Det kunne vært meg

RomanerUkategorisertDet kunne vært meg
Estimert lesetid 5min

Det kunne vært meg, tenker jeg. Det kunne vært meg, som uten å mene det har blitt en morder. Jeg ser ned på avissiden hvor det står at en middelaldrende dame har blitt påkjørt og drept i trafikken.

Jeg messet inni meg at det er menneskelig å feile.


Jeg slenger vesken på passasjersetet. Foten trykker inn gassen. Trafikken glir lett, og elleve minutter senere svinger jeg inn på parkeringen. Jeg skal starte arbeidsdagen med forelesning og er ute i god tid. Vil ikke risikere at nærmere 100 studenter må vente på meg. Det har skjedd. Jeg skulle ta trikken og feilberegnet. Trikken var fullstappet, det var altfor mange irrelevante holdeplasser og sekundene ble raskt til minutter. Da klokka passerte halv ni og jeg skulle ha startet undervisningen, unnlot jeg å følge med på tiden. Jeg messet inni meg at det er menneskelig å feile, pulsslagene var merkbare i tinningen. Studentene ventet med økende utålmodighet. Noen prøvde å google telefonnummeret mitt. De så forundret ut da jeg heseblesende løp inn i auditoriet, og rev av meg jakken mens jeg startet å forelese. Noen dager er det viktigere å ikke gjøre feil. I noen yrker er det mindre slingring. Likevel gjør alle feil innimellom.

Han forteller at han valgte tannlege, fordi han ikke ville orket ansvaret det er med å være lege.


I dag er jeg her i god tid, jeg har startet lysbildefremviseren, blendet vinduene, hentet mikrofonen. Det er fremdeles ti minutter igjen, så jeg scroller gjennom facebookoppdateringene, deler en lenke til en artikkel en kollega har skrevet og setter mobilen på lydløs før jeg putter den i vesken. Jeg går bort til en student på første rad for å småprate, spør ham hva han synes om genetikk, temaet for forelesningene mine. Det er gøy det, svarer han, men jeg vet ikke om jeg kommer til å få så mye brukt for det i jobben. Jeg skal bli tannlege, legger han til. Jeg smiler og prøver å komme på en måte han kan få brukt for genetikk på. Han fortsetter å snakke før jeg rekker å si noe. Han forteller at han valgte tannlege, fordi han ikke ville orket ansvaret det er med å være lege.

De må ofte prøve og feile for å finne riktig behandling. De vil gjøre feil.


Det begynner å fylles opp på benkeradene. Unge kvinner og menn med seksere i de fleste fag fra videregående. Noen med trange sykkelbukser og svette panner. Få røyker, og de drikker lite. For de er hjemmekjære og har blitt heiet frem av foreldrene som har fortalt dem at de kan bli hva de vil, bare de bestemmer seg for det. Nå sitter de i salen for å bli fremtidens tannleger og leger. Mange med en Mac eller iPad foran seg, klare til å ta notater. Om noen år skal de hver morgen ta på seg en hvit frakk for å behandle det norske folk for sykdommer og plager. Men de vil ikke alltid stille riktig diagnose eller gi medisiner som virker. De må ofte prøve og feile for å finne riktig behandling. De vil gjøre feil. Hvert år dør to tusen mennesker av feilbehandling.

Jeg slukker lysbildefremviseren, studentene forlater salen, jeg kommer på noe jeg glemte å si, håper at de leser om det i boka, så de kan svaret til eksamen. En liten glipp, en liten forglemmelse fra min side.

Vi leser av arvematerialet, kjenner hele kroppens oppskriftsbok.


Jeg setter bilen i revers, irriterer meg over at jeg ikke rygget inn. Det er uoversiktlig, jeg ser i bakspeilet, sidespeilene, vrir hodet bakover. Det er midt på dagen og nesten ingen biler på veiene. Jeg kjører ut på Ring 3. Om ti minutter skal jeg ha et møte med en av doktorgradsstipendiatene. Hun har noen avvikende resultater hun ikke forstår. Det er mye vi ikke forstår om kroppen. Vi leser av arvematerialet, kjenner hele kroppens oppskriftsbok. Oppskriftene er skrevet med kun fire bokstaver, likevel klarer vi bare i liten grad å tolke hvordan kroppen er programmert. Vi kan ikke forutsi alle sykdommer et menneske vil rammes av, og vi vet bare sjelden hvorfor en medisin av og til virker og av og til ikke.

For han vet at man ikke alltid kan være feilfri.

Jeg svinger ned Tåsenveien, skrur på radioen. Solen skinner inn vinduet, jeg myser og girer som svar på det høye turtallet. Nå skal snart Silje, romankarakteren min, ut i verden. Silje har kommet inn på medisinstudiet, men har lagt opptaksbrevet i skrivebordsskuffen og tatt seg et tenkeår istedenfor. Silje vet egentlig hva hun vil, hun liker å forstå mekanismer og prosesser i kroppen, men faren vil ikke at hun skal bli lege. Han bekymrer seg over at datteren er en del av en generasjon som skal mestre alt. For han vet at man ikke alltid kan være feilfri. Han er redd, men Silje kjenner ikke dybden av denne redselen, bare at faren heller vil at hun skal overta optikerbutikken hans. Samtidig trenger hun hans støtte for å finne sin plass i verden. Brått dør faren av hjerteinfarkt.

Stayin’ alive dundrer fra radioen. Jeg tapper hånden mot rattet i takt med musikken. Takten Silje vet man skal holde når man gir hjertekompresjoner. Jeg lener meg fremover for å skru opp volumet. En dame med barnevogn er på vei over veien. Foten min hugger på bremsen. Jeg tviholder på rattet. Kvinnen stivner midt i kjørebanen. Bilen stopper like foran barnevognen.