Barndommens nattbord: Intervju med Annette Münch

BarnebøkerUngdomsbøkerBarndommens nattbord: Intervju med Annette Münch
Estimert lesetid 3min
Hva hadde Brageprisvinner Annette Münch på "Barndommens nattbord"?
Hva hadde Brageprisvinner Annette Münch på «Barndommens nattbord»?
Foto: Charlotte Sverdrup
Annette Münch

ble nylig tildelt Brageprisen for sin ungdomsroman

Badboy: Steroid,

den første norske roman som går tett på fenomenet «boling». Tre års research i miljøet har gitt resultater. Annette selv håper boken kan bidra til å sette fokus på et stort helseproblem, der selfies og økende kroppsfokus bidrar til å legge press på unge, usikre gutter. I boken møter vi Casper, som opplever at nederlagene står i kø. Først mister han luksustilværelsen hos morens kjæreste, så drømmedama. Deretter havner lillebroren i bråk, og morens nye kjæreste invaderer hverdagen. Men så dukker Liam opp med «middelet» Casper trenger. Han bestemmer seg for å bli en «badboy». Casper vikles inn i stadig mer trøbbel. Og på toppen av det hele forsvinner lillebroren..

Hva slags litteratur preget Annettes oppvekst? Jeg har intervjuet henne under vignetten Barndommens nattbord: –         

Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?

– Jeg husker fortsatt det store øyeblikket da jeg en kveld lå i sengen, tok opp en bok fra nattbordet og klarte å lese noen setninger helt alene, for aller første gang. Jeg mener at det var Geitekillingen som kunne telle til ti av Alt Prøysen. Men husker den som en høy, smal bok… Så mulig jeg blander.

  Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?

– Dette begynner jo å bli lenge siden, men jeg er ganske sikker på at det var lesing på sengekanten. Om det var hver dag eller en gang i uken, aner jeg ikke.          

Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?
Badboy_forside
Badboy: Steroid ble tildelt Brageprisen 2014 for beste barne- og ungdomsbok. Romanen er svært autentisk og basert på intervjuer med en rekke unge gutter i «bolemiljøet».

– Jeg tror ingenting hadde vært annerledes om jeg hadde lest litt mer eller mindre. Jeg er ganske overbevist om at skrivegleden min kommer innenfra, og ønsket mitt om å formidle historier ville ha vært det samme uavhengig av hvilke bøker jeg hadde lest. Når det er sagt, var det nok positivt at moren min meldte meg inn i en bokklubb – det førte til at jeg slukte flere bøker enn jeg ellers ville gjort i årene som fulgte. Og jeg tror som mange andre at man blir en bedre forteller/skribent/forfatter desto mer man leser.

Ellers hadde jeg mitt første møte med en forfatter som seksåring på barneskolen – da Vigdis Hjort kom på forfatterbesøk og leste fra Jørgen + Anne er sant. Det gjorde inntrykk å høre en forfatter lese fra boken sin. Nå nylig, 26 år senere, kom hun bort og gratulerte meg da vi begge hadde fått Brageprisen. Det var som om en sirkel ble sluttet, og var litt fint.