Lars Saabye Christensen om å oversette Paul McCartneys barnebok «Hei Bestebra!»

Lars Saabye Christensen har stått for oversettelsen av Paul McCartneys sjarmerende barnebok «Hei Bestebra!». Her kan du lese det personlige etterordet hans, om endelig å få være en gammel helts oversetter.

Portrettfoto av Paul McCartney
I Paul McCartneys barnebok «Hei Bestebra!» kan barna bli med og ri på flyvefisker, rømme fra et snøskred og unnslippe en flokk med ville bøfler! Lars Saabye Christensen har oversatt boka til norsk. (Foto: MPL Communications/Mary McCartney)

The Beatles-legenden Paul McCartney er ute med ny barnebok! Hei Bestebra! er en herlig hyllest til alle besteforeldre der ute som bidrar til at barnas fantasi får utfolde seg. Paul McCartney skrev boken som en gave til sine egne barnebarn, men dette har samtidig blitt en jorden rundt-reise for alle barn, barnebarn, foreldre og besteforeldre som liker å lese eller bli lest for.

Den norske utgaven er oversatt av Lars Saabye Christensen, som mange også kjenner som fullblods og langvarig The Beatles-fan. Under kan du lese hans personlige etterord til boka.

Oversetterens takknemlige notat

Jeg kjøpte langspillplaten Sgt. Peppers Lonely Hearts Club band for egne penger hos Musikkforlaget på Karl Johan i juni 1967. Jeg var tretten år gammel og brukte resten av sommeren, eller la oss si livet, på å gjøre meg fortrolig med dette musikalske og poetiske universet, som var en annen verden, men likevel tilgjengelig, og som jeg så inderlig ønsket å bli en del av.

Man måtte bare løfte seg selv, gjerne etter håret. Å være Beatles-fan innebar med andre ord både dannelse, smerte og hengivenhet, en legering som blir sjeldnere og sjeldnere, har jeg inntrykk av, men her kan jeg ta feil, i og med at jeg ikke klarer å holde følge med tidens omløp. Jeg lever dessverre ikke lenger i øyeblikket. Men det første man gjorde var å studere coveret, denne gåtefulle dobbeltdøren inn til selve verket, som tekstene var trykt på mellom portretter, collager, skjulte henvisninger og sterke farger, altså en gullgruve for forvirring, avmakt og jubel, et leksikon for en innadvendt tenåringsdrømmer.

Avtrykket dette satte i meg, klangen som ble værende, og som jeg lytter til den dag i dag, er en av grunnene til at jeg ble forfatter.

Lars Saabye Christensen

Tidligere kunne man knapt vente på å høre en ny plate, nå var man ettertenksom, veloverveid, moden, man følte seg voksen mens man fremdeles kjøpte barnebilletter. Reisen fra Love me do og hit, til Sgt. Pepper, var ikke en tradisjonell bevegelse, en gradvis og logisk utvikling, men et voldsomt og radikalt sprang, magisk og mystisk, som likevel aldri mistet sitt feste: rocken. Det tok bare noen år, fra jeg var ni til jeg snart fylte fjorten.

Avtrykket dette satte i meg, klangen som ble værende, og som jeg lytter til den dag i dag, er en av grunnene til at jeg ble forfatter. Men dette visste jeg ikke den gangen, sommeren 1967, jeg hadde bare en vag mistanke, en lavmælt og forkledd ambisjon, for jeg skrev i det skjulte, det vil si, jeg fusket i faget: Jeg prøvde å oversette tekstene til norsk.

Det var i grunnen ikke så vanskelig. Det tok bare litt tid.

Lars Saabye Christensen

Så var jeg endelig klar til å lytte. Den første låten var en åpen invitasjon til reisens fortsettelse: Jeg kunne begripe Sersjant Peppers kvaler, jeg kunne forestille meg parkeringsvakten Rita, sirkuset til herr Kite kunne jeg også se for meg, hun som dro hjemmefra kunne jeg leve meg inn i, en dag i livet kunne jeg gjøre til min, til tross for alle hullene i Albert Hall, og jeg kunne være på talefot med Lucy i himmelen, selv om det holdt hardt, men når jeg blir 64 var utenfor rekkevidde. Der måtte jeg melde pass. Bare besteforeldrene mine var kommet helt dit, og de var ikke med i dette regnskapet, heller ikke mor og far, lærerne på Uranienborg skole, ekspeditøren i Jacobsens kolonial, vakten på Frogner kino, fotballtreneren på Frigg og Kong Olav. De hadde ikke noe med The Beatles å gjøre. De tilhørte en annen tid.

Og det var nettopp tiden jeg ikke kunne fatte. Ingen i The Beatles kunne noensinne bli 64 år gamle. Det var rett og slett ikke mulig. Dette gjaldt også meg. Jeg kunne aldri bli 64 år. Jeg var ikke i stand til å fatte at jeg kunne bli det. Tiden stanset lenge før det. Hvor lang tid kunne jeg egentlig forestille meg? Jeg kunne si neste helg, til høsten eller etter sommeren, men ikke særlig lenger. Hvor stort var mitt tidsrom? Jeg befant meg i øyeblikket, og det var romslig nok.

Derfor var When I’m 64 kanskje den enkleste sangen på Sgt. Pepper, likevel den mest utilgjengelige. Uansett hvor mange ordbøker jeg hadde, kunne jeg ikke knekke tidens kode. Det er noe av dette jeg tenker på nå som jeg har fått gleden av å oversette Paul McCartneys barnebok Hey, Grandude (endelig er jeg oversetteren hans!), og vi alle har fylt 64 for lengst.

Det var i grunnen ikke så vanskelig. Det tok bare litt tid. Og så forestiller jeg meg at linjene i denne godslige fortellingen også kan ligne en sang, både enkle og sammensatte, høye og lave, alt ettersom hvem som leser eller lytter. De tilhører uansett forfatterens majestetiske og menneskelige univers, der hver eneste del også er en verden i seg selv.