Gutten du ser midt i bildet, sittende på huk med hånda for panna, er morfaren min. Etter å ha utdanna seg til møbelsnekker i Valdresbygda der han vokste opp sammen med 11 søsken, la han avgårde til Oslo og kom i lære som elektriker. På anleggsarbeid i midt-Norge møtte han mormora mi, og sammen fikk de en sønn og en datter. Gutten ble elektriker som sin far, mens datteren – min mor – utdannet seg til førskolelærer.
Mamma har fortalt meg hvor mye hun grua seg til å fortelle morfar at han aldri kom til å se henne med studentlua på huet. Det var nemlig en dag han hadde laget seg svært levende bilder av hvordan kom til å bli. Likevel: Hun fikk adskillig flere år på skole enn ham. Kampen hans generasjon hadde ført for mer kunnskap til alle, bar frukter. Etter hvert kom jeg selv til verden. Da jeg var blitt voksen, hadde tatt fagbrev og jobba noen år, endte jeg via omveier opp med å ta en master i historie.
Dette er en ganske velkjent familiefortelling i etterkrigstidas og det moderne Norge: Familier som bryter opp fra bondesamfunnet, og i hver generasjon noen som går litt lenger på skole. Utviklingen var i stor grad et resultat av arbeiderbevegelsens kamp for et samfunn der lengre utdanningsløp ikke skulle være forbeholdt de få.
I etterkrigstidas store fortelling om hva Norge skulle bli, ble det etter hvert sånn at praktisk arbeid fremsto som noe ufullstendig, eller som et lavere trinn vi nærmest skulle legge bak oss
Dette er en bragd vi skal være stolte av. Men fortellingen om etterkrigstidas Norge, og om arbeiderbevegelsens store samfunnsprosjekt, har også inneholdt det man på malerspråk kaller en «helligdag», en gjenglemt flekk på en ellers nymalt vegg.
I etterkrigstidas store fortelling om hva Norge skulle bli, ble det etter hvert sånn at praktisk arbeid fremsto som noe ufullstendig, eller som et lavere trinn vi nærmest skulle legge bak oss. En fortelling som handlet mer om individuelle klassereiser vekk fra arbeiderklassen, i stedet for om hvordan vi kan skape et samfunn som anerkjenner alles kunnskap og bidrag i samfunnet. En fortelling der de klasseforskjellene vi ikke fikk utjevnet, endte opp med å bare ha ett svar: Mer utdanning.
Norge er ikke alene om å ha utviklet slike helligdager. Tvert imot, så er noe av forklaringen å finne i påvirkningen fra sterke, internasjonale aktører som OECD og IMF, og myten om at vi var på vei mot et post-industrielt kunnskapssamfunn. I sin bok om de amerikanske Demokratene, Listen Liberal!, beskriver Thomas Frank hvordan den samme helligdagen har vært med på å skape en enorm avstand mellom partiet og folket de er ment å representere. Etter å ha brutt de formelle båndene til fagbevegelsen på 1970-tallet ble stadig mer av partiets mannskap preget av utdanningseliten, og ideologien – ja hele prosjektet – kom til å handle om mer utdanning. Hva enten problemet var fattigdom, ulikhet eller rasisme, så var svaret mer og lengre utdanning. Samfunnet fremsto i denne nye elitens øyne som et meritokrati, der det var de beste som steg til toppen. «I teorien kunne alle bli japper», skriver Frank i boka. Slik mistet man ikke bare driv og initiativ i kampen mot klasseforskjeller – man fikk også en begrunnelse for og rettferdiggjøring av ulikhet. «For vellykkede akademikere er meritokratiet en fantastisk, «self-serving» doktrine, som gir dem rett til alle mulige former for belønning og status, fordi de er smartere enn andre mennesker. For menneskene som kommer dårlig ut av økende sosiale forskjeller – de som har mistet hjemmet sitt, eller som har problemer med å overleve på minstelønn – så er konsekvensene av denne doktrinen like opplagt. Til dem sier denne ideologien: ‘Glem det. Du har ingen andre å skylde på for problemene dine enn deg selv.’ For det finnes ikke noen solidaritet i et meritokrati.»
Men også her har vi utviklet skylapper i utdannings- og arbeidsmarkedspolitikken.
Ideen om et meritokratisk kunnskapssamfunn der klasseforskjeller primært skyldes en ulikhet i evner og utdanningsnivå, har ikke slått like kraftig rot i Norge som i USA. Men også her har vi utviklet skylapper i utdannings- og arbeidsmarkedspolitikken. Selv om vi har lykkes i å skape utdanningsløp og fagbrevordninger for grupper som i nær sagt alle andre land er ufaglærte og lavt betalte, har den politiske interessen for fagutdanning og yrkesfag i mange år ligget på sotteseng. I dag befinner mange av håndverksfagene – inkludert mitt eget, malerfaget – seg i en eksistensiell krise.
Hvordan arter denne helligdagen seg i praksis? Ett eksempel: På så godt som alle faglige ungdomskurs jeg har deltatt på, har jeg møtt fagarbeidere som er blitt møtt med hoderysting og advarsler dersom de hadde gode karakterer og samtidig søkte seg mot linjer som mekk, bygg eller helsefag. Industrimekanikeren Tor, som hadde gode karakterer på ungdomsskolen, beskriver det sånn i en forskningsoppgave av Kristoffer Chelsom Vogt: «Då ble eg jo mobbet av lærerne då, fordi at eg søkte meg på yrkesskolen. Det husker eg veldig godt, at de syntes eg burde gått på gymnaset».
Myten om «kunnskapssamfunnet» har stått i motsetning til et samfunn der også produksjon og praktisk arbeid spiller en viktig rolle for innovasjon og verdiskaping.
Et annet eksempel er hvordan vi fører utdanningsstatistikk her til lands. Professor Ivar Frønes har for eksempel pekt på det urimelige i at elektrofaget, der arbeidstakerne kontinuerlig oppgraderer kompetansen sin i et foranderlig arbeidsliv, er plassert som lav kompetanse, mens en svak bachelorgrad med en uklar fagsammensetning for alltid er definert som ‘høyere utdanning’.
Myten om «kunnskapssamfunnet» har stått i motsetning til et samfunn der også produksjon og praktisk arbeid spiller en viktig rolle for innovasjon og verdiskaping.
Heldigvis er denne myten blitt svekket de siste årene, til fordel for det vi må gjøre til en «practice turn» i utdanningspolitikken. Et tegn på dette var da NHO-sjef Kristin Skogen Lund og LO-nestleder Hans-Christian Gabrielsen nylig tok til orde for at alle utdanningsløp – også de lengre – bør ha poenggivende praksis. For praksis er ikke noe som står i motsetning til teori: Akkurat som mye teori best læres gjennom praksis, er teori ofte en forutsetning for å beherske praksis. Under det rådende kunnskapssynet har det i stedet vokst frem en gjensidig mistro mellom «teoretikere» og «praktikere», der altfor mange ser ut til å oppfatte forholdet som en kamp og et nullsumspill, og ikke som noe som kan forsterke og berike hverandre.
Selv om «alle» ser ut til å være enige om at den norske arbeidslivsmodellen er så god nettopp fordi den forener teoretikere og praktikere i det daglige, er min erfaring fra arbeidslivet at avstanden altfor ofte oppleves som lang. Kommer arkitekten og ingeniøren ut på byggeplassen og diskuterer løsninger med fagarbeiderne – eller sender de over tegninger og instruksjoner og markerer avstand? Altfor ofte gjør de det siste.
Det graver grøfter i samfunnet. Mellom mennesker som lever av såkalt praktisk arbeid og teoretikere
Siden jeg selv begynte i byggebransjen på slutten av 1990-tallet, har jeg møtt mange som føler at jobben de gjør og kunnskapen de besitter blir nedvurdert eller sett ned på – til og med av deres egne arbeidsgivere. For noen er det en elendig følelse, som skaper sinne og forbitrelse. For andre er det bare en kilde til irritasjon. Men opplevelsen av dette gjør noe mer enn å skape sinne og irritasjon hos enkeltmennesker: Det graver grøfter i samfunnet. Mellom mennesker som lever av såkalt praktisk arbeid og teoretikere; mellom de som visstnok bare bruker hendene, og de som bare bruker hodet; mellom de med kortere formell utdanning og de med lengre; og mellom norskfødte og utenlandskfødte arbeidere. Det mest skremmende med en slik utvikling er at den raskt blir selvforsterkende: I et samfunn med høye grøftekanter vokser aksepten for enda mer ulikhet.
Morfaren min hadde et levende bilde av hvordan det skulle være den dagen datteren hans fikk studentlua på huet. Mora mi skulle kjøre bilen – han skulle være passasjer. Når jeg ser for meg de bildene han hadde skapt for sitt indre blikk, tenker jeg på det som en ferd ut av klassesamfunnet, inn i en lysere fremtid.
Siden jeg fikk svennebrevet mitt i 2001, har det foregått en kontrarevolusjon mot mye av det Einar Gerhardsens generasjon oppnådde
Nå ble det ikke helt sånn han hadde forestilt seg det. Mora mi fikk aldri studentlue. Men samfunnet endret seg grunnleggende. Ikke ved at arbeidsfolk sluttet å utdanne seg til å bli arbeidsfolk, men ved at arbeiderbevegelsen forandret arbeids- og samfunnsliv. «Sammenligner en arbeidsfolks leveforhold i dag med forholdene slik de var for 50-60 år siden, kan en trygt si at det har vært en revolusjon. Og det største er at arbeidsmannen ikke lenger trenger å gå med lua i handa,» skrev Einar Gerhardsen i sine erindringer for fire tiår siden.
Siden jeg fikk svennebrevet mitt i 2001, har det foregått en kontrarevolusjon mot mye av det Einar Gerhardsens generasjon oppnådde århundret før. I mange av våre europeiske naboland har det skjedd raskt og dramatisk. Her i Norge har det foregått mer i det stille, og i et langsommere tempo – akkurat som det gjorde da arbeiderbevegelsen gjennomførte grunnleggende endringer av det norske samfunnet. Men det at endringene kan være vanskelige å få øye på, særlig i en offentlighet som preges av andre stemmer og mennesker med andre bekymringer, betyr ikke at forandringene ikke har skjedd.
Tiden er dessuten moden for at vi legger fortellingen om kunnskapssamfunnet bak oss.
Vi trenger en kraftfull innsats for å sikre et godt, trygt og anstendig arbeidsliv for alle. Tiden er dessuten moden for at vi legger fortellingen om kunnskapssamfunnet bak oss. Det krever tiltak i grunnskolen, i videregående utdanning og i arbeidslivet. Vi må sørge for at skolen ikke blir styrt etter utdanningsmiddelklassens normer og den akademiske læringskulturen alene. I stedet må vi skape en skole der alle møter utfordringer, og hvor alle får opplevelsen av å mestre. Ikke ved å svekke de faglige kravene, men ved å gjøre skolen mer variert. Da vil alle – også dagens «skoleflinke», som kjeder seg i en skole de ikke opplever utfordrende – få med seg den viktige lærdommen at også praktiske ferdigheter kan være vanskelige å tilegne seg. Så må vi løfte kvaliteten på yrkesfagene, og skape gode og lange utdanningsløp både innenfor og bortenfor fagene. Sist men ikke minst må vi rydde opp i arbeidslivet. Bemanningsselskapene og de kriminelle må ut, lærlingene inn. Vi må sørge for at det er menneskene som bestemmer over markedet, ikke omvendt.
Å legge ideen om det postindustrielle kunnskapssamfunnet bak seg handler ikke om å reversere den utdanningsrevolusjonen arbeiderbevegelsen satte i gang i forrige århundre. Tvert imot handler det om å føre den videre.
[Teksten sto opprinnelig på trykk i Klassekampen 4. februar 2017]
SE FILM MED JONAS BALS HER
KJØP «HVEM SKAL BYGGE LANDET» HER
Møt Jonas Bals i samtale med redaktør Erik Møller Solheim i Akersgata i Oslo 29.mars.
