Ytringsfrihetens sommerfugleffekt

Stéphane «Charb» Charbonnier var tegner, journalist og sjefredaktør for det franske ukemagasinet Charlie Hebdo fra 2009 til 2015. Denne teksten er hentet fra hans bok Åpent brev til alle som misbruker ordet islamofobi til glede for rasistene. Boken ble ferdigstilt 5. januar 2015, to dager før terrorangrepet mot Charlie Hebdo der Charb mistet livet.

Demonstrasjon for Charlie Hebdo

Det er et annet argument som også reises mot Charlie Hebdo-tegnernes ytringsfrihet: Det dere tegner i avisen deres som selges i tre eksemplarer i Frankrike, blir sett av millioner av muslimske internettbrukere, takket være de sosiale medienes magiske mangfoldiggjøring. En liten tegning som slår med vingene her hos oss, kan utløse en storm av hat på den andre siden av kloden … Når man ytrer seg heretter, må man ha det for øye at man henvender seg til hele kloden, enten man vil det eller ikke. Man må være forsiktig. Man må vise ansvar.

Respekt opphøyd til overordnet prinsipp

Under et besøk i Kairo i september 2012 uttalte statsminister Jean-Marc Ayrault og utenriksminister Laurent Fabius at Charlie Hebdo opptrådte uansvarlig, fordi flere tegninger i avisen handlet om den groteske filmen Muslimenes uskyld og de rasende demonstrasjonene den hadde utløst i «den muslimske verden». Flere fremtredende politikere og talsmenn for trossamfunn hengte seg på og beklaget Charlie Hebdos manglende ansvarlighet. Det å drive gjøn med den tåpelige filmen og med den overdrevne reaksjonen fra en håndfull rasende muslimer, samt med medienes oppblåsning av hendelsen, alt gjort med noen blyantstreker satt på trykk i en fransk avis som bare selges gjennom aviskiosker, det var «å helle bensin på bålet».

Flere TV-kanaler sendte intervjuer med franskmenn bosatt i utlandet som holdt Charlie Hebdo ansvarlig for truslene mot dem og deres familie. Sikkerheten ble forsterket ved franske ambassader i såkalt muslimske land, franske skoler i utlandet ble stengt for noen dager …

Charlie Hebdo var blitt farligere enn Al-Qaida. Eller enda bedre, Charlie Hebdo berettiget terroristgrupper som påberopte seg islam. Tegninger som fort ble erklært for islamofobe, legitimerte drapsmennenes handlinger. Provokasjonen kom fra Charlie Hebdo, da var det bare rimelig å vente seg voldelige reaksjoner.

Avisen, som etter beste evne etterlever det franske lovverket for pressen, ble plutselig pålagt – blant annet av franske ministre – å respektere noen internasjonale uskrevne lover utstedt av noen få, gærne, selverklærte muslimer. Hvilke konklusjoner skal man trekke av denne episoden? At man er nødt til å gi etter for press fra terrorister? At det franske lovverket må tilpasses sharia? Men da i hvilken versjon? Den strengeste, naturligvis. Da risikerer man minst.

Og hvis det kom en terrorist som påberopte seg buddhismen og herjet rundt på kloden vår i morgen, ville man be oss for all del ikke ta for oss denne udådens gjerningsmann av frykt for å utløse alle verdens buddhisters vrede. Og hvis det kom en vegetar-terrorist i overmorgen og fremmet dødstrusler mot alle de som påstår at kjøttspising er en fryd for ganen, da ville vi bli nødt til å respektere grøntspiserne slik det forlanges av oss at vi skal respektere hele kostebinderiet av profeter i de tre monoteistiske religionene.

Man ber oss respektere islam, men det å være redd for islam, er ikke å respektere (selv om det ikke er forbudt å være redd). Å forveksle islam med islamistisk terrorisme, er ikke å respektere islam.

Hva er det egentlig de gjør, de som setter i gang hylekoret så snart det kommer en tegning på trykk i Charlie Hebdo som forestiller en terrorist som påberoper seg islam? De lar det være underforstått at når tegneren karikerer en islamistisk terrorist, mente han å symbolisere alle muslimer. Det er nok at terroristen lar seg identifisere som muslim, så er det hele islam tegneren gjør narr av. Når man tegner en jihadist i ferd med å utøve jihad, er det hele milliarden av troende man trekker ned i søla. Når man lager en tegning der Muhammed tar avstand fra ekstremistene i religionen hans, fornærmer man alle muslimer. Terroristen er nødt til å være kjemisk fri for alle elementer som kan få noen til å tro han er muslim, og hva Muhammed angår, så er det rett og slett forbudt å avbilde ham. Å si at det å tegne en islamistisk terrorist på en grotesk måte er islamofobi, er det samme som å si at alle muslimer er terrorister, eller føler seg solidariske med dem.

De som beskylder tegnerne i Charlie Hebdo for islamofobi hver gang en tegnet person har skjegg, er ikke bare uhederlige eller uten videre i ond tro, de viser sin støtte til den såkalt radikale islam. Når man tegner en gammel gris som begår en pedofil handling, kaster man ikke skam over alle gamle menn, man lar det ikke være underforstått at alle gamlinger er pedofile (heller ikke det omvendte), og for øvrig ville ingen, unntatt noen ganske få skrullete personer, bebreide tegnerne for dette. Det tegningen forestiller, er en gammel pedofil, ikke noe annet.

Førstesiden på det nummeret av Charlie Hebdo i 2006 som var viet de danske karikaturene, var signert Cabu, og er et storartet eksempel. En skjeggete mann med turban tar seg til hodet med begge hender. Han raser eller gråter. Begge deler, kanskje. I en boble sier han: «Det er ille å være elsket av tullinger …» Overskriften over tegningen presiserer: «Muhammed er oppgitt over fundamentalistene». Muhammed beklager seg over fundamentalistenes innstilling, det sies klart, og likevel blir Charlie Hebdo voldsomt kritisert for å ha formidlet at alle tilhengerne av islams profet var tullinger … Tegningene i Charlie Hebdo blir ikke bare feiltolket av analfabeter, de blir beskåret av noen smartinger med det formål å forvrenge meningen i dem.

Siden Charlie Hebdo ifølge våre baktalere er en islamofob og dermed rasistisk avis, er det blitt ganske vanlig å forvandle en tegning for å få den til å stemme bedre med den forestillingen de har om avisen. En tegning signert Charb fra oktober 2013, som forestiller Taubira med apekropp, har vært mye i omløp i sosiale medier. Tegningen var riktig nok laget av meg, men det manglet noe vesentlig. Den ble laget for å henge ut en av Nasjonal fronts listetopper ved kommunevalget, som på sin Facebook-side hadde lagt ut bildet av en ape ved siden av bildet av justisminister Taubira. Min tegning sto under overskriften «Blå Rasistisk Samling», og nederst til venstre sto det en trefarget fakkelflamme … Disse to innslagene var fjernet fra denne parodien av en valgplakat for Nasjonal front. Fjernet av hvem? Den første som la ut tegningen uten tekst eller flamme, var sangeren Disiz i 2013.

Anmerkning: Christiane Taubira, justisminister fra 2012, er mørkhudet. Den trefargede (tricolore) flammen er Nasjonal fronts emblem. Slagordet i valgkampen var «Rassemblement Bleu Marine» – «Marine-Blå Samling», et spill på partilederen Marine Le Pens blåfarge og fornavn.

Disiz deltok på en rappelåt som kom ut i forbindelse med filmen La Marche («Marsjen»), fritt inspirert av Marsjen for likeverd og mot rasisme i 1983. Tretten rappere var med på å skrive denne låten. Blant dem var Akhenaton, Kool Shen, Soprano, Nekfeu … Det var sistnevnte som diktet følgende strofe: «Det fins ikke noe verre enn rasisten de vil stoppe kjeften på islam/ hva er den verste truslen, terrorismen eller taylorismen?/ Folka mine står opp om morran/ jeg har sett gutta jobbe, de er ikke daffe/ jeg krever en autodafé/ for de kjøterne i Charlie Hebdo.»

Charlie Hebdo ble angrepet med brannbomber i 2011 da avisen utga et nummer med tittelen Charia Hebdo for å kødde med risikoen for innføring av sharialover i Tunisia og Libya. Nekfeu oppfordret altså dikterisk til å sette fyr på avisen på nytt av religiøse grunner … Charlie Hebdo svarte Nekfeu, men det var Disiz som svarte tilbake med en forfalsket tegning på Instagram – at Charlie Hebdo, en avis vel kjent for sin islamofobi, også var et rasistisk organ. Polemikken endte med en artig avslutningsreplikk fra Disiz, fortsatt på Instagram, henvendt til tegnerne i Charlie Hebdo: «Om dere så var stumme skulle jeg stoppe kjeften på dere, vil dere vite hvordan? Jo, jeg skal kappe hendene av dere […].»

Det skjedde noe tilsvarende med en tidligere medarbeider i Charlie Hebdo; han har gjort det til sitt kall å påvise at avisen er rasistisk (selvfølgelig fra og med den dagen han selv sluttet), med en bemerkelsesverdig grad av vrangvilje. Også han fant det nyttig å publisere tegninger utenfor kontekst til støtte for sine påstander. En tegning av en (faktisk eksisterende) spesielt sprø belgisk islamist, som en journalist i Charlie hadde laget et større portrettintervju med, ble tatt ut av sammenhengen og presentert som en tegning som skulle forestille «den typiske muslim».

Hvilken interesse har folk som virker oppriktige i sin kamp mot rasismen, i å fremstille en avis som Charlie Hebdo som rasistisk? En avis som går inn for å gi innvandrerne stemmerett og de papirløse rettigheter, og for å få vedtatt antirasistiske lover … Burde ikke vi være på samme side? Jo. Men da glemmer man at det ikke er kampen mot rasismen disse menneskene virkelig er interessert i, men kampen for å fremme islam.

Varsomhet og feighet i islamofobiens tjeneste

Ikke alle viser seg like uansvarlige som Charlie Hebdo overfor risikoen for å bli tatt for å være islamofob eller blasfemiker, heldigvis. La oss som eksempel ta 2012-utgaven av samtidskunstfestivalen i Toulouse, som går under navnet «Våren i september» (Printemps de septembre). Den marokkanske kunstneren Mounir Fatmi deltok med sitt verk Technologia, en video der det forekommer noen koranvers; de ble projisert på broen Pont-Neuf. Siden det var blitt vist «hellige skrifter», surer fra Koranen, på selve brodekket av Pont-Neuf (visstnok ved et uhell), var det en liten gruppe erklærte muslimer som protesterte med den begrunnelse at det å tråkke på vers av den hellige skriften, var en krenkelse av deres religion. En kvinnelig fotgjenger hadde dessuten fått bank for å ha trådt på sitatene. En imam grep inn for å roe gemyttene, og et titalls politibiler tok oppstilling i nærheten av det religiøse overtrampet.

Kunstneren selv kom ikke over det: «Denne installasjonen er en hyllest til min arabisk-muslimske arv, den er innkjøpt og vist av samtidskunstmuseet Doha i Qatar, og har aldri budt på problemer før nå.» Etter et krisemøte i rådhuset, der flere muslimske representanter deltok, bestemte kunstneren seg for å pakke sammen: «Betingelsene for utstillingen av verket mitt er ikke til stede, og det går ut over leseligheten, og særlig over forståelsen, så jeg foretrekker å avbryte.» På samme tid kom direktøren for Våren i september, Paul Ardenne, med en vettskremt erklæring: «I den nåværende svært følsomme situasjonen er det best slik.»

Ved å gi etter for en ekstrem minoritet som ikke representerer annet enn seg selv, anerkjenner man dens autoritet. De radikale konfiskerer islams budskap, og alle antyder nærmest at de er i sin fulle rett. Islam i Frankrike betyr altså ikke lenger noen millioner troende som ikke gjør et menneske fortred ved å praktisere sin tro eller la være, offisielt betyr det en håndfull gneldrebikkjer. Og ansvaret hviler ikke på muslimene, men på de livredde småborgerne som lar seg skremme av forestillingen de selv har skapt seg av muslimene. De skal visst være så intolerante og så hårsåre for alt som kan tolkes som islamfiendtlig.

Hva har Mounir Fatmi og karikaturene i Charlie til felles? De indignerte reaksjonene fra en håndfull drittsekker.

Flere forskremte, betydelige intellektuelle, noen gamle, moralistiske klovner og endel tilbakestående journalister har i fullt alvor lurt på om det å publisere karikaturer av Muhammed «i den nåværende situasjon» var ønskelig … I Toulouse var det et kunstverk som ikke på noen måte var i strid med reglene i islam, som ble annullert fordi det var potensielt islamfiendtlig. Det er altså ikke lenger snakk om å diskutere ytringsfrihetens grenser. Det er ikke snakk om å diskutere om en tegning er usmakelig eller akseptabel … Sensorene vil ikke ha noe av denne fordømte ytringsfriheten i det hele tatt! Ikke i det hele tatt ! Men det er klokt av dem å demonstrere sin barbariske dumhet, for det fungerer jo. Selvsensuren er i ferd med å bli en av de store kunstarter i Frankrike.

Mounir Fatmi var redd verket ikke skulle bli forstått … Av hvem? Disse skrikhalsene kommer aldri til å forstå noe som helst, det er ikke noe å forklare! Så lenge den dummeste av alle dumme talibanere ikke er i stand til å forstå min kunst, nekter jeg å stille den ut – er det sånn å forstå? Koranen er ikke bare muslimenes hellige bok, det er også en bok (som er falt i det fri), en del av verdensarven, menneskehetens felleseie.

Å hevde at det bare er imamene og de troende som kan nevne Koranen, profeten eller Gud uten å havne i islamofobien, det er å spille med på de mest radikale islamistenes spill. Og når det bare er ekstremistenes ord man bringer videre, hva annet er det da man gjør enn å skape forakt for islam blant folk?