Spinne myter – Axel Jensens askespredning

Det er mange historier som fortelles om Axel Jensen, historier som kanskje er myter, men som har gjort ham interessant ikke bare som forfatter, men også som person.

Prathiba strør Axel Jensens aske
Foto: Knut Fjeldstad/ SCANPIX

Jeg er faktisk en bitteliten del av Axel Jensens historie. Traff ham aldri, men jeg arrangerte hans askespredning! Et av de første store arrangementene jeg fikk ansvar for som informasjonssjef. Og askespredning er ikke så enkelt, egentlig ganske kronglete med mange regler å passe på og detaljer som må være på plass. Men det skal jeg ikke plage noen med, har jeg vel glemt dem også, men hovedregelen husker jeg: aske kan strøs i åpent hav eller på høyfjellet, dvs. steder som ikke er til sjenanse for mennesker. Sjøen utenfor utenfor Åleskjær hvor Axel Jensen bodde de siste årene av sitt liv, var derfor utelukket, men i Oslofjorden mellom Askerlandet og Steilene var mulig. Og det ble det.

Så 24. april 2003 kl. 1430 stilte 70 inviterte, familie, forlagsfolk og venner av avdøde på Aker brygge og gikk om bord i en innleid minicruisebåt med stort soltak, og restaurantdel. Det var en ruskete dag, overskyet og kjølig, litt regn i luften, og såpass mye krusning på vannet at det kunne bli ubehagelig lenger ut. Vi hadde knapp tid, asken måtte strøs før kl. 1600 (kan ikke forklare den regelen, tror ikke jeg fant det ut), så båten gikk for fullt. Folk hadde langstilkete roser i hendene som skulle kastes på havet, hutret, gynget og ventet.

Foto: Knut Fjeldstad SCANPIX

Kl. 1555 stoppet båten, Axel Jensens enke, Prathiba, gikk ned til ripa på nedre dekk og løftet urnen, og akkurat da, i samme øyeblikk ble det helt vindstille på havet, solen gløttet fram, det eneste som hørtes var Nat King Coles Unforgetable som strømmet ut fra høyttaleranlegget. Det var nær sagt magisk. Selv stod jeg sammen med mannskapet. De hadde aldri opplevd noe liknende, ”dette var rart”, sa kapteinen. Og det skulle bli rarere. Vi kastet roser, vi så Axel Jensens aske falle. Og der kom det en liten båt. Den het Amber (krf. båten i Line) og passerte askestrøingen!

”Er ikke dette veldig merkelig”, sa jeg til Axel Jensens redaktør. ”Nei, Axel er jo så sterk, vet du”, svarte hun. Helt alvorlig.

Etterpå ble det mat og vin, taler og slåsskamp og enda mer vin, som seg hør og bør på den siste reis til en myteomspunnet forfatter. Så kan man vel spørre om jeg har spunnet enda flere myter med denne historien? Nei, jeg sverger på at det er sant. Alt sammen! Jeg var på jobb. Helt edru. Ved min fulle forstand. Jeg (og 70 andre) opplevde dette, en ruskedag våren 2003.

Axel Jensen