SIV WYLLER (F.1974) bor i et gammelt hus på landet og skriver romaner med vanter på. Hun har en mastergrad i litteraturformidling, og har også gjennomført Norsk Barnebokinstitutts forfatterutdanning. Siv har tidligere publisert korttekster i antologien Pilot, og utgitt ungdomsboken Hockeysveis fører til dårlige rim. Nå debuterer hun med romanen Sirkus Maxim, en burlesk fortelling om et værfast og forfallent sirkus i bitende kulde i Novosibirsk. Sirkuset rommer «et virvar» av skapninger og vanskapninger. Situasjonen er prekær; snøen laver ned, reservene er i ferd med å ta slutt og kulden er gjennomtrengende. Høyst motvillig går sirkusarving Gregor med på å la søsteren, Cecilia, pleie en ukjent, bevisstløs mann. Det er da ting for alvor begynner å skje..
– Gratulerer med en original og spennende voksenromandebut! Du har skrevet en om et sirkus. Hvor kom den ideen fra?
– Tja. Ideer dukker opp og noen blir værende. Denne tror jeg kom fra en tittel jeg lagde, «Den pyromane sirkusdirektøren», en historie jeg godt kunne tenke meg å skrive.
– Hva slags forhold har du selv til sirkus? Du gir inntrykk av å ha et inngående kjennskap?
– Jeg har alltid likt sirkus! Mener jeg var på sirkus hvert eneste år da jeg var barn. Jeg hadde lenge et polaroidfoto av meg selv med bollesveis, en gang på 70 tallet, på en av Arnardos sirkuselefanter. Da jeg var 25 tok jeg ett nytt foto med en venninne. Litt koko. Ellers har jeg intervjuet selveste «sirkusprinsessen», Helen Arnardo, i et røykfylt RadiOrakelstudio. Og spionert på de snuskete øst-europeiske arbeiderne som hver vår rigget opp Sirkus Merano i Fredrikstad.
– Sovjetunionen. Novosibirsk. Kan du si litt om hvorfor du har valgt å legge handlingen dit?
– Novosibirsk, Sovjetunionen. Det er så langt unna. Det er så traurig og eksotisk. Og innmari kaldt. Jeg ønsker meg forresten en tur med Den Transibirske jernbanen til jul!
– Jeg fikk nærmest kuldegysninger da jeg leste boken din. Brrrr… Det betyr at du treffer godt med dine beskrivelser av kulde og frost. Har du selv opplevde tilsvarende værmessige forhold?
– Vel. Ikke akkurat. Men vi har flyttet på landet i et gammelt uisolert hus. Da jeg begynte å skrive på historien, var det 25 minus, og det kjentes ut som det var det samme inne. Mye av teksten er skrevet med vanter og jeg har hatt på meg fire ullgensere og pledd.
– Sirkus Maxim er en jeg-fortelling, mest her og nå, men også en slags oppvekstroman. Du har valgt Gregor som fortelleren, tredje generasjon sirkuseier. Hvorfor?
– Fordi det er når Gregor overtar pisken i -69 at Sirkus Maxim virkelig begynner å gå til helvete. Jeg liker det.
– Gregor fremtrer ikke spesielt sympatisk?
– Nei. Ingen som hadde tvangsarvet Sirkus Maxim ville vært spesielt happy. Han har all mulig grunn til å være misfornøyd.
– Kan du si litt om noen av de andre karakterene i boken? Har du en favoritt?
– Det er mange. Ivan og Sergej; de bakfulle klovnene i Ladaen, dvergorkesteret, apekvinnen, de kinesiske akrobatene som driver en restaurant, Andrej med hukommelsestap. Men jeg er nok litt forelska i kanonkongen. Herregud, så gøy! Tenk og skyte seg levende ut av en kanon!
– Et sirkus er på mange måter et mobilt samfunn i miniatyr, men kanskje med flere eksentriske elementer. Hva er det med sirkuset som gjennom tidene har tiltrukket seg såkalte «freaks»; siamesiske tvillinger og skjeggete damer?
– Det var få kommunale omsorgsboliger med rullestolramper og døråpninger uten terskler i riktig gamle dager. Et liv på sirkus var datidens NAV. Tviler på at det var særlig lukrativt å vise fram misdannede kroppsdeler i manesjen, men alternativet var nok mye verre. Dessuten var sjansene for å få popstjernestatus tilstede. Nå er det bare sosialpornodokumentarer på TV-Norge som driver i samme gata. Og Lars Monsen da.
– Du har flere «freaks» i fortellingen din; dverger, apekvinnen. De behandles kanskje en smule inhumant?
– Gjør de det? Dvergene har jo en egen bil konstruert for kortvokste. De har sammenleggbare senger og har fått nye selskinnshansker ut av selene som ble flådd. Apekvinnen ble reddet av Sirkus Maxim i sin tid da hun kom seilende med bananbåten fra Brasil innesperret i et bur. Etter det har hun tatt seg til rette. Gregor voldtar henne innimellom bare. Sånn går no dagan..
– Dyr på sirkus er snart en saga blot. Men på Sirkus Maxim er det i utgangspunktet mange av dem..
– Ja, det er mange dyr på Sirkus Maxim. Eller var. Mot slutten har Gregor kun igjen elefantenes støttenner. De forsøker han å selge i Tsjelabinsk sammen med en kinesisk hore. Gregor går vel neppe under betegnelsen «kjernekar». Jeg tror ikke noen dyrevernorganisasjon ville nådd fram til han.
– Sirkus Maxim er jo ikke din første bok. Du har tidligere utgitt en ungdomsroman, Hockeysveis fører til dårlige rim (2012). Kan du fortelle litt om din arbeidsform og skriveprosess?
– Skriveprosess.. Jeg har nå stadig vekk gode ideer, he he, men det å gjennomføre dem krever en type skisse, ellers ender de opp et eller annet teit sted de ikke trenger å være. Når utgangspunktet enten er et værfast sirkus i Sibir eller en frisør med hangup på hockeysveis, jobber jeg ganske systematisk med å finne det allmennmenneskelige i karakterene for å klare å føre historien i havn.
– Har du noen litterære forbilder?
– Ja, selvfølgelig! Ole Lund Kirkegaard. Kim Fupz Aakeson. Dostovjevskij. Tolstoj. Ljudmilla Petrusjevkaja. Jennifer Egan. Yu Hua. Christopher Nielsen. Vibeke Tandberg. Jan Stenmark. Diego Marani. Erlend Loe. Yahaya Hassan… Og mange, mange flere…..
