Jon Ewo – allsidig, produktiv og prisbelønt forfatter med hundre bøker på samvittigheten!

Jon Ewo er eksklusiv og hører til en meget engere krets. Han har nemlig skrevet hundre bøker. Ja, du leste riktig: Hundre bøker! På ettervinteren kom hans bok nr. 100 elegant seilende, Otto Monsters strandkaos, en humoristisk og lett gjenkjennelig historie om familie- og ferieliv i den populære serien Min første leseløve. Antologier han har vært med på sammen med andre forfattere er ikke med i regnskapet, noe som gjør antallet enda mer imponerende. Hvordan er det mulig?

Den produktive forfatteren Jon Ewo (f. 1957) er fra Oslo. Han er utdannet bibliotekar, men har i mange år jobbet som konsulent, redaktør, forfatter, frilanser og forlegger. Han debuterte i 1986 med novellesamlingen Det sies at oktober er en fin måned. I 1993 kom hans første ungdomsbok. Siden har han skrevet romaner med stor relevans og appell til ungdom. Bøkene har temaer, et språk og en humor som treffer de unge. Han har skrevet vaskeekte krim, barnebøker i flere sjangere og artikler om moderne teknologi for ulike publikasjoner. I fjor kom den kritikerroste 1814 – Nære på i forbindelse med Grunnlovsjubileet, med illustrasjoner av Bjørn Ousland. Boken ble raskt trykket i to opplag. For den fiktive, historiske romanen 1957, som også kom ut i fjor, ble han hedret med Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris for 2014. Dette er ikke den første prisen Ewo har mottatt. Han kan smykke seg med både Brageprisen (2007) og Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur (2003 og 2012) i tillegg til en rekke andre utmerkelser, hvilket viser at det ikke er noen motsetning mellom kvantitet og kvalitet.

Jeg har intervjuet denne usedvanlig produktive, allsidige og  prisbelønte forfatteren. Han har gitt velvillige og fyldige svar. Nedenfor en liten filmsnutt, laget av kollega Anne-Marte Mundal, som viser en humoristisk og mangfoldig Ewo med et utall forskjellige hatter, laget  for noen bøker siden. Har vi ham nå?

[youtube width=»520″ height=»355″]https://www.youtube.com/watch?v=Da9TTux5UR0[/youtube]


– Hvem er Jon Tore Halvorsen, Jon Ewo?


Det er den fyren jeg en gang var. Som ved en tilfeldighet utdannet seg til bibliotekar. Som drømte tusen ville drømmer om å skrive som den neste Hamsun. Som skrev hundrevis av ville dikt – som delvis ble trykket – men som (heldigvis) for det meste ble brent opp. Som drakk og surra rundt og plutselig en dag fant ut at det var som Jon Ewo han skulle bli forfatter. For denne Jon Ewo begynte å skrive en novelle mens han satt på en strand i Nederland. Han fikk begge de to første novellene han skrev på trykk i Vinduet, takket være Janneken Øverland. Halvorsen sluttet egentlig allerede da å være Halvorsen. Da navneloven ble endret i 2003 skiftet han offisielt navn til Jon Ewo – og har hett det siden. Og har aldri angret.

Du har skrevet 100 bøker og er dermed medlem av en veldig liten og eksklusiv klubb. Jeg vet visst bare om Frid Ingulstad – og nå deg.. Uten sammenligning for øvrig. Forklaring?

Det er en klubb som også har to medlemmer til: Tor Åge Bringsværd – den store, norske fortelleren. Og Margit Sandemo – den ustoppelige veveren av uendelige historier. Det er et kult selskap å være i. Men det er ikke noe du starter en litterær karriere med å tenke – «Jeg tror jaggu jeg skal satse på å skrive 100 bøker». Mesteparten av tiden har jeg følt at jeg har skrevet med kemneren tett bak meg – jeg har skrevet for å betale forskuddsskatten sånn at skattevesenet ikke kommer og tar leveren min. Og heldigvis har jeg vært en person med en hjerne som kontinuerlig produserer ideer. Jeg har faktisk flere ideer enn muligheter til å realisere dem. Dermed har jeg kunnet plukke de jeg liker best og prøvd å gjøre bok av det. Og så en dag stopper man opp og teller og sier sjokkert til seg selv: «Har jeg virkelig skrevet så mange bøker?» Noen år etter så har det blitt 100 av dem. Jeg er minst like overrasket som alle andre her!

Vi har nesten like lang fartstid i forlaget. Jeg var fersk i Cappelen da du debuterte i 1986 med novellesamlingen Det sies at oktober er en fin måned. Jeg husker det veldig godt, og at jeg tenkte at her kommer en ny skjønnlitterær forfatter (av voksenbøker). Husker du hva du selv tenkte rundt utgivelsen og veien videre den gangen?

– Jeg husker det svært godt. Jeg hadde nemlig aldri tenkt å skrive ett eneste ord for barn eller ungdom. Jeg var opptatt av de gamle klassikerne og ville skrive bare for voksne. Jeg så på det å skrive for yngre lesere som uinteressant, som et venstrehåndsarbeid. Det var ikke seriøs litteratur. Som man skjønner var jeg en veldig alvorlig ung mann med sterk dødslengt og dype avgrunner, bånn pessimistisk – hehehehe. Debutboka mi var inspirert av Hemningway og Marcel Proust og det var i den retningen jeg ville. Jeg var en veldig gammel, ung mann og samtidig kanskje en «romantisk postmodernist» – som en kritiker skulle komme til å kalle meg.

Når skjønte du at det var barn og ungdom som først og fremt kalte på forfatterskapet ditt?

– Når man er så selvhøytidelig at Proust er det eneste som duger, så kan fallhøyden bli stor. Jeg fikk et hardt anfall av skrivesperre – det er ikke så lett å skrive som Proust som mange vil ha det til…. Jeg fikk ikke til å skrive noe av verdi. Men jeg prøvde og prøvde – satt ytterst på stolen og presset og trykket. Uansett kom ikke annet ut enn det man kan forvente av arrogante unge menn som ikke vet sitt eget beste.

Det var på den tiden at den unge Ewo – som på det tidspunkt i alle fall følte at han kunne kalle seg en ekte mislykket kunstner – ble tilsnakket på en fest av Kristin Ørjasæter som var redaktør i Damm Forlag. Hun spurte om jeg ikke kunne tenke meg å skrive en lettlesbok for ungdom. Jeg holdt meg fast i halvliteren min og bare gliste og takket nei. Men innså etter noen dager at dette var en livbøye til en druknende postmodernist og skrev boka på et hotellrom i York. Og fant ut – riktignok meget sjokkert over meg selv – at det var innmari morsomt! Det var som å oppdage skrivekunsten på nytt. Jeg skrev en ungdomsbok til og en til og innså plutselig at det var jo dette jeg skulle drive med – skrive for unge lesere. Det kom riktignok noen få bøker til for voksne, men nå er nesten 90 av de 100 bøkene for unge lesere. Jeg grep altså en av livets tilfeldigheter og det viste seg å være veien til mitt litterære lykkeland.

I tillegg til å ha skrevet vanvittig mange bøker, er du både prisbelønt  og uvanlig allsidig – temamessig og mht sjangervalg. Det kan jo tyde på at du har en litt splittet personlighet; På den ene siden uvanlig strukturert, effektiv og ryddig – og på den annen side kreativ, rastløs; en som har lett for å kjede seg.. Har jeg rett, eller?

– I hodet mitt er det mange kreative brønner. Når jeg har tømt en – dvs skrevet en bok – må jeg gå til en helt annen brønn og hente ideer og et nytt univers. Jeg driver altså et vekselbruk. Og ved å skrive «noe helt annet» for hver ny bok, så henter jeg stoff og ideer fra andre steder. Den brønnen jeg tømte, fylles opp igjen mens jeg står ved den nye brønnen og tapper den for ideer. Jeg vet ikke om jeg har lett for å kjede meg, men jeg er interessert i så mange ting, og det gjør at jeg også stadig får ideer til temaer og historier som fascinerer meg. Jeg er et lekende menneske sånn rent kreativt. Og i grunnen ganske kjedelig og nesten ordinær på fritiden – i den grad jeg har fritid …. Hehehehe.

I tillegg til din omfattende og «sprikende» forfattervirksomhet har du jo svingt deg  både som forlegger, redaktør og konsulent. Men egentlig er du bibliotekar?

– Jeg ville egentlig bli journalist. Men kom ikke inn på den skolen. Og så hadde jeg en søknad til Bibliotekhøgskolen som nummer to. Og tenkte at «noe må jeg jo bli, og jeg liker jo bøker». Så da ble det bibliotekar. Det var ikke et veldig ambisiøst yrkesvalg fra min side, siden jeg vel hele tiden hadde i bakhodet at jeg ville enten bli musiker eller skrive. Så jeg gikk ut av Bibliotekhøgskolen med null i ambisjoner og var den første som ble biblioteksjef i løpet av et halvt år – men det var fordi jeg ikke fikk noen annen jobb. Og i en alder av 24 år så problematiserer du ikke det å bli sjef for et kommunalt bibliotek – ja, det er et hovedbibliotek med fire avdelinger og åtte ansatte, jevnlig møte i kulturstyret, pytt pytt – tenkte jeg. Det viste seg å være litt mer jobb enn jeg hadde regnet med… Men dermed hadde jeg også gjort det meste av det du kan gjøre i et norsk folkebibliotek i løpet av fem år. Det viktige den skolen lærte meg var å finne informasjon – en kunnskap som jeg har hatt enorm nytte av i mitt sakprosaforfatterskap. Pluss at bibliotekarer – uten unntak – er innmari hyggelige folk!

Det er lett å tenke at dagene og nettene dine må være fulle av forfatterliv. Har det vært plass til annet? Jeg kan ikke huske å ha lest noen «hjemmehosEwo» -reportasje, men du har antagelig både et hjem (jeg vet hvor du bor!) og noen å være hjemme sammen med?

– Ja, på en måte er livet mitt et forfatterliv. Og det har noe med at mitt motto er at «Du skal alltid være i verket. Alltid være til stede i det du skriver. Alltid tenke litt på det. La det være en svart liten gryte som bobler i bakhodet ditt». Derfor skriver jeg nesten alltid bok – selv når jeg ikke skriver. Personer og scener utspilles alltid oppi hodet som små filmer som aldri tar slutt. Men jeg har også et privat liv. Har vært gift og har en datter på snart 13 år. Nå har jeg en kjæreste som bor i Drøbak og som er innmari søt. Selv bor jeg på Hasle i Oslo i en treroms – men savner litt mer lys og luft, og gjerne hav! De som kommer på besøk blir alltid slått av hvor ryddig det er, men det er fordi jeg må ha orden på ting. Liker ryddige flater, liker logikk og system. (Kanskje ikke så rart at jeg ble bibliotekar likevel?). Bøkene, vinylen, cd-ene og filmene mine står alfabetisk – finnes det egentlig andre systemer. Jeg liker gulost, leverpostei, ingefær, cola zero, marsipan, lakris, lutefisk og Bergen.

Bøkene dine springer fra «dokumentær» og seriøs sakprosa og det skumleste, grøssende ekle til infantil humor og eksistensielt alvor. Finnes det overhodet noen røde tråder gjennom forfatterskapet ditt?

– Graham Greene hadde to tråder i sitt forfatterskap. Det seriøse og det han kalte ‘entertainments’. Det er i grunnen det samme jeg har – to hovedkategorier. De bøkene man skriver fordi man må betale regningene sine – og som er veldig morsomme å skrive – men som ikke har stor litterær dybde. Og så er det de man legger hjerteblodet sitt i – de selger kanskje ikke all verden, men de betyr mye for en selv. Og det er de som lesere vanligvis vil huske. Det er selvsagt de man også ønsker å bli husket for.

Grøsserne og Otto Monster-bøkene er mine entertainments – og det er litt ferie og moro å lage dem. Og kjempegøy at leserne elsker dem og gjerne snakker om dem på turne. Men det er ungdomsromanene og sakprosaen som jeg legger mest arbeid i. Ungdomsromanene har vært bildungsromaner eller historier hvor jeg har plassert unge mennesker midt oppi etiske problemstillinger. Mens i sakprosaen har jeg vært opptatt av yndlingsfaget mitt, som er historie. Jeg har da prøvd å leie leserne med på historiske vandringer og resonnementer, og har jobbet med å prøve å forstå hvordan folk til andre tider har tenkt og følt. Pluss at jeg på mange vis har testet ut hvor mye sakprosasjangeren kan tåle. Det har vært en slags litterært testlaboratorium – hvor jeg av og til har lært ting som jeg har brukt skjønnlitterært senere.

Å være forfatter er for de fleste et ensomt yrke. Du har også skrevet bøker sammen med andre. Kan du si litt om forfatterlivet i «einsemd» og som et samarbeidsprosjekt?

– Jeg har nesten aldri skrevet en tekst sammen med noen. Grøsserne med Arne Svingen og Ingunn Aamodt har også blitt til ved at vi har sittet og kastet litt ideer, men så går vi hver til vårt og skriver novellene eller romanene. Så det er det ensomme forfatterlivet jeg egentlig kjenner. Og det passer meg bra – jeg er et menneske som liker rom rundt meg. En stund. Og så tyr jeg til menneskene jeg kjenner igjen. Til jeg er mett. Og så går jeg tilbake til den ensomme plassen og hakker på tastene. Jeg er enebarn og var fra jeg var liten et ensomt barn – så det passer meg bra å fortsette å være det som voksen.

Har du noen litterære forbilder?

– Jeg har hatt mange av de gamle klassikerne som forbilder – som før nevnt Greene, Hemingway, Proust, Hamsun. Men også Gabriel Garcia Marquez, Borges og Jonathan Safran Foer. Av norske forfattere liker jeg Bjørn Sortland, Marit Kaldhol og Ingvar Ambjørnsen – det finnes en bråte til, men det vil føre for langt å nevne dem alle.

Du har blitt intervjuet noen ganger gjennom ditt lange forfatterliv. Er det noen spørsmål du aldri har fått, men ønsket å få?

– Det er ennå ingen som har spurt om hvor lenge jeg har vært skalla på huet. Men en dag kommer vel det spørsmålet også….

Nå skal du vel fortjent la deg hylle? Hundre bøker på knapt 30 år (forfatterjubileum neste år!). Et snitt på 3,33333333 bøker pr. år. Du er fortsatt en relativt ung mann. Det er fristende å spørre: – Hva føler du nå? Og
– Hva skjer’a? I de neste 30..?


– Det fine med å skrive nye bøker og lage stadig nye fløyer i det litterære huset mitt er at jeg  lærer ting også. Jeg oppdager hele tiden at det er nye, spennende ting som jeg kan sette tenna i. Så når jeg blir 60 har jeg lært mye mer, og når jeg blir 70 kan jeg kanskje lage virkelig store greier. Nå gjelder det i grunnen bare å holde det gående. (Jeg innrømmer at denne slutten er en slags parafrase over et dikt av Jan Erik Vold. Et dikt som han skrev om den japanske mesteren Hokusai. Et dikt skrevet av kanskje Norges beste lyriker. I’m a big fan.)

https://www.youtube.com/watch?v=p0KT7k7ER1g