Jaran Dammann: – Slipper man en gjeng finansfolk ned i villmarken, vil de fleste sulte ihjel i løpet av noen dager

Øyenstikker er den tredje krimromanen om et helt unikt etterforskerpar i norsk krim: uteliggeren Claus og lensmannen Georg. Jaran Dammann lager nervepirrende krimromaner lagt til naturskjønne Fagernes, hvor den vakre naturen ikke alltid spiller på lag.

Portrett av Jaran Dammann
«Jeg har alltid vært opptatt av hvordan man best kan klare seg i naturen,» sier Jaran Dammann. (Foto: Agnete Brun)

Jaran Dammann er utdannet tømrer og økonom. Han har tidligere skrevet seks humorbøker og spenningsromanene Mørkets ansikt (2012) og Dødstimen (2018). Nå er han aktuell med Øyenstikker, den tredje krimromanen om et helt unikt etterforskerpar i norsk krim: uteliggeren Claus og lensmannen Georg. 

Denne uka besøker Jaran Dammann Krimfestivalen (meld deg på her!), og vi stilte ham noen spørsmål om den nye boka for å varme opp til festivalmodus.

Naturens uforutsigbarhet

Er det et paradoks at norsk krim, som eksportartikkel, stort sett består av byskildringer og ikke den uberørte naturen landet vårt er mest kjent for?

– Utlendinger elsker norsk natur, men de fleste norske forfattere har av ulike grunner lagt handlingen til urbane miljøer. Grunnen til eksportsuksessen henger nok ikke sammen med miljøet, men at Norge har veldig mange gode forfattere.

Hvorfor har du lagt disse bøkene til nettopp Fagernes?

– For femten år siden var jeg var en hytte i Valdres. Vi gikk en kveldstur, det var skumring og et tåketeppe lå over underskogen. Det var vakkert, men samtidig fikk jeg en følelse av død og uhygge. Der og da bestemte jeg meg for å prøve å skrive en krimbok som spilte på stemningene i naturen. Noe av det jeg elsker med naturen er hvor lite forutsigbar den er. I det øyeblikket er den livgivende, i det neste kan den ta livet av deg.

I dine bøker følger vi to hovedpersoner. Den ene er lensmannen i Fagernes, Georg Bråten. Hvem er han?

– Georg er i femtiårene og opprinnelig fra Oslo. Etter en litt tung periode i hovedstaden søker han jobben i Fagernes. Han tror det skal bli en rolig tilværelse. Sånn skal det ikke gå.

Finansfolk i villmarken

Du nøyer deg ikke bare med å bruke naturen som bakteppe. Din andre hovedperson, uteliggeren Claus, må jobbe hardt for å overleve ute, og vi får innblikk i hvordan han bruker det han kan finne i naturen. Er det research eller genuin interesse fra din side?

– Jeg har alltid vært opptatt av hvordan man best kan klare seg i naturen. Da jeg vokste opp, leste jeg Robinson Crusoe, og ble veldig fascinert av hvordan den skipbrudne bygget opp et hjem fra ingenting. Den evnen har vi mistet i dag. Slipper man en gjeng finansfolk ned i villmarken, vil de fleste sulte ihjel i løpet av noen dager. Ikke fordi det ikke finnes mat eller ly, men fordi de ikke vet hvordan man utnytter ressursene som er der.

Hva med deg selv?

– Jeg er et moderne menneske som kjøper det jeg trenger. Samtidig har jeg vokst opp i en familie hvor vi var veldig mye i naturen og blant annet tilbrakte en påske i snøhule og hadde sommerferier i telt. Jeg er ingen Lars Monsen, men liker å tro at jeg ville klart meg relativt godt.

Livets tilfeldigheter

Når vi er inne på Claus. Hvordan kom du på at du ville ha en uteligger som en av dine helter?

– Det er mange i samfunnet som ikke blir sett på som individer. Man passerer dem sittende på asfalten med en kopp foran seg, eller liggende ruset i et portrom. Og vi – også jeg – kan gå forbi uten å reflektere over at det faktisk er mennesker. Jeg hadde lyst til å gå litt mer inn i en av disse personene gjennom Claus. Du behøver ikke å være dum selv om livet har ført deg utfor stupet.

Hvorfor tror du noen blir kriminelle mens andre velger den smale sti?

– Det er nok ikke et konkret valg som fører enkelte galt av sted, men et sett av små skritt og tilfeldigheter som gjør at man ender opp der man er. Lovlydige borgere har en tendens til å se ned på de som er på skråplanet, men sannsynligvis kunne flesteparten av oss havnet i en tilsvarende situasjon. Livet er i større grad basert på tilfeldigheter enn vi liker å innse.