Forfatterne bak Å dykke etter sjøhester viser hvordan hjernen på nesten magisk vis henter fram informasjon og gjenskaper øyeblikk for oss, og hvordan minner danner et nødvendig grunnlag for vår evne til å forestille oss framtiden. Men like mye handler boken om at hukommelsen er en svært upålitelig venn som følger noen helt egne regler, og at noen minner er aller best glemt. Her får du et utdrag fra boken:
Hva flagrer over hippocampus idet du skal si farvel til livet?
Hvilke minner ville du plukket ut om du bare hadde minutter igjen å leve og skulle se tilbake på livet ditt?
Hvilke minner er som skinnende perler i et utrolig eksklusivt – eksklusivt, fordi du er den eneste i verden som har dine minner – perlekjede av viktige hendelser?
Hva flagrer over hippocampus idet du skal si farvel til livet, hvilke monarksommerfugler hviler i hendene dine?
Eller hva om du bare måtte velge ett minne, som i den japanske filmen After Life, hvor de døde samles før de skal inn i himmelen, og så må de velge ett.
Ett minne som skal gjenleves igjen og igjen i all evighet: Det lykkeligste øyeblikket i deres liv. Hva ville det vært, om det var deg?
Kanskje det er derfor folk skriver dagbok. Øyeblikkene skal ikke glippe unna, de magiske øyeblikkene vi vil ta fram igjen senere.
Det kan virke som skriftspråket er nært forbundet med vårt ønske om å huske.
Når bloggeren Ida Jackson leser gjennom det hun har skrevet, husker hun mer av dagene enn for hun leste det, hevder hun, hun ser og lukter og hører hva som skjedde. Hun får med seg detaljer hun ellers ikke ville husket. Hun er en som samler på minner, en som nærmest hamstrer dem.
«Det føles som jeg mister færre minner på den måten. Det er vel noe eksistensielt i det. At jeg vil huske alt, fordi jeg tenker på døden», sier Ida, som under navnet Virrvarr skrev den prisvinnende bloggen Revolusjonart Roteloft i perioden 2007–2010, som var Norges tredje best besøkte. Bloggen regnet hun som en forlengelse av dagboka si. Hun har skrevet dagbok hver eneste dag siden romjula 1999:
«I dag fikk jeg denne boka i posten, og siden livet mitt står fullstendig på hodet for tiden, har jeg funnet ut at jeg likeså godt kan etterlate meg noe skriftlig», begynner den da 12-årige Ida Jackson sin dagbokkarriere, og skriver seg inn i en lang tradisjon av dagbokskrivere og memoarforfattere, filosofer og diktere og forfattere, fra Augustin til Linn Ullmann, som spenner ut livene sine i bokform, utgitt eller uutgitt. Det kan virke som skriftspråket er nært forbundet med vårt ønske om å huske. De første babylonske skrifter fra 4000 år tilbake er huskelapper, notater for handelstransaksjoner og astronomiske beregninger, trykket inn i leirtavler for å bevares for ettertiden.
Vi husker best perioden fra tidlig i tenårene og opp i tjueårene
Allerede på 100-tallet e.Kr. skrev keiser og filosof Mark Aurel det som regnes som den første dagboken, Meditasjoner. Men lenge før det hadde asiatiske prostituerte og reisende hatt for vane å skrive ned notater fra sine opplevelser.
Hva kan man ellers gjøre for å få minnene til å bli værende?
Så hva husker vi, egentlig, av livene våre?
Psykologiprofessor Dorthe Berntsen er leder for Center for Selvbiografisk Hukommelsesforskning i Aarhus og forsker utelukkende på personlige minner.
«Vi husker best perioden fra tidlig i tenårene og opp i tjueårene» forteller hun.
Det er nemlig ikke sånn at vi husker like mye fra alt vi opplever.
Vi har alle sammen en «minnehop» (eller som forskerne kaller den: «The reminicense bump») fra det mange vil kalle sine «formative år». I denne delen av livet opplever vi så mye overraskende og nytt, så mange førsteopplevelser, at de sitter i oss resten av livet. Middelaldrende mennesker som blir bedt om å trekke fram sine viktigste minner, vil som regel snakke om noe fra denne perioden av livet, viser forskningen til Berntsen. Denne delen av psykologiforskningen er overraskende lite preget av kontrovers.
Men når man, som Ida Jackson, skriver dagbok, hjelper det på hukommelsen?
«Ja, det hjelper. Men det kan også hende at man erstatter minnene med skriftlige fortellinger i stedet», sier professor Berntsen.
Hva kan man ellers gjøre for å få minnene til å bli værende?
Det er flere ting som avgjør om en opplevelse vil bli sittende igjen som et minne.
Følelsesmessig sterke opplevelser har mer kraft.
Det ene er hvor stort inntrykk opplevelsen gir. Følelsesmessig sterke opplevelser har mer kraft. Å suse mot jorda fra 15 000 fots høyde, for eksempel. Eller ditt første kyss, etter at forventningene til ham eller henne du er forelska i har bygget seg opp i ukevis. En annen viktig ingrediens for et varig minne er hvor mye det avviker fra det forventede. Eller, hvor distinkt og enestående det er.
Mange minner er en blanding av mange lignende opplevelser vi har hatt, de gir ikke noe informasjon som kan lede til én bestemt hendelse. Som alle gangene du har tatt bussen til jobben. Du har et slags samleminne om det, under merkelappen «busstur til jobben». Eller alle gangene du har vært på stranda, og som bare blir slått sammen til «den sommeren det var så mye sol». Følelsen av sommerbris mot ansiktet mens man myser mot sola. Det er ikke en enkelthendelse, det har skjedd flere ganger. Og hver gang har du kjent på den deilige sommerfølelsen og ønsket at øyeblikket aldri skal forsvinne.
de hendelsene som har noe distinkt ved seg, blir sittende som selvstendige, unike minner
Eller som da Caterina Cattaneo dykket for 73. gang. Følelsen av å synke nedover i det mørke vannet, boblene som stiger mot den lyse overflaten. Manøvrene med flaskesettet som er gjort 72 ganger for. Alt blir lagt til det generelle minnet av «dykking», alternativt «dykking i Oslofjorden» eller «vinterdykking». Men de hendelsene som har noe distinkt ved seg, blir sittende som selvstendige, unike minner. Som den gangen Caterina så en sjelden nakensnegle for første gang. Eller den gangen hun så sjøhest på Madeira.
«Hjernen arbeider med hukommelsen ut fra to motstridende prinsipper», sier professor Anders Fjell ved Universitetet i Oslo. «Deler av hjernen forsøker a gjøre mest mulig av informasjonen til noe som er likt og kategoriserbart for å spare plass, mens hippocampus kjemper for å beholde det unike ved hendelser».
Hippocampus er fininnstilt til å fange opp hendelser og opplevelser som er annerledes og skiller seg ut. Da først oppstår det et unikt minnespor, en skinnende perle på perlekjedet.
minnene blir mer til fortellinger
Som med all annen informasjon i hukommelsen, har det å snakke om den unike hendelsen flere ganger også noe å si for våre personlige minner, da blir de sittende. Så det har mye å si hvor mye og ofte man har tenkt på og snakket om et minne i ettertid. Alle de små fortellingene om oss selv som vi deler rundt lunsjbordet, på fest, eller på Facebook, småpratens fyllstoff, er med på å feste minnene våre. Paradoksalt nok gjør det også at minnene blir mer til fortellinger, og mindre til levende opplevelser.
Dorthe Berntsens forskningssenter befinner seg i Aarhus i Danmark, hvor kunstmuseet AROS tilbyr en utsikt som skiller seg fra alt annet i verden. På taket av museet har kunstneren Olafur Eliasson satt opp en sirkelformet glassgang i regnbuens farger. Der oppe kan man se i alle retninger utover den lave steinbyen med sine spir og kupler fra helt tilbake til 1600-tallet, som er farget rød, oransje, gul, grønn, blå, indigo og fiolett, alt etter hvor du står på taket. Som byen som framstår i forskjellig fargeprakt, alt etter hvilket fargefilter du ser den gjennom, er minnene våre også styrt av et filter: følelser.
Noe av det som avgjør et minnes skjebne, er nemlig hvor mye det betyr for oss. Personlige minner angår oss selv. De er knyttet til det vi ønsker å oppnå, det som betyr noe for oss, og det som vi opplever som viktige deler av var identitet. Minner som bidrar til å bygge ut vår egen personlige selvbiografi, får forrang i hukommelsen.
Personlighet og identitet kan også opprettholdes uten minner.
Selv Henry Molaison, mannen som ikke kunne huske, hadde tilsynelatende en opplevelse av et selv. Han visste hvem han var, selv om han ikke husket hvordan han hadde blitt slik. Hvem vi er bestemmes av faktorer som temperament og reaksjonsmønster, av hvordan vi møter verden og alle dens utfordringer og hendelser. Men kjerneminnene er virkelig sterke minner som definerer oss og plasserer hendelser i vår egen personlige selvbiografi. Selv om vi ikke skriver et seksbindsverk om oss selv, slik som Karl Ove Knausgård, går vi alle rundt med en selvbiografi lagret i hukommelsen. Og den er ikke bare en tilfeldig strøm av hendelser vi har vært gjennom. Den er strukturert og ordnet, etter vårt eget livsmanus. Vi er alle forfattere.
«Life script, kaller vi det i hukommelsesforskningen, jeg tror ikke vi har funnet noe godt dansk ord for det», sier Dorthe Berntsen. «Det er som et manus for hvordan livet skal utfolde seg, og som strukturerer opplevelsene våre».
Se PechaKucha-foredraget Derfor kan du ikke stole på ditt eget minne
Hør Ylva og Hilde Østby snakke om hukommelse på NRKs Nitimen
Les intervju med dem i Morgenbladet
Eller se dem på TV2s God morgen Norge
