De tvers igjennom upålitelige og uberegnelige diktene

DiktDe tvers igjennom upålitelige og uberegnelige diktene

Det er 30 år siden Gro Dahle debuterte som forfatter, det feirer hun med diktsamlingen «Tvers igjennom upålitelig»

Estimert lesetid 6min

Jeg har holdt på med dikt i tretti år. Tretti år. Det er ikke så mye for en dikter. Det er heller ganske lite. Mange diktere starter å skrive dikt fra de så vidt har lært å skrive bokstaver og skriver dikt opp gjennom barndommen, ungdommen og inn i voksen alder og skriver og skriver dikt helt til de dør.

Sjøl skrev jeg ikke dikt. Jeg leste ikke mye dikt heller, jeg hadde mer enn nok dikt i huset med faren min som skulle deklamere dikt hver gang han var glad, noe som var ofte, og jeg skrev ikke men tegnet tegneserier og skrev fabler og romanbegynnelser. Men ikke dikt. Ikke som barn. Ikke som ungdom. Dette er det første diktet mitt, da var jeg 25 år:

Sjefen for de gode tider

ventet på perrongen

med avisa under armen,

sand i skoa,

rotter i hodet

og tre røde bringebærdrops i høyre lomme.

Det skrev jeg i 1985, to år før jeg debuterte som dikter. Jeg skrev det på toget hjem fra Paris på bryllupsreise med Svein. Vi hadde kranglet i tre uker gjennom hele Frankrike. Men så hadde jeg satt meg i en annen kupé for å være i fred gjennom Sverige. Og da skrev jeg dette diktet, og fem til som jeg ikke husker, som jeg søkte med og kom inn på ved forfatterstudiet i Bø.

Og fra da av var det dikt det handlet om. Og nå har jeg vært dikter, diktlærer, diktleser, kritiker og konsulent på dikt i tretti år. Dikt er jobben min, feltet mitt, hverdagen min og noen av mine fineste øyeblikk har vært nettopp diktopplevelser – hvor diktet løftet meg opp og ut og gjennom velv bakom velv, åpnet dører i hodet, vinduer i verden.

Dikt er jobben min, feltet mitt, hverdagen min og noen av mine fineste øyeblikk har vært nettopp diktopplevelser – hvor diktet løftet meg opp og ut og gjennom velv bakom velv, åpnet dører i hodet, vinduer i verden

Allikevel føler jeg meg ofte ganske hjelpeløs når jeg skal forsøke å si hva et dikt er. Jeg kan peke og si at der har vi jammen et dikt! Men å definere diktet som sjanger er vanskelig. Det blir for begrensende, og ingen definisjon jeg finner er vid nok. Men av og til trenger jeg å si noe om dikt og sette navn på det jeg gjør. Da har jeg nøyd meg med å si at ”poesi” kommer fra det greske ordet ”poiéo” som betyr ”jeg skaper”, noe som er en grei nok definisjon for min del, vidåpent i alle retninger: at dikt er noe som er skapt av et jeg som skaper. Det holder for meg.

Dikt fra tyske ”dicht” går også greit for min del. Tett tekst, tykk tekst. Spesielt det med tykk, syns jeg er fint. Tykt selv om det er langt og tynt. Tykt selv om det bare ett ord som flagrer på en side. Ett tykt ord eller bare én tykk lyd!

I det siste har jeg tenkt på dikt som upålitelig tekst. Tekst som ikke gjør som det skal, snur seg mens jeg leser, vrir seg ut av grepet mitt, tekst som snur alt opp ned, som velter forestillinger og snur på tanker, som stikker av, som juger og biter og stjeler og gjemmer seg, tekst som ikke er pliktoppfyllende og som ikke lever opp til forventninger og krav, uberegnelige tekster med hår på tunga, mygg i hodet, tekster som ikke engang tar ansvar, som til og med rister av seg semantisk innhold og står der kliss naken midt på gata og ikke betyr noe som helst. En tekst ingen kan stole på.

Selv om jeg er tvers igjennom pålitelig, lojal og pliktoppfyllende som menneske og som mor, ser jeg ikke på meg selv som en pålitelig dikter. Det er kanskje til og med et ideal for meg å være upålitelig som dikter.

Selv om jeg er tvers igjennom pålitelig, lojal og pliktoppfyllende som menneske og som mor, ser jeg ikke på meg selv som en pålitelig dikter


Jeg skulle gjerne vært mer upålitelig. Tatt mindre ansvar. Trampet mer i salater. Tatt meg større friheter. Sluppet taket i leseren og latt diktet seile rett ut i fossen. Det er det å være upålitelig som for meg har vært den største utfordringen som dikter. Å være fri nok. Slippe enda mer tak i krav og forventninger til hva diktet skal være.

Her i min poetiske verden kan jeg gjøre akkurat hva jeg vil. Diktene mine trenger ikke å møte opp ved noen som helst startstrek. De trenger ikke engang ha bukse på. Og de upålitelige tekstene mine, blir sjelden eller aldri det jeg har skapt dem til, de gjør ikke det jeg ber dem om å gjøre. Jeg vet ikke hvor de kommer fra. Det er ulydige tekster som vrir seg vekk fra det som forventes av dem. Upålitelige dikt som lyver og stjeler og banner, velter glass, søler på duken, sier de skal noe, men så gjør de noe annet, stikker av, kommer ikke hjem til kvelds, men blir sittende under et tre i regnet og bite på steiner.

Her i min poetiske verden kan jeg gjøre akkurat hva jeg vil. Diktene mine trenger ikke å møte opp ved noen som helst startstrek


Uberegnelige tekster som lover uten å holde løftene sine. Gåter som ikke er gåter. Kjærlighetsdikt som banner og sparker. Søsterdikt hvor søstre slår søstre. Mødredikt som tramper på mødrene. Umodne og tøysete dikt. Barnslige dikt som piller nese. Det er helt ok. De kan få være som de vil. Jeg har tross alt skapt dem. Samlet dem sammen og jaget dem inn bak et gjerde. Der står de og bjeffer. Upålitelige dikt som kan knurre uten grunn. Som ikke henter pinner eller kommer når jeg roper. De sitter ikke engang på kommando. Men dikt er de. For de er lodne av dikt på hele seg. Fuktige og slimete av dikt. Det ligner på dikt, men de løper opp i fanget på hvem som helst, slikker i øret. Biter i anklene. Ingen trenger å like dem. Noen gjør det, og det er hyggelig. Da kan vi gå tur med disse diktene mellom oss opp bakken og ned igjen.