Gi plass til naturen

Der du står er smertens navle møter vi Anna og Steinar som for noen år tilbake ønsket seg bort fra livet i byen. Bort fra stress og jag til en større frihet i en roligere tilværelse. Sammen kjøpte de et gammelt falleferdig småbruk som de har pusset opp og gjort til sitt. Den gamle husmannsplassen ble kledd om til et fritt kunstnerisk paradis ved Tyrifjordens bredder. Med årene har imidlertid det idylliske bygdelivet begynt å slå sprekker. For hva gjør man når den kjedsommelige hverdagen slår inn for alvor, med sine rutinepregede mønstre og fargeløse relasjonelle gnisninger? Likevel lurer naturen i bakgrunnen. Ovenfor ligger skauen tett, nede på veien har en revne dukket opp, mens plommetrærne bærer frukt for første gang siden de flyttet dit. I de lumre hundedagene glir noe ut av gjenge. Tenåringene deres sitter spikret foran datamaskiner, og i kulissene rasler en økofundamentalistisk gruppe med sablene.

Som leser aner vi en bekymring over menneskets utbytting av naturen og fraværet av evnen til å ”se” naturen og artsmangfoldet som en absolutt nødvendighet for vår eksistens, men samtidig at en langsiktig, bærekraftig løsning ikke ligger i den romantiske forestillingen om å flytte ut på landet.

Dette skriver Nordang om i følgende kronikk hvor hun mener at politikerne – basert på den kunnskapen vi nå sitter med – må komme på banen med en  miljøpolitisk ”masterplan på artsdemokratisk nivå”. Vi mennesker må vike og gi naturen større plass.

EN ANNEN DIALOG

av Astrid Nordang


Klimaendringene gjør oss likere andre skapninger ved at vi overfor dem står språkløse. Likevel gir erkjennelser om værforandring og artstap seg til kjenne på flere arenaer enn de rent vitenskapelige. Også i litteraturen og kunsten forsøker man å se liv fra andre perspektiv enn de menneskelige, hvordan andre livsformer navigerer og kommuniserer. Vi forbereder oss rett og slett på en annen dialog.

Er løsningen så å flytte ut på landet, med Lillebjørn Nilsens katt og kaniner? Drømmen har unektelig tapt mye av sin uskyld etter hvert som vi stresser naturen og presser den til å opptre ustabilt. Paradoksene står i kø, og det er ikke alltid lett å skille vett fra vondt. Som når vi i Aftenposten 26.09.18 kan lese at skogbønder får midler til å plante skadebringende, hurtigspredende importtrær samtidig som politikerne bevilger millioner for å få de samme trærne utryddet.

Biosentrisme

I lareviewofbooks.org er det et intervju med forfatter Richard Powers, som i sin nye roman The Overstory hevder at vi, Adams barn, er planteblinde. Han skulle gjerne skrevet en roman der karakterene er trær, men innser at identifikasjonen ville vært for fjern. ”Vi ser bare ting som likner oss”, står det i boken. Humanismen speiler seg i naturen og gjør vokabularet biosentrisk, vi får med andre ord alt levende til å likne noe vi kjenner. Han hever at han via sine protagonister, som investerer like mye i trær som vi mennesker investerer i oss selv, gjør vold mot ett av den individsentrerte kapitalismens største tabuer.


Vi føler oss utvalgte, eksepsjonelle. Med språket vårt og evnen til å abstrahere er vi utenfor det vegetative livet, som nå viser seg har komplekse underjordiske nettverk, som advarer og beskytter hverandre og også andre arter. Trær er vekster med minne, de migrerer og endrer jorda, regulerer vær og skaper en atmosfære å puste i.

Fabeldyr


For ni år siden flyttet jeg ut på landet med min daværende samboer. Vi hogg en del av skogen vi eide for å bygge huset, og la til ett nybygg i året. Vi hadde ingen dyr. Vi jobbet som vi hadde gjort i byen, og nøyde oss med å plante grønnsaker og bær. En nabobonde slo enga. Vi trivdes så lenge det var vekst. Men så stanset rytmen opp. Banken satte ned foten og vi ga opp å få med ungene på fisketur, bærtur og noen form for arbeid. De så ikke poenget med vedkløyving og utearbeid, og med det var drømmen om å koble oss på sammen, som familie, død. Rådyra på jordet og elgen som passerte husdøra berørte uansett ikke mer enn fabelvesenene i spillverdenen de for befant seg i. De vantrivdes og lengtet tilbake til byen, der mulighetene for utfoldelse og søken etter egen identitet var større.

Drømmen om å flytte ut på landet, leve i vikingsamfunn i skogen, finne tilbake til tidligere kunnskap om planter og måter å leve på? Spørsmålet er om vi kan tillate oss disse drømmene. Og ikke minst, om det er bærekraftig på sikt. Vi kan ikke basere oss på at 11 milliarder mennesker, som man antar vil befolke kloden innen ti års tid, skal bosette seg og streife rundt i utmarka. Da vil vi vasse i menneskedritt og lovløshet.

Suburbia usurpus


Landlivet holdes oppe av konsesjoner og illusjoner, og er snarere forsteder med ett og annet produksjonssted og gårdssalg, et suburbia som ingenlunde er selvforsynt, men utstyrt med en rekke dagligvarehandler. Jordflekker med garasje, plen, hus, båt og ferier i Østen og Vesten.

Jeg har latt meg overbevise av en artikkel i The Guardian 20.03, som i omtalen av E. O. Wilsons nye bok Half Earth!, voicer dennes oppfordring til ikke bare å diskutere knutene i nettet, byene, men nettet selv. Utkantstrøkene. For de må endres radikalt. I et økologisk perspektiv står bygd og forsteder for den største sløsingen med ressursene. Suburbia er ikke holdbart som topos for stadig flere mennesker på et presset klode.

Den nye bevisstheten om kommunikasjon trær imellom og nettsteder som harvest.no må da være uttrykk for ønske om en større lydhørighet og kanskje også økt vilje til å tre noe tilside til fordel for andre arter?

Halvering


Skal vi greie oss må vi trekke oss tilbake fra en betraktelig del av jordens overflate og overlate den til de mange truede artene vi deler denne planeten med. Ingen vet hvor tålegrensen for antall utryddete arter går før vår egen utryddelse står for tur. Vi vet at vi i framtiden ikke lenger kan forsørge oss slik vi nå gjør, ei heller la atmosfæren ta imot våre utslipp i den skalaen som pågår. Ifølge Global Footprint Network forbruker vi årlig jordas bærekraftige forsyninger innen august – et tyveri av våre etterkommeres ressurser. Vi eter av deres frøkammer.

Men det kollektive selvmordet vil ikke skje, hevder Wilson. Historien viser at situasjonen brått endrer seg når tilstanden blir uholdbar. Og da er det byene som er the Beacons of hope. Om de aller fleste flytter inn til byen vil det kunne gå, forutsatt at vi gjør den grønn, avkarboniserer transport og energiproduksjon, planter tak og grøntarealer og kjører full resirkulering. Samt innfører ny teknologi.

Systemets software, sier Wilson, er likevel en solid forankring av kvinners rettigheter, lønnsprøving og progressiv skatt. Det sentrale poeng er ekstremt, Half Earth-konseptet kan synes som en utopi. Men tendensen er der globalt, den må bare gis en boost. Med frigitte områder kan dyra få leve uhindret og planter kan inngå i økosystemet. Ikke minst vil havene – som står for en tredjedel av maten – få hvile. De mennesketomme områdene vil bare bebos av en et knippe forvaltere av land og vilt.

Arbeidslandskap


Det essensielle framover blir om vi klarer å legge om distriktspolitikken – og droppe det romantiserte bildet av det rene landet. Vi må skape en ny dialog, en ny plan, der de tømte landskapene blir arbeidslandskap, kollektivland med turområder og dyrking. Opplevelseshungeren vil måtte tøyles. De mange veiene vi stykker opp naturen med er nemlig veien til helvete, de vil mange steder måtte vike for agrikultur og habitatkorridorer. Vi vet så mye nå, men politikerne fortsetter å snakke i gamle termer om vekst, sykkelstier og produksjon. Det er på tide med en masterplan på artsdemokratisk nivå.

(Kronikken er tidligere publisert i Klassekampen)