommet til slutten av den langsomme versjonen av ”Ro meg over” at det går opp for meg: Hjertebank. Og sjelefred. Det er det handler om! Tekstene til Anne Grete Preus ligger og dirrer nettopp i spenningsfeltet mellom hjertebankens bevegelse, energi, uro, åpenhet og begjær, og sjelefredens hvile, ro, innsikt, helhet og erkjennelse. Dynamikken mellom søken og innsikt gjenspeiles i sang, i tekst, i symbolikk, og i musikk. Passasjer med energi og kraft spiller opp mot sentrale punkt i tekstene og avløses av rolig og dempet toneføring som understreker erkjennelsene i tekstene. Og skaper balanse.

Ro meg over / Denne broa kan jeg aldri bygge / Ro meg over / Før jeg brenner ut og sovner inn / Fortell meg om kjærlighet / Som er mer enn det første skritt / På en gammel vei / Til tretthet og stengte sinn / Ro meg over / Ro meg over / For i dette land er jeg en fremmed / Ro meg over / Så jeg tør å møte blikket ditt / Der skal vi finne et hus / Uten gamle skap og slitte bilder / Det var aldri mitt / Ro meg over dit hvor drømmen aldri sover / Før meg dit så jeg kan holde det jeg lover / Gi meg hjertebank og sjelefred / Ro meg over / Ta meg med. (Lav sol, høy himmel 1989/Nesten alene 2009)

Det er lett å høre alle bevegelsene og tilstandsendringene i teksten: Ro-bevegelsen, broa som fører fra ett sted til det annet, å brenne opp, å sovne inn, kjærligheten som er en reise, å møte et blikk, gå inn i en annen. Teksten er en bønn til Den andre og beskriver et forhold mellom to, et ønske om et fullstendig, helt forhold med absolutt intimitet og tilfredsstillelse, der den andres kraft bærer en i et felles liv. Men den er samtidig en indre bønn om å forstå livet, om aldri å gi slipp på lengselen etter stedet hvor ønsker, håp og drømmer er levende, og som preges av både drift og ro på en gang. Teksten er jegets samtale med seg selv, en samtale med det egne speilbildet. La meg aldri slutte å tenke, lete, drømme og håpe, sier teksten, det er det som skaper livet. Jeg hører på låta igjen og igjen  og blir beveget hver gang jeg kommer til passasjene ”så jeg tør å møte blikket ditt” og ”gi meg hjertebank og sjelefred”. Fordi sangen stopper opp mellom hjertebank ––– og sjelefred, den dveler og lar både tanker og følelser slippe til i mellomrommet og skaper en sjelden mulighet til dybde i den musikalske innlevelsen. Det krever mot å møte andres blikk, og passasjen setter ord på det man kanskje lengter etter og samtidig frykter mest. Men jeg kjenner at jeg kan åpne meg for musikken, møte blikket i sangen, dvele i blikket, gjengjelde blikket og kommunisere med blikket.

Dette minner meg om Joni Mitchell, oppdager jeg andpustent, hun gjør det samme med ”Both Sides Now” når hun gjør en ny og annerledes versjon 30 år etter den første innspillingen. De tidlige versjonene av ”Ro meg over” og ”Both sides now” er raskere, glattere, likevektige, mer balanserte. Sangen går stødig og jevnt, men i den nyeste versjonen, hvor sangeren er eldre er det ujevnt tempo, pauser, fraseringer, det er pust, det er en ny dybde i stemmene og dirring i akkompagnementet, der hvor vi skal stoppe og lytte ekstra stopper sangen, gir pauser til ettertanke, sangen har vokst med artisten og er ny, men gammel; ukjent, men kjent.

It’s cloud illusions I recall! Det er bare de ulike, drivende skyformasjonene Joni Mitchell husker, hvordan de likner englehår, iskremslott og fjærraviner, tenker jeg, hun erkjenner at hun ikke kjenner skyenes egentlige vesen. Eller kjærlighetens. Eller livets. Det er bare avskygninger vi kan se, små små deler, vi kan aldri forstå helheten, bare enkeltstående representasjoner, vi kan aldri nå inn til den innerste kjernen. It’s cloud illusions I recall. Love’s illusions. Life’s illusions. Samme hvor voksen og moden man blir, er det alltid noe som unnslipper, som vi aldri kan forstå. Temaet i sangen er modning, og beveger seg fra barnets oppfattelsessfære med skyer, sirkus og pariserhjul og lek med å finne figurer i drivende skyer og fram mot voksen innsikt. Det er blikket som bærer teksten, jeget i teksten har sett på skyene, livet og kjærligheten fra ulike vinkler, men husker bare avspeilingene, som skygger for det hun virkelig vil se og fører til resignasjon og tilbaketrekning.

Tekstene er gjengitt etter Anne Grete Preus: Sangbok, Gyldendal 2007, http://www.annegretepreus.no og CD-teksthefter.