Egil Nyhus (f. 1962) er avistegner, illustratør og barnebokforfatter. Mest kjente er han for illustrasjonene til suksessen Kaptein Sabeltann. Han har også illustrert Mira-bøkene til Tor Åge Bringsværd.
Egil Nyhus – prisbelønt illustratør
I 2013 mottok Egil Nyhus Teskjekjerringprisen sammen med tvillingbroren Svein Nyhus, «for sitt virke som tegnere og forfattere både i bokform og på veien med forestillinger for barn gjennom mange år». Fra 1987 har Egil vært fast tegner i Romerikes Blad. To ganger har han mottatt prisen for Årets avistegning. Egil er utdannet ved grafisk linje ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo.
– Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord» som har gjort spesielt inntrykk på deg?
– Dessverre hadde jeg ikke nattbord. Ikke bøker heller. Jo forresten, husker tvillingbroren min og jeg bladde i en stor, tykk bok som ganske små. En av de ytterst få bøkene foreldrene våre hadde, antakelig en sånn standard skikk og bruk-aktig bok alle hjem hadde på sekstitallet. I alle fall: Midt i boka, blant alle sidene med uinteressant tekst, sto det skumleste, farligste bildet vi kunne tenke oss. Bildet av… stålormen og hoggormen. Fryktelig. Det gjaldt bare å åpne et lite sekund. Og plutselig, kanskje for å tøffe seg eller sprenge grenser, tok en av oss rett på bildet! Verste skrekkfilmen til dags dato. Det er min huskelapp på hvor lite som skal til for å gi barn mareritt.
Ingen bok på barndommens nattbord altså. Men UNDER senga, der lå skattekista til all verdens fantasier: Pappesken med bladene. Donalder og Tempo og Fantomet og Tarzan. Som ble lest om og om igjen.
– Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?
– Med en tvillingbror satt vi nok bare tett inntil på hver vår side. På fanget lå knapt en bok, men Donald Duck & Co. Hver uke.
– Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?
– Er enig med kona mi som sier hun er oppvokst i Andeby. Men spennende krigstegneserier i svart hvitt og Gallerlandsbyer i farger utvidet horisonten. Guttedrømmene inneholdt sabeltanneffekter som sverd og kanonkuler, tretønner og tykke tau. «Kåbbåi» og krig var kult. Husker jeg ble helt skjelven første gang jeg tok i en ekte tresnutet hatt som ung voksen. Miljøskadd tegner jeg derfor fremdeles kraftige, tydelige konturer som i heftene fra den gang, selv om dagens reproteknikker og papirkvaliteter kan gjengi de fineste nyanser. Og skosåler tegner jeg fortsatt som B-gjengen lærte meg allerede på barneskolen.
Det var svensk televison med sine inspirerende østeuropeiske folkeeventyr i «Halvfem» som viste meg at bare historien fenger, kan bildene med fordel være enkle. Svart-hvite silhuetter holder. Da dikter jeg inn resten selv. Det glemmer jeg nok litt for ofte.
Les mer om Kaptein Sabeltanns univers her.
