Tor Bomann-Larsen: Hjemmefronten av 22. juli

Midt i Norges hovedstad ligger et enormt bombekrater. Det er gjenstand for arkitektonisk vurdering og byplanmessig debatt. Samtidig markerer vi 75-årsdagen for 9. april og 70-årsjubileum for frigjøringen 8. mai 1945. m om dette var siste gang Norge ble angrepet.

Tor Bomann-Larsen
Tor Bomann-Larsen (f. 1951) er en av Norges skarpeste og viktigste samtidsforfattere. Foto: Jan Haug

En militær markering

På Akershus festning 8. mai holdt Erna Solberg en på flere måter substansiell og god tale i anledning frigjøringsjubileet. Hun vektla krigens store lidelse grupper, jøder, romfolk og østeuropeiske straffanger. Ved å peke på ofrene fikk hun understreket Den andre verdenskrigs ideologiske karakter. Derfor var det grunn til å håpe på et bredere perspektiv også i fortsettelsen.

For når linjene skulle trekkes frem til vår aktuelle samtid, endte frigjøringsverket i en ren militær honnør: «Kampen for vår sikkerhet og norske interesser kan ikke bare føres i Norge,» konstaterte statsministeren, «vi må bidra til å skape sikkerhet i land langt borte. Det gjør våre soldater hjemme og ute hver dag.» Intet er galt i å ære norske soldater på FN-oppdrag i fjerne land. Tvert imot, de både bør og skal hedres. Men konseptet med frigjørings- og militær veterandag under en og samme glorie står i fare for å kaste et skjevt lys, ikke bare over den faktiske krigshistorien, men over samtidens kamp mot fiendtlige strømninger av ideologisk karakter. 

Sivilistenes krig 

Den norske frihetskampen var i det alt vesentlige en sivilistenes strid. Det store bidraget ble ikke gitt av marinen, men av handelsflåten. Den betydeligste landstyrken var en hær av sivilister. Milorgs primære betydning knytter seg til holdningskampen. Vel var denne på mange måter imponerende undergrunnsarmeen bygget opp for å gå i krigen. Men slaget fant aldri sted. Bildene av «frigjøringshæren» som marsjerer inn i bygatene med nasjonale armbind og blankpussede våpen 8. mai, er ikke desto mindre frapperende. Det er ikke til å undres over dersom senere generasjoner sitter igjen med det inntrykk at Norge ble gjenerobret av sine hjemmestyrker. Imidlertid behøver ingen å drive nærstudier av tapstall for å innse at det virkelige slaget om landets frigjøring først og fremst sto på de russiske stepper. 

Et nazistisk angrep 

«Alle som har stått på vakt og gjort sin verneplikt har bidratt til å trygge landet,» uttalte statsministeren på Akershus. Det er vel og bra, skjønt Norges yttergrenser har ikke vært angrepet siden 9. april 1940. Men landet har vært angrepet, og vi har hatt falne for demokrati og frihet på norsk jord. For ikke mer enn fire år siden. Det angrepet kom innenfra, voldelig i sin art, men ideologisk i sin kjerne. Enmannsfelttoget av 22. juli rystet Norge som en krampetrekning av 9. april. Forskjellene var selvsagt enorme, men assosiasjonene like fullt uomgjengelige. Det kan med rette kalles et nazistisk angrep på vårt samfunns fundamentale verdier. Vi må gjerne diskutere nazismen akademisk, men i konsentrat ser den akkurat slik ut. Den er rasistisk, anti-konstitusjonell og voldsforherligende. En bombe, en maskinpistol og et sinnsforvirret manifest. Det er alt som skal til, og vi står ansikt til ansikt med førerstaten i én manns skikkelse. Adolf Hitler var militær og politiker, men fremfor alt var han massemorder. Drapet var kjernen i hans ideologi. 

Den nasjonale beretning 

Myndighetene har vært ivrige etter å få reist et minnesmerke ved Utøya. Og vi er godt i gang med å planlegge et monsterkvartal fundamentert på terroristens ugjerninger. Men det viktigste arbeidet vil vi tilsynelatende ikke ta inn over oss: Å plassere den 22. juli i vår nasjonale historie, blant datoer som 9. april, 8. mai, 17. mai og 7. juni. I en tid da det etterlyses stadig nye krigshelter, hvorfor minnes vi ikke i dager som disse, dem som betalte demokratiets og frihetens pris for bare fire år siden, dem som falt som fascismens ofre midt iblant oss, den 22. juli? Kanskje gikk alt så hurtig at dimensjonene ikke har festet seg. Kanskje ligger rystelsene ennå for nær i tid. De historiske realiteter er ikke desto mindre urokkelige: Statsstyret ble lagt bokstavelig talt i ruiner, de beste blant våre ungdommer måtte bøte med livet i en politisk massakre. Det var selve hjemmefronten i vårt konstitusjonelle demokrati som ble angrepet. Ofrene hører til våre falne i kampen for et fritt og antirasistisk samfunn. De overlevende fra Regjeringskvartalet og Utøya er å regne som krigsveteraner fra vår nære fortid. 

De har en rettmessig plass i beretningen om det frie Norge.