Jeg vet ikke helt hvor gammel jeg var. Det var på en båtferie, husker jeg. I en tilbudskurv utenfor en bokhandel et sted langs kysten av Telemark lå det en bok: «Hammeren i Monsterskogen – Et fantastisk eventyrspill hvor du er helten». Boka kom ut på Schibsted i 1986, kan jeg se i de gulnede permene når jeg åpner den nå i dag. Jeg tror den bare kostet en tier. La oss si det var 1989, og at jeg var 8 år gammel.
En bok der jeg var hovedpersonen? Hvor jeg kunne bestemme hva som skulle skje i fortellingen? Jeg skjønte instinktivt at dette var det kuleste jeg hadde sett i mitt unge liv. Lite ante jeg den gang at den grønne boka med det fæle monsteret på forsiden skulle bidra til å forme livet mitt.
Foreldrene mine og broren min hadde nok litt ekstra vanskelig for å få kontakt med meg denne sommeren, fordypet som jeg var i Monsterskogen. Jeg var på jakt etter delene av hammeren, som måtte settes sammen for å hjelpe dvergekongen Gillibran av Stonebridge.
Nå skal jeg ærlig innrømme at jeg aldri klarte å finne den riktige veien gjennom den elendige skogen, enda så mange ganger jeg prøvde meg. Men det er ikke det viktige her! Veien er målet i rollespill, og selv om ekte rollespill er uendelig friere enn å hoppe mellom nummererte avsnitt i en bok, var noe av kjernen der: Du er hovedpersonen. Du tar valgene. Det er deg fortellingen handler om.
Da jeg så kom hjem fra sommerferien oppdaget jeg at nabogutten Håvard hadde fått tak i noe som het Drager og Demoner (Eventyrspill 1988). Dette var et ekte rollespill. Det var ingen nummererte avsnitt. Det var min og Håvards fantasi, noen enkle regler og noen eksotiske terninger (for eksempel firesiders, åttesiders og tolvsiders). Det var et rolleskjema der man kunne beskrive sin rolle. Lister med monstre og kart over land i en fantastisk verden. Vi fortalte historier sammen.
Etter hvert fant jeg også frem til den norske utgaven av selve urrollespillet, Dungeons & Dragons (på norsk ved AEH Hobby i 1988). Og jeg fant flere venner i Ytre Enebakk med interesse for disse merkelige spillene, der vi lagde handlingen selv. Vi tilbrakte mange timer i kjellerstua hjemme hos Kjetil, der vi trillet rolleegenskaper, tegnet kart og levde oss inn i andre verdener. Siden begynt vi på ungdomsskolen, og mørkere spill som Vampire: The Masquerade gjorde sitt inntog, der man spilte vampyrer med fortapte sjeler.
«Men er ikke dette farlig og skummelt, da?», ble det av og til spurt på denne tiden. Jeg håper det. Jeg håper rollespill kan være farlige på samme måten som bøker og filmer – passive kunstformer – kan være det på sitt beste. At de kan få deg til å stille spørsmål ved vedtatte sannheter, og se verden med nye øyne. At de kan gi perspektiver. Provosere.
Jeg flyttet til Oslo og begynte på «Katta», men rollespill fortsatte jeg med. Jeg skrev for Norges største og beste rollespillfanzine Imagonem (sorry Knut og alle andre i Hack & Slash-redaksjonen, men Imagonem var best), der redaktør Matthijs Holter visste om de mest obskure spill og trender i den internasjonale rollespillverdenen.
Jeg begynte etter hvert på Blindern, og som student tidlig i 20-årene ledet jeg en såkalt «kampanje» i det samtidssatiriske superheltrollespillet Aberrant, som strakte seg over et par år (i virkelig tid) og hele 42 spilltreff. Jeg og Martin begynte å skrive på vårt surrealistiske rollespill Itras by, som det skulle ta sju år å ferdigstille. I dag er Itras by utgitt på norsk, finsk og engelsk, og franske og tyske utgaver er like om hjørnet. Vi var stolte og glade over å få med den kjente illustratøren Thore Hansen, siden han illustrerte mange av fantasy- og science fiction-bøkene vi leste i tidlig ungdom.
Tidlig i 20-åra fikk jeg også smaken på levende rollespill, oftest kalt «laiv», der man ikke nøyer seg med å sitte rundt et bord og fortelle en historie sammen, men kler seg ut i kostymer og spiller rollen med hele kroppen.
I dag er jeg 33 år, tilhører et internasjonalt miljø av laivere og rollespillskapere, og skal snart gi ut min første bok på et «ordentlig» norsk forlag. Den har ganske enkelt fått tittelen «Rollespill», og kommer i Faktaløve-serien til Cappelen Damm. Min makker Matthijs har tidligere gitt ut rollespillet Draug på Spartacus, satt til et Norge på tidlig 1800-tall der skapningene fra Asbjørnsen og Moes eventyr lurer bak buskene. Det var i 2004, og det er faktisk ti år siden sist et profesjonelt norsk forlag våget å satse på rollespill.
Jeg er spent på hvordan det går.
Som du kanskje skjønner har jeg alltid likt å drømme meg bort. Å tenke at du kan finne frem til et Narnia hvis du går inn i klesskapet. At en bok kan være porten til Den uendelige historie.
Jeg tror lek og såkalt «virkelighetsflukt» er kjernesunne aktiviteter. Noe vi aldri behøver å oppgi, selv ikke som voksne. Rollespillboken vår er en oppskrift på slik lek.
Så får kanskje en gutt eller jente tak i denne billetten til Aldriland, Galtvort eller Nangiala, samler noen venner, og reiser avsted.
Det hadde vært kult, synes jeg.
