«Hjertet mitt» av Hans Børli

Hans Børli (1918–1989) var en norsk lyriker som ofte ble kalt skogens dikter. I år feirer vi hundreårsjubileet for hans fødsel. Børli levde og arbeidet i skogen, og i diktene hans ser vi tydelig naturens betydning for dikterens liv og levnet.

Sollys titter gjennom trærne i skogen
«Jeg bar alltid hjertet mitt nakent / utapå meg som ei lydende bjelle.»

I morgen feires 100 års-jubileet med en 12 timers maraton «Børli minutt for minutt» på Deichman Hovedbiblioteket i Oslo. Fra kl. 10 til 22 leses Hans Børli-dikt med mange kjente forfattere som opplesere.

Hans Børli er en fantastisk dikter jeg har brukt til ukas dikt før, og det Børli-diktet jeg har valgt denne gangen er «Hjertet mitt». Det ble aldri publisert mens han levde, men ble først oppdaget og utgitt etter hans død i samlingen Etterlatte dikt: På harmonikk og Siste dikt. I forordet skrev forlaget:

Samtidig med at han arbeidet på prosasamlingen Med øks og lyre, utgitt i 1988, fullførte Hans Børli diktsamlingen På harmonikk. Han ordnet den og gav den tittel, men sendte den aldri inn til forlaget for utgivelse. Vi kan gjette på at prosa-samlingen krevde det meste av hans oppmerksomhet i en tid da han var utsatt for mye sykdom.

Hjertet mitt


Jeg bar alltid hjertet mitt nakent
utapå meg som ei lydende bjelle.
Men hjertet var ikke smidd
av jern og messingbrás
som bjella, derfor
rispet jeg så lett sund det
inni livets snatt og snar.
Barnåler
og måsabøss
og blar av ville drømmer
klisser i det størknete blodet.