I flere tiår har myndighetene i Nord-Korea nektet for at de har store leirer, der de holder politiske fanger skjult for omverdenen. Amnesty International publiserte i 2011 nye satelittbilder og vitneutsagn som bidrar til å kaste nytt lys over de forferdelige forholdene som rår i Nord-Koreas godt skjulte fangeleirer. Med stadig flere nordkoreanere som klarer å flykte, først til Kina, så til Sør-Korea, får vi flere vitner til det som virkelig skjer. Noe som kjennetegner disse vitneutsagnene, er ofte et manglende språk for å sette ord på ting, men historier som er så sterke at måten de fortelles på blir uvesentlig. Myndighetene i Sør-Korea har noen ganger satt spørsmålstegn ved sannhetsgehalten i vitneutsagnene. Flyktninger fra et land som er basert på at du må lyve for å overleve, mistenkes for å fortsette med å lyve – noen ganger også å overdrive med tanke på å tjene penger på historien. Også norgesaktuelle Shin Dong-hyuks historie ble først møtt med mistenksomhet.
Flukten fra leir 14 (oversatt av Poul Henrik Poulsson) er en av årets sterkeste bøker. Ikke fordi den er spesielt velskrevet, men fordi historien er så sterk. Og det sterkeste ved den er kanskje at få bryr seg med det som skjer i dagens Nord-Korea. Altfor få vil være interessert i å lese om Shin Dong-hyuk som ble født og oppvokst i fangeleir 14, hvor det hverken eksisterte håp eller medmenneskelighet, kun avstumpet brutalitet. I dag har han funnet en form for fred ved å fortelle sin historie til dem som vil høre på.
Shin ble til som en følge av et belønningsekteskap I fangeleiren. Moren og faren ble tildelt hverandre på grunn av god oppførsel og fikk ha samkvem fem dager i året. Vanlig familieliv kunne det aldri bli snakk om på et sted hvor man skulle straffes i tre generasjoner for slektningers politiske ulydighet. Shin klarer aldri å føle noen kontakt med sine foreldre eller sin åtte år eldre bror. Han lærer ikke hva kjærlighet, medfølelse og hjelpsomhet innebærer. Sin mor ser han først og fremst på som en konkurrent i kampen om de minimale matrasjonene. Ofte spiser han opp morens porsjoner og hun straffer ham med harde slag og spark. Shin har få eller ingen betenkeligheter med å angi moren og broren slik at de blir henrettet, han tenker mer på at han da selv kan få noen privilegier i form av litt ris.
Privilegier blir det få av for Shin, bortsett fra at han overlever. Flukten fra leir 14 er en mørk og brutal bok. Shin ble torturert flere ganger, blant annet forsøkt grillet levende, som en smågris over bålet. Arrene fra torturen er i dag et bevis på at han snakker sant. Et annet arr er den avkuttede langfingeren, et resultat av at han mistet en symaskin i gulvet. Fangevokterne maltrakterte hånden hans med kniv som straff. Shin var også vitne til at et barn ble slått i hjel fordi det hadde stjålet fem maiskorn. Seksuelt misbruk var – er – heller ingen sjeldenhet i fangeleir 14.
The Democratic People’s Republic of Korea is a genuine workers’ state in which all the people are completely liberated from exploitation and oppression. The workers, peasants, soldiers and intellectuals are the true masters of their destiny and are in a unique position to defend their interests. Nord-Korea har mellom 150 000 og 200 000 politiske fanger. Den eneste kjente følelsen for mange nordkoreanere er frykt.
På nærmest mirakuløst vis klarte Shin å flykte fra fangeleiren i 2005 og senere komme seg over til Kina. Han bor i dag i Seoul etter å ha tilbrakt noen år i USA. Utfordringen med å tilpasse seg samfunn bygget på helt nye og ukjente verdier har vært enorm. Å lære å stole på andre mennesker har kanskje vært det vanskeligste.
Amerikanske Blaine Harden er en av dem som har oppnådd Shin Dong-hyuks tillit og fått lov å føre historien hans i pennen. Et av Blaine Hardens største ønsker er at verden skal se og begynne å si fra om det som skjer i Nord-Korea. Ikke at det vil gjøre noen stor forskjell til å begynne med, men hva vil vi si den dagen som må komme, dagen da det nordkoreanske regimet faller og sannheten om grusomhetene kommer for en dag. Dagen når folk vil spørre om hva verdens siviliserte land foretok seg og svaret er «ingenting».
