Christian Borch (f. 1944) er en produktiv og kunnskapsrik forfatter og en dreven og prisbelønnet journalist. Han har en lang karriere bak seg i NRK, der han blant annet var nyhetsanker i Dagsrevyen og programleder for Urix. Borch har utgitt en rekke bøker, deriblant Ramis vei (2005), Sannhetens kår (2009), Banalitetens tyranni (2016) og Hitlers dødelige testamente, skrevet sammen med Hans-Joachim Schilde (2017). Nå er han ute med en mer personlig bok, Kjøp Berlin!, om familien Troye, slekten som han selv nedstammer fra.
Familien Troye
I mer enn sytti år – gjennom Weimarrepublikk, nazisme og kommunisme, satt familien Troye som formelle eiere av en betydelig andel bygninger i Berlin – en formue låst bak et jernteppe ingen trodde ville falle. Kjøp Berlin! er en fascinerende skildring av en visjonær forretningsmann, Borchs oldefar, i en ekstraordinær tid, og av en bergensk patrisierfamilie – der forfatteren selv er fjerde generasjon. I boken gir Christian Borch oss en historie om norsk kapitalisme fra den gang nasjonen var ung, om store penger og dristige spekulasjoner.
– Nordmenn har i høst sittet fjetret til TV-apparatene og sett Babylon Berlin, tidenes mest påkostede tyske TV-serie, solgt til over 90 land. Her går fattigdom og fortvilelse hånd i hånd med dekadanse, sodomi og kunstnerisk oppblomstring. Midt oppi dette tidsbildet vokste altså din mor opp, i et Berlin der din oldefar, Johan R. E. Troye, var en betydelig, men ufrivillig eiendomsbesitter?
– Så sant – og det har vært en underlig øvelse å måtte sette seg inn i hvordan hverdagen fortonet seg for min mor og broren, for ikke å snakke om mormor og morfar. Lillebroren var fem, mor ni år da de kom til byen.
De flyttet inn i et av historiens mest kreative samfunn, som samtidig var fylt til randen av håpløs fattigdom, pluss en dekadanse og hedonisme verden knapt hadde opplevd maken til. To år senere tok Hitlers brunkledde pøbelvelde all makt, og tyskerne marsjerte nådeløst mot et helvete av militarisme, undertrykkelse og menneskeforakt. Det er helt umulig å forestille seg at ikke disse dramatiske kontrastene har fylt rommet rundt dem.
Det gjør inntrykk å se mors gamle medlemskort i skøyteklubb og svømmelag, utstyrt med en fryktelig ørn og hakekors og signert en eller annen overpolitipresident. Hun har neppe forstått hva som skjedde. Mine besteforeldre, derimot – vel, det er vanskelig å tenke seg annet enn at de bevisst må ha lukket øynene for mye av det som etter hvert presset seg inn i virkeligheten deres.
– Gjennom ditt lange journalistliv og betydelige forfatterskap har du formidlet kunnskap, innsikt, begivenheter, skjebner og meninger om land og folk, politikk og samfunnsliv. Nå har du skrevet en hel bok der din egen morsslekt spiller hovedrollen. Hvordan har det vært?
– Tja, det var i hvert fall mindre vanskelig å holde seg nøytral enn jeg var redd for. Datidens kapitalister var besjelet av en annen sosial ansvarsfølelse enn dagens. Samtidig var de som alle andre kapitalister, nemlig programmert til å gjøre seg selv rikere og enda rikere. Det hadde sine sider, og avgjørelsene var ikke bare edle. Det var helt greit å måtte slå fast dette der det hørte hjemme.
Jeg oppdaget til min glede at det å definere meg selv som betrakter med fugleperspektiv ga en annen forståelse enn den jeg hadde vokst opp med. Hovedpersonene var aktører i en historisk og sosial prosess der det ene grep inn i det andre. Deres tradisjon, oppdragelse og personlighet formet både egoet og den kollektive samvittigheten. Det bildet jeg hadde hatt av familiens gjøren og laden fikk nå nye nyanser, lys- og skyggesider.
Noe av det mest spennende var ellers å oppdage at inne i min oldefar, den hardbarkede forretningsmannen, bodde også en følsom og dyktig amatørgartner.
– Og byen var Bergen – der du, ifølge familiekrøniken, selv er født som fjerde generasjon etter kjøpmann Johan R. E. Troye. Du beskriver din families syn på byen – og landet for øvrig slik: «I deres øyne var Bergen europeisk, selv om byen lå der den lå. Sjøveien til Storbritannia og Kontinentet var rask og behagelig, turen øst over fjellene lang og strevsom (…) hvem ville de møte i hovedstaden? Stort sett mennesker med innlandsnorsk syn på verden.» Kan si litt om deres kontinentale bakgrunn og liv i og utenfor Bergen?
– De toneangivende familiene i Bergen kom fra det kontinentale Europa. Slektsnavnene var tyske, nederlandske, franske, skotske, engelske, belgiske, italienske, bare i liten grad norske. De bodde og arbeidet i Bergen, men de tilhørte en verden der nasjonale grenser spilte liten rolle. Inne i sine egne hoder var de først og fremst del av en internasjonal diaspora. Det henger igjen, det der. Jeg vokste opp i etterklangen av denne tradisjonen, og har vel egentlig alltid definert meg selv først og fremst som europeer, i mindre grad som nordmann.
– Det var mye sild…?
– Ja, ubegripelig mye sild. Og det var et umettelig marked i Europa og USA. I begynnelsen handlet det gamle familiefirmaet med nær sagt alt mellom himmel og jord, og i alle retninger. Men etter hvert ble sild hovedsaken. Fisken ble saltet i digre tønner ute i fiskeværene, fraktet inn til hovedkvarteret på Nordnes, og tatt hånd om av en liten hær av pakkere i veldige boder i sjøkanten. Der ble silden pakket på forskjellig vis, tilpasset tradisjoner og etterspørsel på eksportmarkedene, og derfra fraktet ut i verden på store lasteskip.
– Et helt spesielt og uventet kildefunn gjorde denne boken mulig. Fortell!
– Da jeg først ble bedt om å skrive historien i slutten av 1980-årene måtte jeg si nei, fordi jeg visste alt for lite. Jeg manglet det som trengtes for å gi en skikkelig og balansert fremstilling. Hovedkontoret, bodene og familiehuset på Nordnes brant ned til grunnen etter et bombeangrep sent i 1940, og familien trodde alt var forsvunnet i flammene. Men så, i 2015, fant en av mine fettere i Bergen helt uventet et kjellerrom under den store forretningsgården som var bygget opp på den gamle grunnmuren i 1950-årene, og der lå alt vi trengte – svære mengder regnskapsbøker og korrespondanse. Dermed var det bare å sette i gang.
– Gjennom hele boken løper samtidens politiske hendelser, samfunnsmessige endringer, handel og økonomiske svingninger – både som et bakteppe, og innvevd i din slekts «liv og levnet» over en periode på nesten 70 år. Du røper imponerende kunnskap og innsikt, og ikke minst oversikt, over betydelige deler av Bergens, Norges og Europas historie fra 1880-årene og gjennom første halvdel av forrige århundre. Hadde du alt «inne» eller måtte også du gjøre en del research her?
– Den europeiske historien var meg ikke akkurat ukjent, om vi kan si det slik, men det var likevel nødvendig med minst ett års ganske intens research. Først og fremst var det nødvendig å gå inn i detaljene rundt hele den norske prosessen fra Riksrettsdommen i 1882, via løsrivelsen fra Sverige i 1905, og gjennom første verdenskrig, med nytt blikk. Det var også påkrevet å dykke dypt ned i virkeligheten ved krigsutbruddet og stemningen i taperlandet Tyskland i etterkrigstiden. Jeg måtte finne ut hvordan det var å forholde seg til nazistenes pompøse og forrående politikk. Osv. Kort sagt – selv om materialet i grove trekk var kjent, måtte jeg se på det med nye øyne, fra andre vinkler, og med forfedrenes tanker og holdninger som filter.
– Du er opptatt av datidens kapitalister, som du mener i stor grad var nøkterne og samvittighetsfulle samfunnsbyggere – i motsetning til vår tids ditto. Din oldefar var en av disse. Kan du utdype dette?
– Selv en venstreorientert historiker som Berge Furre har slått fast at det nye Norge ble bygget av ansvarlige kapitalister, altså datidens kapitalister, min oldefars generasjon. Regjeringene hadde ikke kontroll over mer enn en bitteliten del av brutto nasjonalprodukt, mindre enn fire prosent, og kunne ikke gjøre stort på egenhånd. De var avhengige av samspillet med industribyggere, redere, importører og eksportører, private banker osv for å få bygget landet.
Kapitalister er primært drevet av viljen til å gjøre seg selv rike. Men i datidens verden ser det ut til at de først spurte hva samfunnet hadde bruk for, og deretter om hvordan de kunne tjene penger på å skaffe det. I dag er det omvendt. Profittmotivet er overordnet samfunnsansvaret.
Ideen om at et privat næringsliv kan skape bedre samfunn er sikkert ikke så gal – i teorien. Problemet er at den egoistiske grådigheten har kommet til å skyve samfunnsansvaret så langt i bakgrunnen at den samme ideen er blitt en selvmotsigelse.
…min visjon om konservativ kapitalisme ligger vesentlig nærmere dagens sosialdemokratiske modell enn Fremskrittspartiets.
– Du legger ikke skjul på, verken i denne boken eller tidligere, din beundring for den britiske moralfilosofen og samfunnsøkonomen Adam Smith (1723-1790). Hans lære fikk jo stor betydning både for den politiske og sosiale utvikling, men preger i begrenset grad vår tid. I hvilken grad mener du dine forfedre levde i tråd med Smiths tanker? Du hevder at de tok et betydelig sosialt ansvar, men viste et irriterende fravær av politisk engasjement?
– Vel, i motsetning til hva jeg blir beskyldt for, hist og her, ser jeg stadig på meg selv som konservativ. Frihet er en grunnleggende forutsetning for at individet skal kunne utvikle seg og kreativiteten leve. Men det må ligge en grunnleggende solidaritet i bunnen av en slik grunnholdning. Alt går av sporet hvis friheten for den ene fører til ufrihet for den andre.
Adam Smith satte som uttrykkelig forutsetning at det må ligge et sosialt sikkerhetsnett under alle samfunnsborgere. Friheten som prinsipp kan bare forsvares hvis den blir innordnet et ansvar for at samfunnet styres rettferdig. Borgerne skal selv bestemme kjørereglene, og det må skje gjennom et reelt demokrati, altså slik at de som gis ansvar for å styre blir valgt blant alle kategorier av samfunnsborgere. Først da kan det bli fastlagt prinsipper som legitimerer friheten.
Den formen for turbokapitalisme og markedsliberalisme vi har sett dominere Europa fra tidlig i 1980-årene innfrir ikke disse forutsetningene. I stor grad har den ført til at samfunnets felles interesser er skjøvet til side. Derfor vil jeg nok si at min visjon om konservativ kapitalisme ligger vesentlig nærmere dagens sosialdemokratiske modell enn Fremskrittspartiets.
– I boken beskrives Troyene som en bergensk patrisierfamilie. Vi snakker om et noe unorsk aristokratisk høyborgerskap med blikket vendt mot verden; bereiste, språkmektige internasjonalister. Din mor hevet seg over og «grøss» av jappetiden og de nyrike russiske oligarkenes vulgaritet. Dette miljøet er også din familiebakgrunn. Et personlig spørsmål: Hvordan har du selv funnet deg til rette i vår «nasjonalistiske» andedam? Eller er du på et vis en fremmed fugl?
– Fremmed fugl …? Tja, tjo. På den ene siden har jeg dyp aversjon mot nasjonalismen i den grad den tenderer mot isolasjonisme og proteksjonisme; og når det røyner på gjør den jo gjerne det, sett i historisk perspektiv. Men det er Norge jeg er født og oppvokst i, og det har naturligvis formet mye av identitetsfølelsen.
Når det er sagt, er det klart at det internasjonale elementet, både i oppdragelsen, familiehistorien og mine egne prioriteringer, har vært dominerende for selvbildet. Jeg dro til sjøs som dekksgutt og jungmann da jeg fylte 17 og seilte verden rundt i ett år. Jeg valgte studier og yrke ut fra at jeg ville arbeide internasjonalt. Jeg ville oppleve, forstå og så formidle verden utenfor Norge ved å skrive. Men jeg var aldri i tvil om at jeg skulle skrive for og til nordmenn.
Så, jeg vet sannelig ikke. Fugle-metaforen er interessant i den forstand at fugler gjerne flyr oppe i luften og forsøker å holde et overblikk. Men ordet «fremmed» lyder litt mer – hva skal vi si – fremmed.
Les gjerne Siss Wiiks artikkel på nrk.no, Hekta på Babylon Berlin!
