Hva er egentlig vitsen med å rømme når ingen en gang har merket at du har vært borte? Er vitsen med å rømme at noen finner deg?- Der er du, vi har SAVNET deg!
Som barn rømte jeg ofte og hadde små hytter overalt å rømme til. Det var hytta lagd av pinner og småkvist nær turveien, der kunne jeg sitte helt stille og usynlig og se på folk som gikk forbi. Høre bruddstykker av samtaler, vinke til hunder som snuste på hytteveggen. Det var den umulige hytta ved havet lagd av drivved, som blåste bort etter hvert besøk. Det var hytta i skogen som mistet sin sjarm, med et steingulv som min venninne og jeg hadde brukt mange timer på å lage. Da vi bygget stekeovnen måtte hun på do, veldig på do. Hun løftet en av de store flate steinene i gulvet og gjorde det hun måtte der, etter da var det som om magien i hytta fløy sin vei.
Favoritten var hytta i kirsebærtreet midt på gårdsplassen ved sommerhuset. Et håpløst tre der kirsebærene hang for høyt for at noen annen enn sorttrostene kunne spise dem, et tre med spinkle greiner, et tre som egentlig bare fikk stå på grunn av skyggen det ga på de varme sommerdagene.
Fra et tre kan du se livet både der nede og livet der oppe.
Det er ikke mange der nede som tenker tanken at det kan sitte en liten rømling der oppe.
Sånn er det for Anna den dagen da hun får nok, hun får ikke være med søskenene på båttur. Hun er for liten, hun er altid for liten og nok er nok.
Nå skal hun rømme, så skal de få vente og lengte hele dagen lang. Det koker og freser i Anna: -Nå, er jeg borte vekk! tenker hun fra toppen av kirsebærtreet.
Og dagen er lang, men Anna er lur. Hun har både niste og tålmodighet. Egentlig kunne hun blitt oppe i treet for alltid, levd på kirsebær og regnvann. Da skulle de mase da: – Når kommer du ned? – Vi savner deg! skulle de si. – Ha, særlig! skulle hun svare.
Dagen ruller og går der nede. Karin og Gunnar kommer tilbake med verdens minste fisk, Mamma løser kryssord og pappa ser etter fugler I kikkerten. Sinnet til Anna koker bort og det lukter spaghetti fra kjøkkenet. Det ser egentlig ganske så koselig ut der inne og Annas venn katten virker sulten.
Selvbiografisk? Ja. Men når jeg har snakket om denne boken har jeg fått høre så mange spennende og forskjellige rømme-fortellinger. Det lyser altid litt rampete i øynene til de som forteller: – Ja, det gjorde jeg og, og nesten aldri var det noen som merket at jeg hadde vært borte.
Forrige sommer klatret jeg opp i kirsebærtreet igjen, det var skummelt høyt og jeg frøs fast der oppe. Stiv av skrekk kom jeg meg heldigvis ned igjen. Tror kanskje at vi som er voksne ikke skal rømme opp i et tre, men heller forsvinne bak en solbærbusk eller gjemme oss i en blomstereng.
