«Dårlig roman» av Knut Nærum. Fjerde og siste del.

Skjønnlitteratur«Dårlig roman» av Knut Nærum. Fjerde og siste del.
Estimert lesetid 50min
Forfatteren av "Dårlig roman", Knut Nærum
Forfatteren av «Dårlig roman», Knut Nærum

Fikk du ikke med deg begynnelsen? Her er DÅRLIG ROMAN, første og andre og tredje del.

Enok tar affære

Russerne hadde nettopp gått inn i Ungarn. Maude Ahlmann gikk inn gjennom porten til sin storesøster. Maude sto med en bok i hånden foran trevillaen i Røhrts vei. Det var så lenge siden sist hun hadde vært her at hun måtte stanse og tenke seg om. Jo, det var her. Eller var det ikke det? Kunne det være der borte? Nei, det var her. Villniset talte sitt tydelige språk.
– Maude! For en hyggelig overraskelse, utbrøt Cora Zierling gledesstrålende etter at søsteren hadde ringt på og Cora hadde åpnet.
– I lige måde, kom det isnende kaldt fra Maude.
– Hvordan kan det være en overraskelse? spurte Cora. – Det er jo du som besøker meg.
– Det vet du nok best selv, sa den yngre søsteren og hyttet med boken.
– Boken? stusset Cora. – Hva med den?
– Det er du som har prakket den på Lilly. Se!
Men Cora Zierling trengte ikke se på boken. Hun visste utmerket godt at det var Agnar Mykles ”Sangen om den røde rubin ”.
– ”Sangen om den røde rubin ”, sa hun. – Hva så?
– Hvilken rett har du til å spre slikt … slikt …
Maude Ahlmann lette etter ord. Så fant hun det. – … smuss?!, slynget hun ut.
– Det er ikke smuss, erklærte storesøsteren stolt, – det er diktning. Det er sannhet.
– Se her! utbrøt Maude og bladde opp på en side hvor hun hadde lagt inn et bokmerke. – Jeg vil ikke at Lilly skal lese ord som bakmust.
Cora ristet oppgitt på hodet. – Det er en vanskelig verden vi lever i. Hvor lenge har du tenkt å holde skjult for Lilly at det finnes kvinner som er bakmust? Eller fremmust, for den saks skyld? Hvor lenge tror du at du kan holde det skjult, dette med mus i det hele tatt? Før eller siden begynner alle å lure på hvor de kommer fra?
– Du har ikke sagt noe? spurte Maude.
– Ikke et ord.
Maude slo seg ikke til ro med det. Hun var åpenbart ikke den som tok ”ikke et ord” for et svar. – Lover du?
Cora holdt håndflaten opp mot lillesøsteren. – På min mors grav.
– Rolig nå. Hun er min mor og.
– På vår mors grav.
– Dessuten er hun ikke død.
– Jeg lover, bedyret Cora. – Jeg har ikke sagt et ord. Kanskje antydet litt, men ikke sagt noe.
– Tju!, pustet Maude Ahlmann lettet ut.
– Jeg vet like godt som deg, forklarte Cora Zierling, – at om noen skulle komme til å fortelle Lilly hvem hun egentlig er, så ville hennes eksistens rakne for alltid. Som et teppe med en løs tråd som noen begynner å dra i og fortsetter å dra til teppet har raknet fullstendig.
– Så trenger jeg ikke be deg ligge unna, sa Maude Ahlmann mellom sammenbitte
tenner. Hun brukte bare sånne bokstaver man kan uttale med sammenbitte tenner.
– Du trenger ikke stave det for meg, kom det bistert fra den eldste av de to.
Inne fra huset kom et fortvilt rop fra foran radioen. Sergej hadde lært seg nok norsk til å følge NRKs nyhetssendinger. Alle hans verste anelser om sovjetisk ekspansjonisme var gått i oppfyllelse. Nå ropte han helvete på russisk.
– ӘД!, lød det.
– Sovjetunionen har atter blitt provosert, ropte Mysak fra annen etasje. – De har rett til å forsvare seg!
Maude skottet opp mot det vridde tretårnet, der ingen rynkete kone med vilter hårmanke var å se bak det støvete vinduet.
– Jeg er lei for det med tante Kitty, sa Maude.
Cora trakk på skuldrene. – Hun var ikke min tante.
Statsminister Einar Gerhardsen sto på toppen av Folketeaterbygningen med sin sønn. Rune var 10 år, høy for alderen og, ifølge sin klasseforstander, en røvergløgg type. Far og sønn befant seg på uteserveringen til takrestauranten Stratos. Rune hadde fått et glass solbærsaft, som han begjærlig lepjet i seg. Gerhardsen slo ut med hånden, som for å fange hele hovedstaden, nei, hele nasjonen, med én hånd. Så snudde han seg mot gutten.
– En dag, min sønn, sa statsministeren, – skal alt dette tilhøre folket.
– Når, far? spurte Rune.
– Det er vanskelig å si, sa faren idet de satte seg ned igjen ved bordet sitt. – Det er så mange en skal gjøre til lags. Det gjelder å ikke legge seg ut med fagbevegelsen under jernmannen Konrad Nordahls myndige ledelse. Ingen politisk utvikling kan lykkes på lang sikt uten å ha de brede folkelige bevegelsene på sin side. Samtidig utgjør kapitalmakten fortsatt en mektig kraft her i landet. Borgerskapet må skjønne at folkets lykke er et gode også for arbeidsgiverne. Vi kan ikke gå for fort fram og dermed risikere å miste alt vi har kjempet for. Men jeg skal ikke kjede deg med sentrale dilemmaer for sosialdemokratiet. Du havner tidsnok borti dem på egen hånd, tenker jeg!
Gerhardsen humret mens han tømte kaffekoppen.
Rune var høyt og lavt, slik gutter på hans alder gjerne var. Han fant et pølsepapir som hadde forvillet seg utenfor søppelbøtten. Han var på vei til å legge papiret i blikkbeholderen. Så kom han til å skotte mot kanten av bygningen og tok seg i det. I stedet brettet han papiret til et fly og kylte det ut i Osloluften. En bris grep flyet, bar det nordover, en dreining øst, det danset på vinden opp Grubbegata, over Margaretakyrkan og ned i Møllergata, der det nølte noen sekunder før det vugget ned i skolegården og la seg godt til rette i Lilly Ahlmanns hår.
– Se på hu, snøftet Helga Åvidtsland, – hu trur visst hu er den reneste Fornebu!
Helga så seg om for å samle støtte blant de andre jentene i C-klassen før hun messet lavt, så høyere: – For-ne-bu! For-ne-bu! For-ne-bu! For-ne-bu!
De fleste sluttet seg til det hånlige ropet, men det var kommet noe halvhjertet over plagingen – ordet ”mobbing” var ennå ikke innført fra Sverige; det var knapt så svenskene selv hadde tatt det i bruk – etter at Enok Reinertsen hadde fattet interesse for den rødhårede piken. Lilly hadde nok gjettet at det var en sammenheng. Hun visste ikke hva hun skulle synes om denne plutselige oppmerksomheten fra et medlem av det motsatte kjønn. Selvfølgelig var det hyggelig at noen kunne være opptatt av henne på den måten. Og Enok var virkelig opptatt av henne. Han hadde risset navnene deres inn i et hjerte i lakken på en bil. I hvert fall initialene. E + L. Lilly regnet med at det var Enok som hadde gjort det. Og at det var hun som var L. På den annen side var han en ungdomsforbryter, en lømmel, et dårlig papir. Hun ville ikke havne på skråplanet. I uføret. Og var det et sted hun ikke ville havne, så var det i uløkka. Lilly hadde hørt jentene snakke storøyd om uløkka. Det var ikke noen god skjebne.
For-ne-bu!-ropene svant hen. Men søstrene Åvidtsland hadde et ess i ermet, og nå tok de det frem. De spilte svømmehudkortet.
– Dolly! ropte Solrun, og Helga sluttet seg til. Snart var alle jentene over henne, som den gangen på Torggata bad for to år siden og så mange ganger etterpå. Hun kjente en hard neve i ryggen, de slo og dyttet henne. Hun gikk overende, kneet skrapte asfalten og strømpen raknet. Et sår åpnet seg som en rød blomst med sorte kronblader.
– Ha ha!, lo Helga. Det bodde nok en liten sadist inni den tettbygde turnerkroppen.
De sirklet seg inn om henne som gribber om sitt bytte, som smultringen rundt sitt hull. Bare at i dette tilfellet var det Lilly som var hullet. Selv om dette ikke var uløkka, var det sannelig ille nok. Lillys munn dannet en stor O idet hun skrek: – Nei, la meg være!
Det lot til å fungere som det reneste sesam. Jentene trakk seg unna. Pussig, tenkte Lilly, de har aldri gjort som jeg har bedt dem om før. Da kjente hun lukten av Clearasil. Det var Enok. Han hadde nærmet seg, og det var nok. Jentene spredte seg som biljardkuler. Lilly snudde seg og fikk øye på Enok, den hvite kula. Hun tok seg til ansiktet. Snørr og tårer rant fortsatt fra øynene hennes.
– Ikke bry deg om dem, sa han og tilbød henne lommetørkleet sitt. Det luktet Clearasil. Hun tørket ansiktet sitt med den enden av lommetørkleet hvor hun ikke så buser.
– Men de har rett, mumlet hun. – Jeg har svømmehud mellom tærne.
– Det gir jei faen i, kom det barskt fra den kvisete karen. – Jei driter i om du så er kattolikk. Du ska’kke la dem behandle deg på den måten. Og hvis ikke du ser til å sette en stopper for det, så ska’ jei hæern fløtte mei gi rem en omgang dem seint kommer te å glømme.
Han førte et frodig gatespråk, gutten. Hjemme hos Lilly fikk ingen lov til så meget som å si jei med i. Det var nok moren som hadde sørget for det. Faren var tross alt bare en kranfører med altfor store hender.
– Det kommer ikke på tale, sa frøken Koll avvisende. Lilly hadde bedt om å få slippe å gå i bassenget.
– Men jeg blør, jamret hun.
– Så får du låne en tampong av en av de andre pikene, fnøs frøken Koll. – Dette er tross alt slutten av nittenfemtitallet, sanitærartiklene har utviklet seg med stormskritt i de senere år og menstruasjon er ikke lenger noen unnskyldning for å ikke ha svømming.
Lilly ristet på hodet. – Det er ikke sånn jeg blør.
– Hva slags blod er det så vi snakker om? spurte svømmelærerinnen, demonstrativt høyt, høyt nok til at alle jentene i 8 C og D kunne høre det. – Blått?
– Nei, rødt, kom det trassig fra den rødhårede piken med fregner og svømmehud.
– Og hvorfor blør du?
– Det kan jeg ikke si, sa Lilly.
– Nå snakker vi ikke mer om det, sa frøken Koll og grep Lilly i skuldrene.
– Men, sa Lilly og tok seg i det. Det var nytteløst å krangle med frøken Koll. Særlig når hun var i det hjørnet, og det var hun nå. Lillys kne var oppskrapet og blodig. Enhver kunne ved selvsyn ha slått fast at det ikke var noe å bade med. Likevel kunne ikke ti ville hester fått frøken Koll til å vende blikket ned.
Svømmelærerinnen hadde lagt hendene om Lillys skuldre for å snu henne 180 grader rundt og styre henne mot garderoben. Nå stanset frøken Koll tvert og ble stående og stirre på et punkt like over Lillys hjerte.
All svømmingen hadde gitt Lilly mersmak. Hun ville svømme mer. Derfor hadde hun meldt seg inn i Arbeidernes Svømmeklubb. Slik hadde hun også fått ny badedrakt, den var mørkeblå med hvite kanter. På brystet bar hun stolt ASvK-merket med den stiliserte tegningen av et ungt par som svømmer under en rød stjerne. Drakten hadde foreldrene kjøpt til henne til geburtsdagen. Den var subsidiert gjennom LO–kontingenten, og det kjæreste hun eide. Det var denne drakten hun var iført idet hun haltet fra pikegarderoben inn i svømmehallen på Torggata bad.
– Hva er det du har på deg? spurte svømmelærerinnen, langsomt nok til at hvert ord ble fylt med gift.
– Svømmedrakt, vel, svarte Lilly liketil.
– Og hva er det? spurte frøken Koll med trykk på hvert ord unntatt ”og”, og pekte med fløyten mot ASvK-merket.
Lilly forklarte hva det var.
– Jeg vet hva det er!, hylte frøken Koll, grep om merket og røsket det hun var kar om, hvilket var en hel del for en såpass liten kvinne. – Det er merket til kommunistenes svømmeklubb!
For Lilly var ASvK bare en sammenslutning av svømmeglade mennesker av begge kjønn og i alle aldre. Brå omveltning av klassesamfunnet var det siste hun tenkte på. Hun tenkte faktisk ikke på det i det hele tatt. Det var faren som hadde fått henne inn i klubben. Han kunne ikke ha visst at datterens svømmelærer var en mccartyistisk furie.
– Du din lille femtekolonnist!, vrælte hun. – Du setter ikke en fot i mitt basseng iført den slags bolsjevikpropaganda!
Badedrakten strakk seg, men merket satt fast i det mørkeblå ullstoffet, bom fast. Maude Ahlmann hadde ført en proper synål. Frøken Koll var imidlertid ustoppelig i sin antikommunisme. Hun dro Lilly til seg, samtidig kjørte hun det lille hodet fremover og satte tennene i blå ull. Ansiktet trakk seg tilbake og blottet skarpe tenner og tannkjøtt. Svømmelærerinnen kastet hodet frem og tilbake som en løvinne med snuten i en antilopeskrott. Snerring ga gjenklang mellom de klorinnsatte flisveggene. En spjærende lyd lød, og frøken Koll rettet seg opp. Mellom triumferende tenner holdt hun AsvK-merket og et stort flak blått ullstoff.
I Lillys badedrakt fantes nå et tilsvarende hull. Huden nuppet seg i hullet, og jentungen dekket seg til med hendene. Rundt henne gispet de jevnaldrende. På grunn av hennes ustyrlige sinne likte ingen svømmelærerinnen, men dette representerte et nytt nivå av rabiathet fra frøken Kolls side.
Hun spyttet de fornærmelige tekstilene i en søppelkurv.
– Kom tilbake når du har skjønt at De forente stater er en garanti for vår frihet!, remjet frøken Koll.
Lilly bøyde hodet i trass og sorg. Egentlig mest det første. Trass. Hun hadde hull i badedrakten, men hennes ære var intakt. Hun pustet tungt, dekket seg til og haltet mot garderoben, mens hun med hardt sammenknepne lepper nynnet ”Internasjonalen” . Hun kunne ikke teksten, men melodien var prentet inn i henne, alle førstemaiene hennes far hadde tatt henne med til Youngstorget. De hadde stått i evigheter og hørt Gerhardsen og Nordahl snakke om samhold. Hun var alltid like glad for å høre den mektige arbeiderhymnen. Den betød at hun snart skulle få is. Og hvis Reidar Ahlmann bare drakk nok øl, fikk hun to is.
– Ingen nynning i mine timer! ropte svømmelæreren. – Særlig ikke den! Du er utvist! Hører du meg? Utvist!
En gjennomtrengende plystrelyd fløytet gjennom luften og ga gjenklang fra vegg til vegg i en runddans av romklang. Det var en fløyte, nærmere bestemt frøken Kolls fløyte, og den var rettet mot Lilly.
Lilly nynnet desto hardere.
Men oppe på taket, ved et vindu, satt en skikkelse som hadde sett det hele, en skygge, en kvisete skygge.
Maude Ahlmann satt med badedrakt og sytøy. Hun hadde ikke badedrakt på seg. Det var Lillys badedrakt, moren hadde den på fanget. – Vi må forstå våre plageånder, sa hun blekt. Hun var ingen bader.
Faren nikket sitt besyv. – Du må skjønne åssen de tenker, finne rytmen demses. Forutse deres neste trekk. Og så klinker du til!
Moren lukket øynene og smilte smertefullt. – Det var ikke det jeg mente.
– Jeg vet at det ikke var det du mente, sa Reidar Ahlmann mutt. – Det er aldri det du mener. Alltid noe annet.
Lilly sto midt på stuegulvet med et plaster på det vonde kneet. Det var ettermiddag. Vinduet sto åpent mot bakgården, og lukten av røkt kolje kom sivende inn.
– Dette er ikke et slikt hjem hvor vi lærer barna våre å slåss, sa moren. Vanligvis hadde hun noe tåkete, unnvikende ved seg. Når det gjaldt pasifisme og ikkevoldelig konfliktløsning, var hun derimot beinhard.
– Unga må lære å forsvare seg, klaget faren.
– De som lar nevene snakke for seg, erklærte moren overraskende høylytt, – gjør det fordi de mangler ord. Dette er arme mennesker som kommer fra hjem som har øl i stedet for bøker.
– Vi har bøker, sa Reidar Ahlmann og så ned på den brune Frydenlunden han holdt i sin enorme hånd.
– Det er fordi vi er heldige, freste hans kone. – Vi har arvet bøker fra min familie. Hadde vi arvet noe fra din familie, hadde vi bare arvet øl. Og hadde du drukket mindre øl, hadde vi hatt enda flere bøker. Lilly skal ikke slåss med andre elever.
– Men, sa Lilly. Hun visste ikke om hun våget å si det hun ønsket å si.
– Ja? kom det oppmuntrende fra moren.
– Men, sa Lilly. Hvis hun sa det, ville det være som å be de voksne ta et oppgjør med andre voksne. Det var foreldrenes forhold til sine jevnaldrende hun eventuelt satte på spill.
– Ja? sa faren utålmodig.
– Men, sa Lilly for tredje gang.
– Kan du få sagt det?! hylte moren.
Lilly trakk pusten fort, deretter rant alt ut av henne. At det ikke var en annen elev, men en lærer som hadde revet av henne merket. At frøken Koll hadde kalt det bolsjevikpropaganda, og at Lilly hadde blitt utvist fra svømmetimene. Da hun var ferdig, ble hun stående og la blikket gå fra mor til far, tilbake til mor og så til far igjen.
Moren hvitnet om nesevingene. Hun var blek fra før, nå ble hun nærmest selvlysende. Hun hentet telefonkatalogen for Oslo og Akershus. – Dette går ikke an. Jeg skriver et brev til rektor. Fluksens!
– Brev, snøftet Reidar Ahlmann, hamret ølflasken i bordplaten på det tidsriktige mahognibordet og reiste seg. – Når du kødder med AsvK, kødder du med folket.
Han trampet ut i entreen, slang om seg den grå frakken og dro den vel så grå hatten godt ned i pannen. Fruen fulgte etter og grep ham om en kraftig kranførerarm. – Hvor skal du? spurte hun engstelig .
– Ut, sa han kort.
– Du kommer tilbake? spurte hun stakkåndet. Lilly observerte det hele fra døråpningen til stuen.
– Hvis jeg ikke kommer tilbake, brummet hennes mann, – så kommer du til å merke det.
Døren slamret i etter ham. Idet de løpende fottrinnene forsvant ned trappen, snudde Maude Ahlmann seg mot sin datter. – Faren din har vært litt ute av seg i det siste. Det er bare det med måneraketten.
– Virket den ikke? spurte Lilly.
– Han ble ikke ferdig. Boden var for liten. Men det er bare derfor han er ute av seg.
– Ikke noe annet?
– Ikke det jeg vet. Jo, kanskje en annen ting. Men jeg kan ikke fortelle deg hva det er. Bare at det ikke har noe med deg å gjøre.
– Ikke noe med meg å gjøre?
– Jo, litt kanskje, sa moren og trippet inn på kjøkkenet. – Men nå må du ikke spørre mer. Ta deg heller en tur ut.
Dette var nye toner fra moren. Hun som ellers alltid helst så at barna holdt seg inne. – Ut? Men …?
– Vargen? spurte moren, hun dro ut en skuff og grep en kraftig kjøttkniv. – Du lurer på hvorfor jeg ikke er bekymret for Vargen?
Lilly heiste på skuldrene som for å si ja.
– Jeg er gammel nok til å vite, forklarte moren hemmelighetsfullt og dro fingrene over taggene på kniven, – at de fleste ulykker skjer i hjemmet.
Den rødhårede piken tok ikke veien ut i gaten. Tvert imot, hun vendte nesen mot høyre og listet seg inn i gårdsrommet, stille, for ikke å bli oppdaget. Det ble hun da heller ikke. Der ute hadde koljelukten løst seg opp i sine enkelte molekyler og fordunstet. Byen summet av usynlig liv, det luktet elektrisitet. Gårdsrommet var en sjakt av lys. Den førte til stjernene som hun ikke kunne se her fra bunnen av sjakten. Likevel visste hun at de var der. Stjernene. Kalde, utilnærmelige. Som hennes far. Som … Enok? Som alle menn! Pokker ta dem! Alle unntatt én.
Lilly smøg hånden inn mellom to steiner i muren under gjerdet mot nabogården. Den ene steinen var løs. Hun grep den med begge hender og lirket den ut, stillest mulig. Hun la steinen forsiktig fra seg på kanten av bananbedet. Så hentet hun en gjenstand ut av murens buk. Det var en flat pakke i impregnert stoff, glatt på utsiden og rutemønstret ruglete på den andre, den som vendte inn og hun følgelig ikke kunne se. Den glatte siden var grønnlig sort, den ruglete brunlig, en lys organisk brun ikke ulik fargen på hyssing eller tau. Stoffet kunne virke som det var klippet av en avlagt regnhyre, noe det også var. Lilly skjøv den løse steinen tilbake på plass, tok pakken i hånden og strente mot porten.
Idet hun lukket den bak seg, lød en stemme bak henne. Den var sprekkeferdig, sprukken av forventning. – Hei.
Det var Enok.
De satt under en teaklampe på den amerikanskinspirerte Teddy’s Soft Bar i Brugata. Den flate pakken lå ved siden av henne på den svarte skaibenken. Han hadde spandert en milkshake med jordbærsmak, hun lurte på hvor han hadde fått pengene fra, men hun hadde ikke våget spørre. Jeg vil ha ham, klynket en spinkel stemme i hennes indre, nede ved eggstokkene et sted. Vil jeg egentlig det? svarte den bevisste halvdelen av hjernen hennes, den rasjonelle, kalde, den venstre. Kanskje han er farlig for meg? Som en bakterie? Eggstokkene nektet å høre på det øret. Kjærlighet er den beste vaksinasjon, erklærte de høystemt. Hvis han elsker meg, vil han aldri utsette meg for noe ubehagelig. Venstre hjernehalvdel ristet på hodet. Kjærlighet er ubehagelig, sa den. Dessuten vil du aldri få vite om han elsker deg. Menn er ikke sånn. Kunne det stemme? Var ikke menn sånn? Vi har en plan, kom det hemmelighetsfullt fra eggstokkene. Hvis vi later som om du ikke vil være sammen med ham og han blir lei seg – da er det alvor. Da elsker han deg. Lilly nikket anerkjennende mot eggstokkene. God plan, tenkte hun med begge hjernehalvdeler.
Enok snakket om James Dean, som hadde kjørt seg i hjel to år før. Særlig Deans innsats i filmen ”Rotløs ungdom”, eller, som den het på engelsk, ”Rebel Without a Cause ”, var det som opptok ham. Enok var nærmest besatt av Deans tolkning av rollen som Jim Stark, den mistilpassede ungdommen som sviktes av sin far, gir sitt behov for å gestalte mandighet et overdrevent og ansvarsløst uttrykk, og til slutt, til tross for sin relative uskyld, havner i politiets kryssild.
Lilly sørget for å få med seg hvert ord som kom over Enoks lepper.
– Han er sårbar, men samtidig tøff, sa Enok. – Han gråter, men han kan slåss med kniv.
Det er seg selv han snakker om, tenkte hun.
Den kvisete gutten stumpet en sigarett. Ironisk nok var det en Teddy. Enok pleide å vifte med sigarettene sine og påpeke at det var samme merke som kronprinsen røykte. – Hvis det er godt nok for Laffen, pleide han å bemerke. Han hadde ingen respekt for øvrighet.
Lilly kunne ikke utsette det lenger. – Det er noe jeg må fortelle deg, fortalte hun.
– Hva, utbrøt han vantro.
– Jeg kan ikke møte deg lenger.
Han trakk pusten hardt inn gjennom nesen og slapp den langsomt ut samme vei. Hun så ned i det harde respatexbordet.
Det ble stille en stund. Etterpå fortsatte de å snakke.
– Er det dine foreldre? spurte Enok.
– Nei, det er ikke dem. Det er meg.
Hun hadde ikke tenkt så langt. At hun måtte forklare hvorfor. – Jeg må på sykehuset, løy hun. – Kanskje i måneder.
– Jøss, gispet han. – Er du sjuk?
– Nei, sa hun. – Ikke sjuk. Egentlig ikke. Det er bare … det er noe i veien med meg. Noe alvorlig.
– Tub? spurte han og lente seg, antakelig uten å være klar over det, noen centimeter bakover.
Hun snufset. En dråpe snørr surklet oppover neseboret og inn i bihulene. – Nei. Svømmehud mellom tærne.
Sånn! Der var katta ute av sekken!
Enok smilte skjevt. Han gredde seg litt. Så lente han seg fram. Patronen han bar om halsen, klinket mot bordkanten. Han la hånden sin på kneet hennes.
– Få se, ba han.
Ville han se? Planen hadde slått feil. Men på en måte som på en vag måte antydet de vidunderligste muligheter. – Ikke her, hvisket hun brydd.
– Hvor? ville han vite.
– I Botanisk hage.
De forlot den halvdrukne jordbærmilkshaken og tok 11-trikken, den såkalte Ellever’n, fra Gunerius’ magasin til Lakkegata. Der fortsatte de til fots opp Blytts gate og over Sars’ gate til Botanisk hages vestinngang. Der klatret de, etter først å ha forsikret seg om at ingen så dem, over porten.
Det var tidlig i oktober, klokken var kvart på ni og mørket lå over byen som en saus. Lilly og Enok la seg under en barlind.
– Ta av deg skoene, sa han. Det lød som en ordre, men var ment som en bønn.
– Ikke nå, sa hun. Dumme gutten. Visste han ikke at det ikke kunne skje på den måten? Hun måtte være klar for det. Hun åpnet den flate pakken. Ut av det mørke oljehyrestoffet løftet hun en bok.
– En bok? spurte Enok.
– En bok, bekreftet hun. Det var Agnar Mykles beryktede og blant unge mennesker ettertraktede roman ”Sangen om den røde rubin ”. Beretningen om den unge Ask Burlefots erotiske odyssé gjennom Bergens studiner.
– Å faen, brummet Enok. – Er det den?
– Skal jeg lese for deg? tilbød Lilly. Den kvisete gutten slikket seg rundt munnen og nikket. Den rødhårede piken åpnet boka på det første av flere bokmerker. – … han var over henne som et uvær, leste hun, bankende av forventning og nesten hulkende av lykke … Mens hun leste, skjedde en forandring i henne. Det var som om hun gikk fra en måte å være på til en annen. Alt kjentes så levende både i og omkring henne. Hvert gresstrå lot til å ha sin egen personlighet, der de svaiet hvert i sin takt. Der Lilly satt med ryggen mot barlindstammen, kunne hun kjenne treet vokse, under barken føle sevjen strømme gjennom årene. Hele universet utvidet seg. De to ungdommene under treet var intet unntak. Enoks lem hadde reist seg som en teltstang under buksestoffet. – … han red den rosa nymfe med en huiende stønning, leste hun, kortere i pusten nå. Enok grep hånden hennes og førte den mot skrittet sitt.
– M , sa hun avvisende. Hun var klar, men ikke så klar heller. Overkroppen hans skled nedover hennes legeme til hodet hans var nede ved hennes knær. Han nappet prøvende i skolissene hennes, og hun lot ham nappe. Han tok av henne skoene, førte hver av dem innunder nesen med et vellystig snøft før han la dem til siden. Han nøkket i strømpebuksetærne. Hun løftet enden, akkurat nok til at han fikk dratt strømpebuksen av henne. Så la han hendene om føttene hennes og begynte å kna dem. Fingrene hans rullet om tærne, hektet i svømmehuden, dro den ut til den sto spent som en teltduk, kjærtegnet dette ved henne som fremfor noe annet utgjorde et gjerde mellom henne og resten av verden. Enok skjøv tungen ut av munnen, en rosa snegle som kikket engstelig ut av skallet sitt, så førte han tungespissen til huden mellom stortå og ebelfru på hennes venstre fot og slikket henne der. – … Han presser hodet inn i hennes skjød og lepjer hennes vin i seg, leste hun tre ganger før hun måtte kapitulere og la boken fra seg. Hodet hennes rullet over barken. Det lille området mellom de to tærne var verdens midtpunkt, aksen omkring hvilken det hele skaperverk dreiet. Nytelsen dryppet av barlindtreets blader. Så kom stikket. Bare et lite stikk idet Enoks ene hjørnetann presset seg inn i stortåens myke pute. Lilly ynket seg, og han gløttet opp. Hennes forbløffede, vantro, oppspilte blikk møtte hans, og hun visste ikke helt hvordan hun skulle tolke det. Han bet en gang til, hardere denne gangen, ikke vilt eller rasende, men med en kald nødvendighet, som et rovdyr. Hun rev tåen til seg, for opp og flyktet. Hun skjøv grenene til side som om de var gardiner.
– Stans! ropte han, som om det kunne få henne til å stanse.
Hun løp fra boken, fra sko og strømpebukser. Alt dette var hun villig til å forsake for å komme unna. Tingene kunne erstattes. Livet hadde hun bare ett av, hun var ingen katt.
– Stans! ropte han bak henne, som om hun var tilbøyelig til å ombestemme seg.
Svømmingen hadde gjort henne sterk og rask. Selv barbent klarte hun å løpe fra ham. Lilly klatret over gjerdet i lange, seige tak, landet med et barbent klask på fortauet i Sars’ gate og fortsatte å løpe. Hun kastet et blikk bak seg og slo fast at Enok hadde gitt opp jakten. Han gikk frem og tilbake bak smijernsporten som et vilt dyr i fangenskap. Hun skulle ikke bli hans bytte i kveld. Likevel fortsatte hun å løpe. Lemmene verket og pusten brant i halsen da hun vred om dørhåndtaket hjemme i Thor Olsens gate og kollapset i entréen.
– Hallo? hvisket hun med den vesle pusten hun hadde igjen.
Små skritt nærmet seg. Det var Alma. Hun hadde flanellnattkjole på, og i hånden holdt hun et Donald-blad.
– Hvor er mamma og pappa? spurte Lilly.
Lillesøsteren var fortsatt uten talens bruk. Hun heiste på skuldrene. Det var hennes måte å si ”vet ikke” på.
Vannet ligger som et speil. Inn gjennom vinduene høyt der oppe under taket, kaster månen sine bleke stråler ned i bassenget. Den kortvokste, nakne kvinnen går som en danser. Hun strekker vristen for hvert skritt. Dette er frøken Kolls hemmelighet. Hun er en nattsvømmerske, og ingen må få vite det. Derfor lar hun lysene være av. For at ingen utenfor skal fatte mistanke. Derfor stuper hun ikke, hun hopper ikke, hun klyver ned i vannet, akkurat langsomt nok til å ikke lage en lyd. Hun vet at hun er alene i huset, men dersom en vaktmester skulle komme til å avlegge en sen kveldsvisitt – for eksempel for å tyvlåne stensilmaskinen til å lage bursdagsinvitasjoner, hva vet hun? – så skal hun høre ham før han hører henne. På den måten har hun en fair sjanse til å gjemme seg og ikke bli oppdaget i sin nakne skam.
Hun svømmer på ryggen. Lange, omhyggelige tak fører henne fra dypet mot grunna. Måneskinnet faller på brystvortene, og hun kjenner en iling gjennom hele kroppen, en iling som ikke utelukkende skylles det kalde vannet. Frøken Koll er ingen fremmed for kroppslig nytelse. Hun vet at hennes kolleger ved Møllergata skole snakker om henne. De tror ikke hun noensinne har blitt tilfredsstilt på den måten. De tror hun er lesbisk. I virkeligheten er hun ikke lesbisk, hun er bare kresen. Derfor er hun fortsatt enslig. Det har bare blitt slik. Det var én, en gang, og han ble borte for henne. Nå har hun dette. Sitt ansvar for å gjøre de unge svømmedyktige. Og hun har vannet. Vannet har aldri forsvunnet for henne. Tvert imot, vannet følger henne, fyller henne, lar intet rom være tomt. Vannet er trofast. I blant er det nesten for meget av det gode.
Gjenskinnet fra bassenget danser blekt i det mørke taket. Fingertuppene treffer kortenden, hun dukker under, vender og sparker fra. Idet hun bryter overflaten, før hun tar det første taket, hører hun lyden. En lav knurring. Frøken Koll stanser og trår vannet mens hun lytter. Ingenting.
– Hallo? spør hun, ut i luften, i håp om at ingen svarer.
Ingen svarer. Det er dørgende stille i fem sekunder. Så knurrer det igjen. En hund? Hvordan kan en hund komme seg inn på Torggata bad? Kan noen ha vært her med en hund i åpningstiden og glemt den da de gikk? Frøken Koll snur seg mysende 360 grader. Hun ser ingen hund. Hun ser ikke en døyt. Veggene rundt bassenget forsvinner i mulmet. Så aner hun en skygge bak stupebrettene. Noe klikker mot flisgulvet, en sporadisk lyd, som av poter i rykkvis bevegelse. Frykten griper den nakne kvinnen, hun vet at det er noe der, noe eller noen. Og hva det enn er, hva eller hvem, så har det ikke godt i sinne. Frøken Koll kaster enhver hensikt hun måtte ha hatt om å ikke bli oppdaget til side, og crawler desperat mot grunna, som om hun nettopp har lært det. Hun reiser seg, setter håndflatene på bassengkanten, kaster seg opp av vannet og springer dryppende i retning av garderoben. Med ett stjeler gulvet den våte foten hennes, drar den til side og vipper henne overende. Hun forsøker å ta seg for, men det knaser i håndleddet og smerten brer seg utover den våte kroppen som ild i tørt gress. Samtidig smeller hoften mot gulvet, det synger som når en slegge treffer gråstein. Den nakne kvinnen forsøker å komme seg på føttene, men kroppen tar ikke lenger ordre. Hun blir liggende og jamre mellom sammenbitte tenner. Samtidig speider hun inn i mørket langs dypet. Noe kommer nærmere. Langsomt, regelmessig, selvsikkert. To bleke punkter stiger frem fra mørket og blir til et par plirende øyne. Vesenet der inne knurrer igjen. Hva det enn er, er det for stort til å være en hund. Med mindre det er en skikkelig stor en.
Mer enn det rekker ikke frøken Koll å tenke før hun dør, og da er det for sent.
To dager senere så Lilly sin mor komme ut av fiskebutikken med en hvit pakke under armen. Moren krysset Stortorget, og datteren fulgte etter på tretti skritts avstand. Det var midt på lørdagen. Byen yrte av kvinner som var ute etter å få gjort unna helgehandelen før butikkene stengte klokka to, det var så mange kvinner i byen at Lilly regnet det som usannsynlig at moren skulle oppdage henne blant dem. For var hun ikke selv en kvinne, en ung kvinne i sin ungdoms blomstring? Veien bar opp Karl Johan, over Egertorget og skrått over Eidsvolls plass, eller, som mange fortsatt kalte den, Eidsvolds Plass . De riktig gamle kalte den sågar Eidsvolds Plads . Men det er en annen historie.
Maud Ahlmann stanset på bussholdeplassen ved Nationaltheatrets sørvegg. En buss brølte umiddelbart inn til fortauet, og Lilly måtte løpe for å rekke den. Hun smatt inn gjennom bakdøra, slik at moren ikke så henne. Rett foran henne satt fire unge menn i blå blazere og vannkjemmet hår, med hver sin padleåre mellom knærne. De måtte være roere. Lilly skjønte at det var Bygdøybussen hun hadde steget ombord i.
Skolen hadde stengt tidlig etter et branntilløp. Da Lilly kom hjem, oppdaget hun moren på vei ut. Det var da hun hadde bestemt seg for å følge etter, for å finne ut om moren holdt noe skjult for familien, og i så fall hva. Foreløpig satt hun altså på vei til Bygdøy med en fisk på fanget. Ikke noe rart i det.
Bygdøkilen åpenbarte seg til venstre. Som en spydspiss av vann trengte den inn i landskapet. Roerne diskuterte hissig om Roar Stensby hadde fortjent å ta førsteplassen i det nylig avholdt nordiske mesterskapet i rock på Jordal Amfi. Åtte rader lengre fram satt Maude Ahlmann urørlig som en statue. Hun gjorde ikke tegn til å gå av bussen før den nærmet seg endestasjonen; snuplassen på Huk. Først da trakk hun i snoren.
Badesesongen var over, selv de mest halstarrige baderne hadde tørket av seg, kledd på seg og gått hjem. Lilly fulgte etter sin mor ned mot vannet. Den voksne damen tok til venstre ut mot stupebrettet, og krysset den lille gangbroen til den ytterste nakne holmen. Der stilte hun seg på en knatt, så nær vannet som mulig, og åpnet den hvite pakken. Under det hvite papiret var det avispapir. Maude Ahlmann holdt pakken i sin venstre hånd og rev avispapiret til side med sin høyre. Hun bøyde seg fremover og så hva som åpenbarte seg. Så grep hun det som hadde skjult seg i papiret og holdt det opp foran seg. Det var en fisk, rødlig og flat. En røkt kolje. Hun holdt den i sporden og svingte den frem og tilbake som en bjelle. Deretter slengte hun den på sjøen med en underarms backhand. Forbausende kraftig, tenkte Lilly der hun satt på huk bak en knatt. Ironisk nok satt hun på huk på Huk, kunne hun ha tenkt. Men hun var for opptatt av sin mors mystiske oppførsel til å bry seg med blødmer. Hvorfor kjøpte moren en røkt kolje og tok bussen til Huk for å kaste en død fisk i vannet? Det var meningsløst. Med mindre … Nei! Det var faktisk meningsløst.
Moren sto noen minutter og skuet ut over indre Oslofjord som om hun ventet på noen. Så vendte hun om og gikk tilbake mot bussholdeplassen. Lilly krøket seg ned bak den glatte steinen, hun kjente lukten av kald, salt stein kile i neseborene. Hun måtte ikke nyse! Heldigvis nøs hun ikke. Lilly forsikret seg om at hun var ute av syne for moren. Så steget hun forsiktig ned mot den dypgrønne, pludrende fjorden.
Noen meter fra land fløt en kolje i det mørke vannet. En død fisk, et lik, et fremmedelement, som en fisk på land.
Det raslet rundt Lillys ankler. Hun så ned. Det var avisen som fisken hadde vært pakket inn i. Den rødhårede piken plukket den opp. Det var Morgenposten, den alle kalte ”Sværta”, fra dagen før. Hun så på forsiden. Det var en kald dag på Huk, men overskriften fikk det til å gå enda kaldere nedover ryggen hennes. Svømmelærerinne revet i småbiter. Har Vargen krevet sitt åttende offer?
Hadde Vargen det? Var det Vargen som hadde lemlestet og drept frøken Koll? Ingen visste, ingen utenom Vargen selv, og selv det var ikke sikkert.
Ved siden av en rød telefonkiosk satt Enok Reinertsen på en kasse og pirket seg mellom tennene med en springkniv. Lilly hadde forsøkt å få ham til å slutte med det. Det var en lei uvane, nettopp den typen ting som kunne få ham til å havne i klammeri med lærerne og dermed ødelegge for gymnas og høyere utdanning. Hun så for seg en fremtid hvor hun jobbet som lærer eller noe annet kreativt, mens Enok hadde utdannet seg til ingeniør. Så lenge det fins øyer, tenkte hun, vil menneskeheten trenge broer.
Lilly hadde gått av bussen på Rådhusplassen og fortsatt til fots. Anne Grimdalens skulpturer stirret ned mot henne fra rådhusets vegger. Det var som om de snakket til henne. Vi vet hva du tenker, var det som om de sa. Var det virkelig Vargen som drepte frøken Koll, tenker du. I så fall: Hvorfor? Ble hun drept for noe hun hadde gjort? Ble hun drept for noe hun hadde gjort mot meg? Er det noen sammenheng mellom Vargen og meg? Hvem er Vargen? Er det en jeg kjenner? I så fall hvem? sa de liksom.
Alle disse spørsmålene jaget hverandre rundt i Lillys hode som sultne tigere rundt en sirkusmanesje idet hun gikk opp Fritjof Nansens gate, krysset Studenterlunden og tok Rosenkrantz’ gate opp til Teatergata, der hun svingte inn til høyre. Det var foran Trefoldighetskirken at hun fikk øye på Enok. Han lente seg mot døra på telefonkiosken. Var det noen inni den? Det virket som om kiosken var fylt til taket med kropper i bevegelse, og hun hørte hyling. Kanskje det var noen studenter som forsøkte å kjekke seg med å sette en rekord? Flest mulig mennesker i en telefonkiosk? Men da Lilly kom nærmere, så hun at det ikke var studenter i kiosken. Mellom de magre stålveggene fantes bare to mennesker, men de lagde til gjengjeld en svare lyd. Det var søstrene Åvidtsland som hylte og bar seg, hamret på døra og dundret på veggene. De ville ut, men Enok hadde sørget for at de ikke kom ut. En solid kjetting var lagt to ganger om kiosken og festet i seg selv med hengelås. Til pass for dem, tenkte Lilly. Nå kunne de få smake sin egen medisin. Nå kunne de se hvordan det var å bli plaget. Så oppdaget hun at de ikke var alene i den røde kiosken.
Nederst i kiosken, bak de horisontale stålsprossene, romsterte et vesen med stripete snute. Enok hadde stengt dem inne med en grevling, en fullvoksen hunn, nesten meteren lang. Gule tenner glefset etter strømpekledde pikeben , mens Helga og Solrun klatret som best de kunne, forsøkte å klemme seg sammen oppunder kiosktaket. Endelig kom turnøvingen til nytte. Men det kunne ikke vare. Grevlingen sto på bakbeina og klorte etter dem. Hylingen gikk over i hiksting, det var nesten ikke luft igjen i jentene. Medisin eller ikke, fortjent eller ufortjent, Lilly orket ikke se dette. – Slipp dem ut, ba hun Enok.
– Jeg hadde ikke tenkt å la dem bli der, sa gutten med kniv mellom tennene.
– Nå, tryglet Lilly.
Enok spyttet ut kniven, reiste seg og snudde seg mot telefonkiosken. – Har ikke dere noe dere skulle sagt til Lilly? ropte han.
– Unnskyld! kvinket det der inne, knapt hørbart over grevlingens gutturale snerring.
– Hørte ikke? sa Enok med en hånlig mine.
– Unnskyld, Lilly! kom det desperat fra Åvidtsland-søstrene.
– Og skal dere plage henne mer? spurte Enok strengt.
– Aldri, lød det skingrende fra den røde boksen. – Lilly! Vi skal aldri plage deg mer!
– Vi skal gjøre leksene dine!
– Hjelp oss!
Enok så på Lilly. – Duger det?
– Slipp dem ut nå, bønnfalt Lilly, enda mer tryglende denne gangen.
Enok heiste på skuldrene. Han tok en nøkkel opp av skinnjakkelomma og kastet den nonsjalant i luften. Han elsker meg, tenkte Lilly, og han har ingen grenser. Hvis han er kapabel til dette, vil han ikke stanse ved … noe.
Enok åpnet hengelåsen og lot kjettingen klirre til fortauet. Han løftet en tauende, dro grevlingen til seg og strammet tauet rundt nakken. Med dette grepet styrte han grevlingen ned i kassa, la på lokket og låste det fast. Helga og Solrun låret seg hulkende ned på telefonkioskgulvet og stavret ut i tryggheten.
– Han der, jamret Helga, hun pekte på Enok mens hun så på Lilly, – han er klin gæern.
Den kvisete gutten verdiget ikke de løslatte pikene et blikk. Han bøyde seg og plukket opp kniven. Men ørene hans ble merkelig røde.
– Hvor lenge hadde du tenkt å la dem bli? spurte Lilly.
– Lenge nok.
– Du er faen meg gæern! ropte Solrun Åvidtsland før jentene løp stivbeint oppover mot Sankthanshaugen.
Enok foldet sammen kniven og la den i innerlommen på den sorte skinnjakka. Han skjøt frem underleppen og blåste, så den fete luggen danset. – Syns du også at jeg er gæern?
Lilly rygget. Det gikk opp for henne at Enok hadde stjålet kinobillettene den gangen de så ”Rock around the clock”. Hvis han er gal nok til å sperre to femten år gamle jenter inne i en telefonkiosk sammen med en sint grevling, er han også gal nok til å stjele fire kinobilletter. Han hadde gjort seg til forbryter bare for å kunne sitte ved siden av henne på kino. – Du er annerledes, sa hun.
– Kanskje det, mumlet han og virket både brydd og stolt. – Har du ikke tenkt å spørre meg hvordan jeg fikk tak i grevlingen?
– Hvordan fikk du tak i grevlingen?
– Det er en lang historie, sa Enok.