Manuset til Dyrene drømmer, mennesker sover gjemt i en gammel pappeske
Øivind Hånes har skrevet om oppdagelsen av Sæterbakkens upubliserte manuskript i forordet på den nye utgivelsen. Forordet til diktsamlingen er kalt Kvistværelser og refererer til loftet der manuset ble funnet, langt nede i en gammel pappeske.
Slik beskriver Hånes gjenoppdagelsen av Sæterbakkens tekster:
«Tittelen sa meg først ingenting, men så demret det. Oslo, vinteren 1986, februar eller mars. Jeg skannet inn tekstene og sendte kopier til folk som sto Stig nær, men ingen hadde vært borti dette. Var det mulig? Hvordan kunne et sånt manuskript ha holdt seg under radaren i så mange år, spesielt etter at Stig gikk bort i januar 2012 og man begynte å saumfare kriker og kroker etter gamle fragmenter og skisser? 30 år er lang tid. Det er en generasjon, mer enn en tredjedel av et gjennomsnittlig menneskeliv i vår del av verden».
Kjent med Sæterbakken i Oslo høsten 1985
Hånes og Sæterbakken jobbet sammen på et magasin kalt SOGAR som ble startet forsommeren 1985. På nyåret 1986 fikk Hånes et manus til en diktsamling av Stig med tittelen Dyrene drømmer, mennesker sover. Tekstene hadde blitt skrevet ned spontant mens Sæterbakken gikk rundt i Lillehammer bys malerisamling og betraktet fotokunst av Morten Haug. De korte diktene ble skrevet ned på lapper og hengt opp ved siden av bildene på veggene i galleriet.
«Stig ville gjerne høre hva jeg mente om disse tekstene som han i etterkant av utstillingen hadde skrevet ned på maskin og samlet i manusformat. Jeg takket selvsagt ja, tok manuset med meg hjem, leste og ble imponert. Jeg spurte når og hvor det skulle komme ut, men han kunne ennå ikke si noe sikkert om det», forteller Hånes.
Ønsker du å lese flere artikler, forfatterintervjuer og få boktips så meld deg på nyhetsbrev her!
Imponerende refleksjonsnivå
Hånes beskriver i forordet hvor forbauset han ble over refleksjonsnivået til Sæterbakken som tjueåring.
«Jeg aner ikke hva Stig drev med i sin ungdom, men det som er helt sikkert er at han hadde utviklet et apparat til å fortolke den verdenen han levde i som gikk langt utenpå sine jevnaldrende. Det er en grunn til at de fleste forfattere debuterer når de er mellom 35 og 40 år. Det tar tid å leve et liv som kan synke ned og inn i ens marg og bein og bearbeides på en måte som gjør at det kan tyte ut igjen i form av litteratur. Ikke desto mindre var det akkurat det denne bråmodne 20-åringen kunne».
De nyoppdagede diktene har tydelige fellestrekk med tidligere utgitte diktsamlinger av Sæterbakken.
Les også: Redaktøren om Stig Sæterbakken: Å holde noen i nakkeskinnet
