Vi vet det, vi prøver å glemme det: Å leve er kreftfremkallende, og livet i det 21. århundret fremkaller fremfor alt paranoikere, borgere som er så tilfreds med dette livet, eller kjeder seg sånn over dette livet, at de lever for å forlenge det. Følgelig barrikaderer man seg – fordi alt som kommer utenfra kan være farlig: røyk, salt, sukker, hydrater, fettstoffer, dop, fremmedlegemer – og sågar kjente legemer. Og nå – det skulle bare mangle – kreftkjøttet.
Det sies at kjøttet skapte mennesket; at disse små åtseleterne vi var for tre millioner år siden utviklet hjernen takket være fettet og dyreproteinene vi fikk i oss når vi fant et kadaver som andre ennå ikke hadde fortært. Så lærte vi oss å jakte og drepe disse dyrene selv, og vi oppdaget ilden og stekte dyrene vi drepte. Og slik ble vi langsomt menn og kvinner. Vi spiste dyrene vi fanget og frukten vi sanket til en eller annen, for bare noen dager siden, oppdaget at hvis man begravde et frø, ville det vokse fram en plante. Og verden ble en annen, den ble denne: Jordbruket ble til, byene ble til, kongene, nye guder, hjulet, metallene, millioner av mennesker, karies, klassene, rikdommen og dens mangfold av urettferdigheter. Den neolittiske revolusjonen endret alt, også føden. Siden den tid har vi mennesker – bortsett fra de rike og berømte, selvfølgelig – hovedsakelig spist mat laget på korn eller rotfrukter eller grønnsaker, i sjelden gang med selskap av en liten kjøttbit eller to. Og slik holdt vi det gående i ti tusen år, til de rikeste samfunnene på planeten gikk inn i Kjøttets Tidsalder for et par tiår siden.
Å spise dyr er en luksus
Nå synes vi det er normalt, men det er merkelig: En biff med poteter, noen pølser med en stappe av noe slag, en kylling med ris, altså animalsk protein med plantekost til – dette er den historiske orden i revers, et voldsomt kulturelt skifte – og vi tar det som en selvfølge. Og i enda mindre grad tenker vi over hva dette innebærer økonomisk og sosialt. Men hysj, si ikke til noen at dette kommer fra en argentiners munn: Å sette til livs en saftig biff/kotelett/stek er en av de mest effektive måtene å befeste og utnytte en urettferdig verden på.
Å spise dyr er en luksus, et klart og tydelig uttrykk for rikdomskonsentrasjon. Kjøttet legger beslag på ressurser vi kunne ha delt. Det kreves fire plantekalorier for å produsere én kalori kyllingkjøtt, seks for å produsere én kalori storfekjøtt eller lammekjøtt. Samme sak med vannet: Det kreves 1500 liter vann for å produsere én kilo mais, 15 000 liter vann for å produsere én kilo storfekjøtt. Altså: Når ett menneske spiser kjøtt, legger det beslag på ressurser som ville være nok til å fø fem, åtte, ti personer. Å spise kjøtt er å sementere en brutal ulikhet: Jeg er den som kan sette til livs ressursene dere andre trenger. Kjøttet er et symbol og en proklamasjon: Denne planeten kan bare brukes på denne måten så fremt milliarder nøyer seg med å bruke mye mindre. Hvis alle ønsker å bruke den slik fåtallet bruker den, vil den ikke makte det: Eksklusjon er en nødvendig betingelse – og aldri tilstrekkelig.
Kjøttkonsumet øker
Stadig flere mennesker albuer seg fram til kjøttbordet – kineserne, for eksempel, som for tjue år siden konsumerte fem kilo per person per år,
og nå 50 ganger mer – fordi det å spise kjøtt definerer deg som et vellykket rovdyr, en seierherre.
I de siste tiårene har kjøttkonsumet økt voldsomt. Før 1950 produserte planeten 50 millioner tonn kjøtt i året; nå nesten seks ganger mer – og man regner med nok en dobling innen 2030. Imens fortsetter en tredjedel av verdens innbyggere å spise slik de alltid har gjort.
Milliarder av mennesker smaker nesten aldri kjøtt; halvparten av maten menneskeheten konsumerer hver dag, er ris, og ytterligere en fjerdedel er hvete og mais.
Kjøttets imperium slår sprekker
Men kjøttets imperium har begynt å slå sprekker. Først var det helsepekefingeren: Da vi ble fortalt at kolesterolet grumset til kroppen.
Og i de hippeste bydelene i de rike byene velger nå stadig flere menn og kvinner bort kjøttet, og det av forskjellige grunner:
De vil ikke spise lik, de vil ikke være ansvarlige for drap på levende vesener, de vil ikke. Og når det først regner, høljer det ned: Kreftfaren.
Men tid vil det ta, om så til planeten omsider, utarmet, sier at nok er nok. For verdenshandelen med mat er organisert med det mål å konsentrere ressursene til fordel for noen få; mektige interesser vil forsvare sine interesser. Men en gang, om noen tiår, et århundre, vil historikerne se seg tilbake og kalle vår tid – en kort periode, et sukk i historien – for Kjøttets Tidsalder. Som da vil være over for evig og alltid.
Denne teksten er tidligere publisert i den spanske avisen El País, og er oversatt fra spansk av Christian Rugstad.
