Jeg dumpet inn i en poesistafett på Facebook i går. Der la Cathrine Grøndahl ut et dikt av Øyvind Berg fra samlingen Gjennom mørketida. Jeg syntes det var så vakkert og passende for en blå mandagsmorgen at jeg også måtte publisere det. Diktet er i følge forfatteren fra den 8. desember 2013:
Mange som våkner om morgenen håper
at det som drypper der ute
ikke skal være et vanlig regn
men et regn som befrukter dagen
og gjør den tung av lys skjebne
mange som våkner om morgenen vil
at akkurat denne dagen
skal gjøre en forskjell i deres liv
og bety noe utover andre dager
slik at livene våre forandres
til noe enestående annerledes
mange som våkner om morgenen sier
inni seg selv et slags mantra
som aldri skal innfris
og nettopp derfor må gjentas
i det tilsynelatende uendelige
til vi en dag våkner uten håp
om noe annet liv enn det som var
gode og onde dager som fløt over
som denne dammen i himmelen.
