«Invictus» – Nelson Mandelas favorittdikt

Diktet «Invictus» var en viktig inspirasjonskilde for Nelson Mandela mens han satt fengslet på Robben Island. Nå har Bjarte Hjelmeland gjendiktet det til norsk.

Veggmaleri som avbilder en smilende Nelson Mandela med hevet knyttneve med det Sør-Afrikanske flagget i bakgrunnen
«Jeg kapteinen av min sjel» (Foto: Ben Kerckx, Pixabay)

I helgen forsøkte kjæresten min å forklare datteren vår om kampen mot apartheid, og om hvordan Nelson Mandela gjennom tunge år i fengsel likevel bestemte seg for å være «kapteinen av min sjel». I dagens Aftenposten sto det om diktet der sitatet er fra og Hjelmelands gjendiktning av det. Selvsagt  må jeg da legge diktet ut her på bloggen. Ifølge Aftenposten fikk ikke de innsatte på Robben Island tilgang til lesestoff, men Nelson Mandela hadde lært seg «Invictus» utenat og gjenfortalte det til sine medfanger som inspirasjon for å holde ut de fryktelige forholdene.

«Invictus» er den engelske forfatteren William Ernest Henleys mest kjente dikt. Det ble skrevet i 1875 etter at Henley hadde måttet amputere foten pga en infeksjon. Det er et dikt om å overvinne livets utfordringer og om hvordan humanismen kan overvinne alt, så lenge du er «kapteinen av min sjel». Her kan du få det både i Hjelmelands oversettelse og den fabelaktige originalen:

INVICTUS

Ut av den natt som dekker meg
beksvart som jord, så mørk og fel.
Hver guddom her, jeg takker deg
for min uslåelige sjel

Utsatt for livets skjebnelek
I rovdyrfavnens basketak
ynket jeg ikke eller skrek
Hodet er blodig, nakken rak

Hinsides dette tårested
raser kun angstens vind og vær
Selv om min vilje brytes ned,
så vil jeg finnes uredd her.

Veien er smal og veien vid
Livsbrevet har en smertedel
Jeg skal min egen skjebne smi
Jeg kapteinen av min sjel

Av William Ernest Henley

Til norsk ved Bjarte Hjelmeland

INVICTUS

Out of the night that covers me,
Black as the Pit from pole to pole,
I thank whatever gods may be
For my unconquerable soul.

In the fell clutch of circumstance
I have not winced nor cried aloud.
Under the bludgeonings of chance
My head is bloody, but unbowed.
Beyond this place of wrath and tears
Looms but the Horror of the shade,
And yet the menace of the years
Finds, and shall find, me unafraid.

It matters not how strait the gate,
How charged with punishments the scroll.
I am the master of my fate:
I am the captain of my soul.