Vokst opp i et hjem med stor takhøyde
– Jeg har vokst opp i åpent et hjem, som alltid var fullt av mennesker. Det var mange ulike personer innom, alt fra politikere og samfunnstopper til uteliggere og alkoholikere. Om somrene ferierte vi på Brønnøya og rodde inn til Sandvika for å handle. Der vi fortøyde båten pleide det å sitte en sliten gjeng med uteliggere. De fleste gikk i ringer rundt dem, men foreldrene mine pleide å be dem passe på bagasje og verdisaker mens vi var i butikken. Det hendte aldri at noe var borte.
Karakteren Claus er inspirert av disse personene, forteller forfatteren.
Det er en uvanlige trekk hos en hovedkarakter, hvorfor fikk han plass i historien?
– Jeg vil kanskje vise at det ofte ligger mer bak et menneske enn det man først tror. Mange ganger er det tilfeldigheter som avgjør om man havner på den ene eller andre siden.
Man trenger ikke være dum fordi man er alkoholiker, narkoman eller uteligger. I en gitt setting kan det sannsynligvis rakne for de fleste av oss.
Mange ganger er det tilfeldigheter som avgjør om man havner på den ene eller andre siden
En hyttetur ble til en forfatterkarriere
For noen år siden besøkte Dammann et vennepar med en hytte utenfor Fagernes. Det skulle vise seg å bli et avgjørende besøk for hans videre liv som forfatter:
– En våt høstdag gikk vi tur innover en gammel kjerrevei. Innerst mot skogen, og med fjellet tronende i bakgrunnen, sto det en mann og gravde i jorden. Det var tåkete, vått og skumring og det var noe i stemningen som gjorde at jeg med en gang tenkte at dette ville vært en fin setting for en kriminalroman.
– Allerede dagen etter begynte jeg å jobbe med det som skulle bli min første krim fra området, Mørkets ansikt, forteller Dammann videre.
Dødstimen – bygdekrim fra Fagernes
Det er også i dette området handlingen i hans roman Dødstimen er lagt til. Og vi møter et bredt spekter av typer fra nærmiljøet:
– Handlingen foregår i og rundt Fagernes. Det lokale politikammeret får to brutale drap i fanget og begynner å nøste i miljøene rundt byen. Her møter man lokale personer som har vokst opp på gårdene i distriktet, ungdommer fra idrettsmiljøene, en uteligger som har falt utenfor det etablerte samfunnet og tilreisende fra Oslo.
Kort sagt er miljøet ganske likt det som finnes i en helt vanlig normal bygd, men alt er selvfølgelig ikke like rolig og idyllisk som det kan virke på overflaten. Flere har mørke hemmeligheter de prøver å skjule.
En politimann på randen til å bli utbrent
Vi møter også politimannen Georg som har ansvaret for lensmannskontoret i Fagernes. Han er en helt annen karakter, Dammann beskriver han som en litt forsiktig einstøing som kommer fra Oslo.
– Han flyttet til Fagernes på grunn av naturen og er en ivrig hobbyfotograf. Georg er leder for en sentralisert politienhet i Fagernes med ansvaret for flere omkringliggende distrikter. Dette byr på problemer da hans nærmeste kollega selv har søkt stillingen og fortsatt er bitter på at han ikke fikk jobben.
Georg sliter med stress og brystsmerter og prøver å håndtere etterforskningen og den vanskelige situasjonen uten å gå på en smell – som han har gjort en gang tidligere.
Det gamle sagnet som fortsatt gjør folk urolig
Og sentralt i romanen står et sagn fra området. Hva går det ut på, og hvordan fikk du høre om det?
– I et intervju med Opland Arbeiderblad fortalte jeg at «i neste bok ønsket jeg å spille litt på det overnaturlige». En lokal mann ringte og fortalte om noen av de mange spennende historiene fra distriktet, og da spesielt Hulabak-sagnet.
Kort fortalt handler Hulabak-sagnet om en tyv som opererte i distriktet på 1700-tallet. Han var lyst fredløs etter et drap, levde alene på fjellet og stjal fra stølene. Bøndene jaktet på ham i flere år, men han hadde en utrolig evne til å komme seg unna, uansett hvor tett på de kom.
Etter hvert trodde de at han drev med trolldom og kunne gjøre seg usynlig. Da de omsider fikk tak i ham, og ikke fant verdigjenstandene sine i hulen han viste dem, hadde raseriet vokst så de torturerte og drepte landstrykeren. Hulabaken ble til slutt rodd ut i Flyvatnet med et rep rundt føttene. Før han døde rakk han å lyse bann over gjerningsmennene og deres etterkommere. Fortsatt tror mange at forbannelsen er gjeldende.
Fortsatt tror mange at forbannelsen er gjeldende.
Dammann forklarer at sagnet er med på å sette stemningen i boken.
– Allerede ved å legge mye av handlingen til skogen, hvor man ikke kan se hva som skuler seg i skyggene, spiller jeg litt på det ukjente. Overtro og sagn er en naturlig del av dette miljøet.
Så Dødstimen er intet mindre enn en skikkelig god norsk bygdekrim?
– Ja, en bygdekrim ispedd overtro, lokale intriger og en drapsetterforskning som benytter moderne analysemetoder i jakten på gjerningsmannen.
Så til slutt, – er du overtroisk selv?
– Jeg har alltid vært fascinert av overtro og historier om det som ikke kan forklares.
Kjøp Dødstimen på Cappelendamm.no
